Havbruk — fisk som «husdyr»

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I NORGE

ALLEREDE for flere tusen år siden siden anla kineserne og egypterne ferskvannsdammer hvor de oppbevarte og kanskje også fôret levende fisk. I vår tid er fiskeoppdrett blitt en egen næring. Den er også kjent som havbruk, eller akvakultur. Hjemmets store leksikon definerer akvakultur som «tilrettelegging av oppvekstvilkår, utsetting og oppdrett av vannlevende dyr og planter» i saltvann eller ferskvann.

Foreløpig er det oppdrett og utsetting av fisk som er mest vanlig. I mange land, særlig der hvor ferskvannstemperaturene er forholdsvis høye, blir det drevet omfattende oppdrett av ferskvannsfisk i kar og dammer. Andre steder har man i større utstrekning satset på å utnytte havområdene. Norge er et eksempel på dette. Med en av verdens lengste kystlinjer, passende sjøtemperaturer og forholdsvis rent vann har landet et naturgitt fortrinn når det gjelder fiskeoppdrett i sjøvann. Norge har særlig vært et foregangsland med hensyn til oppdrett av laks og ørret i sjøen.

Fra rogn til slaktefisk

Produksjonen begynner i settefiskanlegget om høsten. Hunnfisken «strykes» for rogn, og rognen befruktes med melke fra utvalgte hannfisker. Den befruktede rognen overvintrer under nøye overvåking i klekkeriet, og klekkingen finner sted etter et halvt år. De første ukene lever yngelen av næringen i plommesekken den har under buken, men så begynner den første forsiktige fôringen. I vill tilstand må lakseyngelen tilbringe to til fem år i elven hvor den ble klekt, før den er klar til å vandre ut i det mer næringsrike havet for å beite. I et settefiskanlegg utvikler fisken seg til smolt (utvandringsklar laksefisk) i løpet av halvannet år.

Fisken flyttes da fra ferskvann til saltvann og settes som oftest ut i anlegg i sjøen, i flytende innhegninger som kalles merder. Etter ett til to år i sjøanlegget har fisken nådd riktig størrelse, og da blir den tatt opp og slaktet. Det hele høres så enkelt ut. Å ha fisk som «husdyr» byr imidlertid på en rekke utfordringer.a

Biologiske gåter og variabler

De første fiskeoppdretterne begynte med «blanke ark» og måtte skaffe seg inngående kjennskap til de forskjellige artenes formering, matvaner og instinkter. Det syntes å være et uendelig antall uløste biologiske gåter og mye som kunne gå galt. Var det i det hele tatt mulig å tilfredsstille yngelens og fiskens stadig skiftende krav til vannkvalitet, temperatur, fôr og lys?

Mange av disse problemene er nå for lengst blitt løst. En rekke av dagens forskningsprogrammer går ut på å studere hvordan de forskjellige artenes vekst og atferd kan kontrolleres og påvirkes ved hjelp av for eksempel mosjon, lysmanipulering og riktig mengde og sammensetning av fôr.

Forurensning og algeoppblomstring

Et rent miljø er en forutsetning for å kunne drive havbruk. Forurensning og ubalanse i økosystemene skaper derfor problemer for næringen. Når villfisk merker giftstoffer i vannet, forsøker den å rømme unna faren. Det har ikke oppdrettsfisk i sjøanlegg så stor mulighet til, ettersom den er innestengt i merdene. Oljesøl eller utslipp av giftige kjemikalier vil derfor kunne få katastrofale følger for et oppdrettsanlegg.

Mange fikk seg nok en støkk i 1988, da det fant sted en kolossal oppblomstring av skadelige alger langs sørvestkysten av Sverige og utenfor kysten av Sør-Norge. I store områder drepte algen både fisk og annet liv i havet. Mange oppdrettsanlegg ble lagt øde, dels på grunn av selve algen og dels på grunn av nødslakting. De fleste anleggene ble imidlertid reddet unna algedøden ved at oppdretterne tauet dem i sikkerhet inn i fjordene. Algekatastrofen ble av enkelte kalt «Det maritime Tsjernobyl», og eksperter sa at økende forurensning sannsynligvis var en medvirkende årsak til oppblomstringen.

Oppdrettsanlegg i sjøen er utsatt for vær og vind og må tåle isdannelse, høye bølger og stormer. Når et anlegg havarerer og fisken rømmer, går store verdier tapt for oppdretteren. Rømt fisk kan dessuten spre smitte til villfisk, noe som har vært et alvorlig problem. Den rømte fisken vil også konkurrere med villfisken om føde og gyteplasser, og mange frykter at dette kan ha negativ innvirkning på de lokale stammene.

Det er derfor bred enighet om at sjøanleggene må sikres bedre, slik at en unngår rømning. Også her har man kommet langt på vei. Brosjyren Akvakultur i Norge sier at det i den senere tid er gjort «en stor innsats for at anleggene skal tåle påkjenningene under de mest ekstreme værforhold».

Håndtering av sykdommer

Alt som strider mot fiskens natur eller avviker fra dens vante miljø, påfører den stress, og det svekker dens immunapparat. En kombinasjon av faktorer, blant annet stor dyretetthet, intensiv fôring, opphoping av avfallsstoffer og konsentrering av forskjellige typer smittestoffer, har skapt grobunn for at oppdrettsfisk i langt større utstrekning enn villfisk er blitt hjemsøkt av forskjellige fiskesykdommer. Det har ført til store tap for næringen.

Mange av disse sykdommene kan riktignok behandles ved hjelp av for eksempel antibiotika, men utstrakt bruk av antibiotika er en trussel mot miljøet, først og fremst fordi det skaper motstandsdyktige bakterier som det må utvikles ny medisin mot. Medisinbehandling kan dessuten svekke fisken, slik at den blir mer mottagelig for andre sykdommer. Denne onde sirkelen har oppdretterne naturligvis ønsket å komme ut av.b

Det gamle visdomsordet om at det er bedre å forebygge enn å helbrede, gjelder derfor også innen akvakulturnæringen. Store ressurser er blitt satt inn på å få økt kunnskap om hvordan en kan styrke fiskens naturlige motstandskraft. Forskningen er blant annet rettet mot forbedring av fôr, oppdrettsmiljø og driftsrutiner, avl av spesielt motstandsdyktig fisk og utvikling av effektive vaksiner og vaksinasjonsmetoder. Dette arbeidet har gitt resultater, og nå ser det ut til at oppdrettsnæringen har fått overtaket i kampen mot sykdom.

En næring i vekst

Havbruk er en typisk distriktsnæring som er av vesentlig betydning for en rekke kystsamfunn. Siden akvakulturnæringen ble etablert, har det foregått en enorm vekst. I 1990 hadde produksjonen på verdensbasis en verdi på over 165 milliarder kroner. Norge dekker over halvparten av verdensproduksjonen av atlantisk laks og eksporterer laks til mer enn 90 land over hele verden.

Selv om laksen hittil har vært hovedproduktet fra oppdrett i sjøvann, finnes det allerede nå begrensede mengder oppdrettskveite og oppdrettstorsk på markedet. Havbruksnæringen tar mål av seg til å bli en sikker leverandør av fersk kvalitetsfisk til alle tider av året.

Dessverre lar menneskene seg ofte drive av griskhet, og det har også forekommet i havbruksnæringen. Hensynet til miljøet har i enkelte tilfeller måttet vike for ønsket om å tjene raske penger. Oppdrettere med slike visjoner får erfare hvor raskt naturen kan slå tilbake; de bør innse at det er i deres egen interesse å ta miljøet på alvor. Før eller senere viser det seg alltid at det er forstandig å forvalte jordens ressurser i samsvar med Skaperens opprinnelige hensikt — i pakt med naturen og dens kompliserte økosystemer.

[Fotnoter]

[Bilder på side 15]

Fisken settes ut i merder i sjøen

Hunnfisken «strykes» for rogn

Når fisken har nådd riktig størrelse, blir den tatt opp og slaktet

[Rettigheter]

Foto: Vidar Vassvik/Eksportutvalget for fisk