Den franske revolusjon — et mønster for senere begivenheter

Av Våkn opp!s medarbeider i Frankrike

Den franske revolusjon fant sted for 200 år siden, i 1789. Hva skyldtes den? Hvordan ble den et mønster for senere begivenheter?

«ER DET en oppstand?» spurte kongen.

«Nei, Deres Majestet, det er en revolusjon.»

Det var den franske kongen Ludvig XVI som stilte dette spørsmålet den 14. juli 1789, den dagen da Bastillen i Paris ble stormet. Spørsmålet røpet den franske kongens manglende evne til å fatte betydningen av det som skjedde, og som skulle medføre varige forandringer i Frankrike og danne et mønster for senere begivenheter.

I løpet av 1700-tallet hadde det allerede vært mange oppstander i Frankrike fordi folk sultet. Umiddelbart forut for revolusjonen var omkring ti av landets 25 millioner innbyggere henvist til veldedighetsgaver for å holde sultedøden fra livet. Dessuten var kongemakten i forfall, statsapparatet viste ingen vilje til reformer, og de intellektuelle reiste tvil om hvorvidt kongens myndighet skulle være overordnet nasjonens interesser.

Stenderforsamlingen

I 1788 ble landet rammet av en økonomisk krise som for en stor del skyldtes at Frankrike hadde støttet amerikanerne i deres uavhengighetskrig mot Storbritannia. Kongen var nødt til å sammenkalle den såkalte stenderforsamlingen. Den bestod av representanter for landets tre stender: geistligheten (førstestanden), adelen (andrestanden) og borgerskapet (tredjestanden).

Geistligheten omfattet bare 150 000 mennesker, adelen omkring 500 000 og tredjestanden representerte over 24 500 000. Hver stand hadde én stemme. Det vil si at borgerskapet (med én stemme) ikke kunne få i stand noen reformer uten at geistligheten og adelen (med to stemmer) gikk med på det. Geistligheten og adelen — omkring tre prosent av befolkningen — kunne altså nedstemme de øvrige 97 prosent! Dessuten eide geistligheten og adelen omkring 36 prosent av landets jord, og de var ikke forpliktet til å betale skatt av sine jordeiendommer.

Fordi det var så mange som sultet, kom borgerskapets representanter med en kraftig fordømmelse av makthavernes despotisme, det urettferdige skattesystemet, den urettferdige valgordningen og den urett som ble forøvet av den velstående katolske geistlighet og av adelen. Men kongen lot til å sitte trygt, for det het seg at han hersket med guddommelig rett. Og folk trodde fremdeles på den katolske religion. Men på under fire år ble monarkiet omstyrtet, og en avkristningsprosess ble innledet.

Våren 1789 kom revolusjonsprosessen i gang. Fordi en del av adelsstanden nektet å godta en forandring i valgordningen, kom tredjestandens representanter med en erklæring hvor de utropte seg selv som nasjonalforsamling. Dette var en seier for borgerskapets revolusjon og betydde slutten på det eneveldige kongedømme.

Bøndene fryktet imidlertid at kongen og aristokratiet skulle konspirere, gå sammen om å sette tredjestanden ut av spillet. Denne frykten drev folk til å plyndre slott og herregårder, og resultatet ble en masseoppstand. Om natten den 4. august 1789 forsøkte nasjonalforsamlingen å roe gemyttene ved å avskaffe adelens privilegier og føydalstyret. Grunnlaget for den gamle forfatningen ble altså revet vekk i løpet av noen ganske få dager.

Menneskerettighetene

Nasjonalforsamlingen vedtok deretter menneskerettighetserklæringen. Frihet, likhet og brorskap skulle være de bærende idealer. Men nasjonalforsamlingen måtte overvinne geistlighetens motstand før den fikk vedtatt artiklene 10 og 11, som dreier seg om retten til religionsfrihet og ytringsfrihet.

Mange trodde at de hadde funnet fram til grunnlaget for den fullkomne regjering. Men de hadde en skuffelse i vente, for kirken, representert ved pave Pius VI, fordømte erklæringen. Også mange av de revolusjonære avviste den og gav etter for en uslokkelig blodtørst.

Da De forente nasjoners hovedforsamling vedtok den internasjonale erklæring om menneskerettighetene over 150 år senere, i 1948, var innholdet inspirert av den franske teksten av 1789. Men nå som før er det mange som i praksis viser den ytterste forakt for disse rettighetene selv om de hevder at de støtter dem. Det er sant som det sies i Forkynneren 8: 9: «Mennesker har makt over andre, så de kan volde dem skade.»

Splittelse innen kirken

I august 1789 ble det framlagt forslag om at kirkens eiendommer skulle nasjonaliseres. Forslaget ble vedtatt, og staten overtok kirkens gods. Dessuten ble prestene pålagt å avlegge ed til geistlighetens sivile forfatning, som var fastlagt av nasjonalforsamlingen.

Kirken ble splittet. På den ene siden stod statsprestene (60 prosent av presteskapet), som godtok eden, og på den andre siden stod de prestene som holdt fast ved sin lojalitet overfor paven, og som ikke ville avlegge troskapseden. Denne splittelsen førte med seg mange konflikter. De prestene som nektet å avlegge eden, ble ofte betraktet som revolusjonens og landets fiender.

Terror og blodsutgytelser

Revolusjonen var også truet av farer utenfra. Utenlandske kongedømmer la planer om å intervenere i Frankrikes indre anliggender og gjeninnsette kongen på tronen. Folk i sin alminnelighet mistet tilliten til Ludvig XVI da han forsøkte å flykte fra landet den 21. juni 1791.

Motstanden mot revolusjonen tiltok i andre europeiske land, og det førte til at Frankrike våren 1792 erklærte krig mot kongen av Böhmen og Ungarn. Krigen bredte seg til hele Europa og varte til 1799. Den krevde over 500 000 franskmenns liv.

I august og september 1792 tok revolusjonen en radikal vending. Kongen ble avsatt og dømt til døden, og republikken ble proklamert. Kongen ble henrettet den 21. januar 1793, og dronningen, Marie Antoinette, ble henrettet den 16. oktober 1793. Mange prester som var uvillige til å samarbeide, ble landsforvist. De revolusjonære så det som sin oppgave å frigjøre andre nasjoner som fremdeles var underlagt tyranniske monarkier. Men frigjørerne endte ofte selv som despoter.

Krigen hadde gjort mange problemer større, og mot denne elendigheten var det ingen hjelp å få. Da 300 000 menn ved en anledning ble utskrevet til krigstjeneste, brøt det ut uro i landet. I den vestlige delen av Frankrike ble det samlet en kongelig katolsk hær under korsets og det hellige hjertes tegn. Den underla seg byene i fire områder og massakrerte de republikanerne som fantes der.

Den sentrale regjeringen utnyttet disse tilstandene til å skaffe seg diktatorisk makt gjennom en «velferdskomité» hvor Robespierre var et fremtredende medlem. Resultatet ble et terrorregime. De rettighetene som var blitt fastlagt i erklæringen av 1789, ble ofte krenket. Revolusjonsdomstolene avsa flere og flere dødsdommer, og giljotinen ble beryktet.

Avkristning

Høsten 1793 organiserte revolusjonsregjeringen en storstilt avkristningskampanje. Målet med den var å bygge opp et «nytt menneske» som skulle være uten ondskap. Den katolske religion ble anklaget for å forsøke å utnytte folks godtroenhet. Noen kirker ble ødelagt, mens andre ble tatt i bruk som kaserner. Prester ble tvunget til å oppgi sine stillinger og gifte seg. De som nektet, ble arrestert og henrettet. Noen flyktet fra landet.

Den katolske religion ble satt til side til fordel for en fornuftsreligion. Noen betraktet Fornuften som en gudinne, «hjemlandets Moder». Senere forlangte Robespierre at en deistisk religion skulle innføres i stedet for dyrkelsen av fornuften. Han fjernet sine motstandere og opprettet et nådeløst terrorvelde. Hans blodtørst kom senere til å koste ham selv livet. Han ble halt skrikende til giljotinen den 28. juli 1794.

De politikerne som overlevde, ønsket å unngå et enmannsdiktatur og overdrog derfor makten til et direktorium med fem medlemmer. Men da krigen blusset opp igjen og den økonomiske situasjonen forverret seg, ble det atter stemning for å samle makten hos en enkelt mann, nemlig Napoleon Bonaparte. Dermed var veien åpnet for et nytt diktatur.

På grunnlag av den franske revolusjons ideer ble det senere utviklet både demokratier og diktaturer. Revolusjonen var også et eksempel på hva som kan skje når politiske makthavere plutselig vender seg mot den etablerte religion. I denne henseende kan den også utgjøre et mønster for senere begivenheter. — Åpenbaringen 17: 16; 18: 1—24.

[Bilde på side 28]

Inne i Notre Dame, en avguderisk fest for fornuftsgudinnen

[Rettigheter]

Bibliothèque Nationale, Paris

[Bilderettigheter på side 26]

Etter et gammelt stikk av H. Bricher sculp.