Liker du ikke å si «adjø»?

DET hender at velmenende mennesker sier: «Jeg liker ikke å si adjø. Det virker så endelig — nesten trist!»

Det er sant at det kan være triste situasjoner da en sier adjø og føler at en aldri vil få se en en er glad i, eller en kjær venn igjen. Ikke desto mindre er det et passende uttrykk å bruke ikke bare ved slike anledninger, men også ellers. Hvorfor? Svaret finner vi i uttrykkets opprinnelse.

«Adjø» betyr egentlig ’til Gud; det vil si Gud være med deg’. Å si dette når en skiltes, var en fin måte å ønske at Guds velsignelse skulle følge vedkommende. Det uttrykte interesse og omtanke for en annens velferd; det var å vise en form for nestekjærlighet. «Farvel» er også et uttrykk som innebærer «et ønske om velferd når en skilles». Andre språk har lignende uttrykk, for eksempel det spanske adiós og det engelske good-bye, en sammentrekning av uttrykket «God be with you» (Gud være med deg), som ble brukt i England på 1500-tallet. Begge uttrykkene innebærer tanken om å overgi noen i Guds varetekt.

Det er nok så at mange bruker disse uttrykkene uten å legge noe spesielt i dem; de bruker dem fordi det er vanlig skikk og bruk. Men det burde ikke hindre en som vet hva uttrykkene betyr, i å bruke dem på en ærlig og oppriktig måte for å gi uttrykk for sine hengivne følelser.

Bibelen viser at gudfryktige mennesker ved passende anledninger sa farvel. Jesus sa farvel til en mengde mennesker han hadde undervist, da tiden kom til å sende dem av sted, slik at han kunne få anledning til å be alene. (Markus 6: 46, Lyder Bruns overs.) Paulus «sa . . . farvel til brødrene» før han «seilte avsted til Syria». (Apostlenes gjerninger 18: 18, Lyder Bruns overs.) I Efesos sa han også farvel da han skiltes fra sine brødre der, selv om han tilføyde: «Om Gud vil, kommer jeg til dere en annen gang.» (Apostlenes gjerninger 18: 21) Uttrykket blir derfor ikke alltid brukt med tanke på en endelig avskjed. — Se også Apostlenes gjerninger 21: 6 og 2. Korinter 2: 13.