Gjentar historien seg?
«BASTILLEN er beleiret! . . . Lenken gir etter, sprenges; den veldige vindebro ramler ned med et tordenbrak. . . . Dypt nede i sine hvelvinger hører de sju fanger dempede drønn som av jordskjelv . . . I fire timer har nå dette verdens galehus rast. . . . inn styrter den levende syndflod: Bastillen er tatt!»
I slike knappe vendinger beskriver Thomas Carlyle begynnelsen på den franske revolusjon i 1789. Det var slutten på en tidsalder. Fengslet Bastillen i Paris hadde lange tradisjoner når det gjaldt å huse uskyldige, glemte fanger. Det var blitt et symbol på det tyranni som ble utøvd av det franske Bourbon-monarkiet og -aristokratiet. Den dag i dag er den datoen da dette fengslet ble ødelagt, 14. juli, Frankrikes nasjonaldag.
Mange av Europas intellektuelle trodde at denne revolusjonen med sitt oppildnende kamprop — «frihet, likhet og brorskap» — var innledningen til en ny æra for hele menneskeheten. Den så ut til å love frihet fra undertrykkelse og være begynnelsen til en tidsalder med medmenneskelighet og fred. Men oppfylte den franske revolusjon slike utopiske drømmer? Historien svarer nei.
Den grunnlovgivende forsamling som bestod i årene 1789—1791, vedtok lover som skulle gjøre Frankrike om til et menneskevennlig demokrati. Da denne forsamlingen ble oppløst i 1791, var den alminnelige stemning: «Endelig fri!» Men den nye forsamlingen, som kom sammen for å sette «fedrenes» tanker ut i livet, var splittet fra begynnelsen av. Snart befant Paris seg på anarkiets rand på grunn av opptøyer og massakrer. De nye makthaverne giljotinerte Ludvig XVI og opprettet under Robespierre og andre et terrorregime. Dette regimet tilintetgjorde ikke bare revolusjonens «fiender», men også mange av dens «barn».
Terrorregimet ble ganske snart etterfulgt av det mer moderate Direktoriet, og så kom Napoleon Bonaparte til makten. Han ble «konsul på livstid» i 1802. «Den franske nasjon trenger et arvelig styre,» framholdt han senere, hvoretter han omgående lot seg utrope til keiser. Dette var i 1804. «Jeg hersker bare på grunnlag av den frykt jeg inngyter,» sa han ikke mange årene senere.
Dermed hadde Frankrikes styre i løpet av noen få år gått hele sirkelen rundt. Ja, som for å gjøre ironien enda mer bitende kom bourbonerne tilbake igjen i og med at Ludvig XVIII ble konge da Napoleon ble tvunget til å abdisere. Etter det enkelte sier, kom de tilbake uten å ha lært eller glemt noe som helst i mellomtiden.
Dette er bare ett eksempel på det noen betrakter som et mønster. Historien ser ut til å gjenta seg. Som den tyske filosofen Georg W. F. Hegel uttrykte det: «Folk og regjeringer har aldri lært noe av historien eller handlet i samsvar med prinsipper som kan utledes av den.» Hvorfor er det slik? Hva er noe av det menneskene har unnlatt å lære av historien? Kan vi som enkeltpersoner dra nytte av dette?