«Jeg vil ha det nå» — den øyeblikkelige tilfredsstillelses tidsalder
Lille Johnnys kroppsholdning er ment å skulle uttrykke intens lidelse, men du synes kanskje det er vanskelig å la være å le. Skuldrene henger slapt ned; knærne er like ved å gi etter; skrittene er tunge som bly. Ansiktet hans er en karikatur av sorg — med rynket panne, bedende øyne og munnen forvridd av pine. Han tenker bare på én ting: dessert.
«Men mamma,» jamrer han. Lenger kommer han ikke. Moren hans, som står på kjøkkenet, travelt opptatt med å røre i en gryte, sier bestemt: «For siste gang, Johnny: NEI! Hvis du spiser dessert nå, vil du ikke klare å spise middag. Dessuten er det mat om et kvarter!»
«Men jeg vil ha litt NÅ!» tuter han. Moren avbryter røringen og sender sønnen sin et sint blikk. Han kjenner det blikket; klokelig trekker han seg tilbake for å lide i stillhet i rommet ved siden av. Snart er han opptatt med noe helt annet, og når middagen er klar, har han glemt alt om spising.
Barn ser av og til ut til å være trellbundne av øyeblikket. Når de ønsker noe, ønsker de det nå. Prinsippet om å utsette noe for å få en bedre belønning senere eller å nekte seg selv en glede fordi den kan skade en senere, er vanskelig for dem å fatte. Likevel er dette et prinsipp som de — akkurat som alle oss andre — trenger å lære.
En undersøkelse som nylig ble foretatt av forskere ved Columbia universitet i De forente stater, tok for seg små barns evne til å utsette en tilfredsstillelse for å oppnå en ønsket belønning. Barna fikk valget mellom to godbiter, den ene litt mer fristende enn den andre — for eksempel én småkake mot to. De fikk den største godbiten bare dersom de ventet til læreren kom tilbake. De kunne imidlertid avslutte ventingen når som helst ved å ringe med en klokke og da få den minste godbiten, men da gikk de glipp av muligheten til å få den største. Forskerne registrerte deres atferd og undersøkte ti år senere hvordan de samme barna hadde utviklet seg.
Tidsskriftet Science skriver at de barna som hadde lettere for å utsette tilfredsstillelser, klarte seg bedre enn andre da de kom i tenårene. De fungerte da bedre både sosialt og på skolen, og de mestret stress og skuffelser bedre enn andre barn. Det er således klart at evnen til å utsette tilfredsstillelser — å vente med å få det vi ønsker oss — er en meget viktig egenskap. Også voksne har gagn av å ha den.
Vi må alle sammen daglig velge mellom øyeblikkelig å få tilfredsstilt våre ønsker og det å vente. Noen valg virker trivielle: ’Skal jeg ta et kakestykke til, eller skal jeg tenke på kaloriene?’ ’Skal jeg se på fjernsyn, eller er det noe mer produktivt jeg burde gjøre nå?’ ’Skal jeg si det jeg nå tenker på, eller skal jeg holde munn?’ I hvert enkelt tilfelle må vi veie det forlokkende ved en øyeblikkelig tilfredsstillelse mot virkningene på lengre sikt. Slike valg behøver naturligvis ikke alltid å være like viktige.
De moralske avgjørelser vi står overfor, har derimot mer vidtrekkende konsekvenser: ’Skal jeg lyve for å slippe unna situasjonen, eller skal jeg prøve å finne en ærlig og taktfull utvei?’ ’Skal jeg svare på den flørten og se hva som skjer, eller skal jeg verne om ekteskapet mitt?’ ’Skal jeg gjøre som mange andre og røyke marihuana, eller skal jeg være lovlydig og beskytte kroppen min?’ Som du sikkert har lagt merke til, kan det stadig å forsøke å oppnå øyeblikkelig tilfredsstillelse raskt gjøre livet kaotisk.
Science sier det slik: «For å kunne fungere effektivt må vi frivillig utsette øyeblikkelige tilfredsstillelser og holde fast ved en målrettet atferd av hensyn til virkningene på lengre sikt.»
Ikke desto mindre lever vi i en verden som er svært opptatt av det å oppnå øyeblikkelige tilfredsstillelser, en verden som ser ut til å være styrt av utallige tusener av voksne utgaver av lille Johnny. Uten tanke for konsekvensene er de fast bestemt på å få det de ønsker seg, nå. Denne innstillingen har formet vår moderne verden, noe som ikke har vært av det gode.