Hvorfor det er så vanskelig for foreldre å «gi slipp på» barna

«HA DET BRA, MOR! HA DET BRA, FAR!» sier han for tredje gang. Hver gang han har sagt «ha det», har han funnet på alle mulige unnskyldninger for å kunne bli litt til.

Men nå har «ha det bra» et preg av noe endelig. En tårefylt omfavnelse til, et fast håndtrykk, og så drar han. Som foreldre ser dere på hverandre. Nøkternt sett er dere klar over at han egentlig ikke kommer hjem mer for å bli boende. Det huset som en gang var fylt av hans snakk og latter, virker nå så tomt.

Dere har gitt barna så mye i form av tid, anstrengelser og følelser. I omkring 20 år har deres daglige liv dreid seg om dem. «I går» fikk dere nærmest panikk ved lyden av det lille barnets gråt. Dere gikk nervøst fram og tilbake over gulvet på legekontoret når seksåringen deres hadde feber. Dere holdt pusten når dere åpnet karakterbøkene deres, og trakk et lettelsens sukk når dere så at de hadde bestått. Dere protesterte når tenåringene deres spilte den høye musikken sin, men gråt da de snakket om å flytte hjemmefra. Og nå er den ene etter den andre blitt voksen og dratt.

Det er ikke noe rart at mange synes det er en virkelig utfordring å tilpasse seg det «tomme redet». En mann innrømmet etter at datteren hans hadde dratt hjemmefra: «For første gang i livet gråt jeg så jeg nesten ikke klarte å stoppe.»

Et annet ektepar lærte imidlertid opp barna sine med tanke på at de til slutt skulle stå på egne ben. Likevel «var det litt av en forandring» da barna flyttet hjemmefra, sa de. «Du har vært travelt opptatt og mast på dem både tidlig og sent. Og når de så har flyttet hjemmefra, er det bare deg og din ektefelle igjen. Det verste, er å komme hjem og se at barna ikke er der.» Norma, som har en voksen datter, innrømmer: «Det tok ganske lang tid for meg å venne meg til at Lynn ikke var på rommet sitt. Derfor pleide jeg å ha døren stengt, for hvis jeg lot den stå åpen, følte jeg det hele tiden som om hun var der, og hadde lett for å ville snakke med henne.»

Nesten alle foreldre har slike blandede følelser når barna drar hjemmefra. De er stolte over at barna er blitt voksne, og de ser fram til å få litt tid til seg selv. Likevel kan de være plaget av nagende tvil («Har vi oppdratt henne riktig?»), frykt («Er virkelig barnet vårt klart til å flytte for seg selv?»), skuffelse («Hvorfor giftet hun seg ikke med John, som er så hyggelig, istedenfor med denne taperen?») og dessuten skyldfølelse. En fersk undersøkelse viser at spesielt menn angrer på «at de ikke har tilbrakt mer tid sammen med barna mens de var mindre».

Det «tomme redet» kan også forandre ditt ekteskap. For noen par går det bedre. For andre ikke. «Mange ekteskap i dag ender med separasjon eller skilsmisse når barna flytter hjemmefra,» sier forfatteren av boken Ourselves and Our Children.

Dessuten drar barna ofte hjemmefra i en periode i livet med mange problemer. Hos kvinner inntreffer menopausen, som ifølge en forfatter «kan føles som en unødvendig understreking av det faktum at hun ikke lenger er i stand til å få barn». Menn opplever kanskje et økende press eller stadig mer misnøye på jobben. Pensjonsalderen er kanskje ikke langt unna. Inflasjonen kan ha spist opp det familien har spart. Helsen begynner kanskje å svikte. Fordi de nå tilsynelatende er berøvet sin oppgave som foreldre, begynner noen også å tvile på sitt eget verd.

Det er ikke noe rart at noen foreldre setter seg sterkt imot at barna skal flytte hjemmefra! Trangen til å holde på dem kan synes uimotståelig. Men å si farvel til barna behøver ikke å bety at du mister dem. Det betyr at ditt forhold til dem får en ny dimensjon, og at du må fylle det tomrommet som nå har oppstått i ditt liv.

Men hvordan skal du gjøre det? Og hvorfor er det så viktig at voksne barn frigjør seg fra foreldrene for at det skal kunne være et sunt forhold mellom dem?

[Uthevet tekst på side 3]

«For første gang i livet gråt jeg så jeg nesten ikke klarte å stoppe»