De unge spør . . .

Er det virkelig så galt å lyve?

Michelle visste at foreldrene hennes ville bli sinte når de oppdaget at hun hadde knust en pyntegjenstand som de var svært glad i. Men hun hadde slett ikke lyst til å få straff eller å få en streng reprimande. Så hun fant en enkel måte å vri seg unna foreldrenes sinne på. Hun la skylden på lillebroren sin.

MANGE tenåringer synes det er helt i orden å lyve ved enkelte anledninger. Noen sier at de ville lyve for å forhindre en kriminell handling, for å beskytte en som er uskyldig, eller for å redde liv. Det er imidlertid svært sjelden vi kommer opp i slike situasjoner. Det er mer vanlig at ungdommer tyr til løgner av samme grunn som Michelle gjorde, nemlig for å slippe straff, eller for å komme seg ut av en vanskelig situasjon.

Donald sa til moren sin at han hadde ryddet på rommet sitt, mens han i virkeligheten hadde gjemt alt under sengen. Richard fortalte sine foreldre at han fikk en dårlig karakter, ikke fordi han ikke leste, men fordi han ’ikke kom overens med læreren’. Det var svært usannsynlig.

Du synes kanskje ikke at dette var så alvorlig, siden det ikke var ondsinnete løgner. ’Hvorfor er det så galt med en hvit løgn?’ spør du kanskje. Og siden ordbøker definerer en hvit løgn som «uskyldig løgn», virker det ikke så galt å komme med en hvit løgn.

I boken The Importance of Lying blir H. L. Mencken sitert. Han oppgir enda en grunn til at noen tyr til løgn: «Det gale med sannheten er at den ofte er ubehagelig eller kjedelig. Sinnet vårt vil ha noe som morer oss, noe vi liker.» Det er derfor ikke overraskende at folk ofte ikke ønsker å høre sannheten. De foretrekker isteden å høre «det som klør i øret». (2. Timoteus 4: 3) Den største lærer som har levd, Jesus Kristus, erfarte sannheten i dette. Han sa til folket på sin tid: «Når det er sannheten jeg sier, hvorfor tror dere meg da ikke?» (Johannes 8: 46) Hvor fristende er det ikke å fortelle løgner folk liker å høre, istedenfor upopulære sannheter!

Men er det riktig å komme med en løgn bare fordi den er behagelig å høre, dreier seg om noe ubetydelig eller til og med er godt ment?

Guds syn på det å lyve

Også i bibelsk tid var menneskene tilbøyelige til å lyve. Salmisten sa: «Hver mann taler løgn med sin neste, har falske lepper og tvedelt sinn.» Det var selviskhet som lå til grunn for deres løgner. De sa: «Tungen gir oss styrke, og vi har leppene [som taler løgn] med oss. Hvem kan da mestre oss?» Legg imidlertid merke til hvordan Gud betraktet deres løgnaktighet: «Måtte Herren utrydde alle dem som har falskhet på leppene og store ord på tungen!» — Salme 12: 3—5.

Ja, en «svikefull tunge» var og er en av de ting som «Herren hater». (Ordspråkene 6: 16, 17) Det er jo Satan Djevelen som er «løgnens far». (Johannes 8: 44) Det er interessant å merke seg at Bibelen ikke skiller mellom løgner og ’hvite løgner’. Den sier ganske enkelt: «Ingen løgn kommer fra sannheten.» (1. Johannes 2: 21) Det er grunnen til at «en falsk mann er en vederstyggelighet for Herren, men med de oppriktige har han fortrolig samfunn». (Ordspråkene 3: 32, EN) Nei, Jehova ønsker ganske enkelt ikke at uærlige mennesker skal stå i et nært forhold ham.

Gudfryktige ungdommer vil derfor ikke synes at noen form for løgn er antagelig. En ungdom som heter Tyron, sa: «Det er som et spørsmål som må besvares med ja eller nei. Enten er det riktig, eller så er det galt.»

Hvorfor det er skadelig å lyve

Men hvorfor er det egentlig så galt å lyve? Kan ikke en løgn spare deg for å bli straffet? Kanskje. Men hva skjer dersom løgnen blir oppdaget? Da har den bare utsatt straffen. Og som den unge André sa: «Du blir rasende når noen forteller deg noe og du senere oppdager at det var en løgn.» Ja, løgn vekker sinne og uvilje. Og når det er foreldrene dine du har ført bak lyset, kan det føre til at de tukter deg strengt.

Det er derfor ikke rart at Bibelen sier: «Den rikdom en vinner med løgn, er et pust som blir borte.» (Ordspråkene 21: 6) Alle de fordelene en løgn måtte bringe oss, er med andre ord like flyktige som tåke.

Hvordan det å lyve berører din samvittighet

Hvis du lyver, går det også utover deg selv. Michelle (som ble omtalt i begynnelsen av artikkelen) klarte å overbevise foreldrene sine om at det var broren hennes som hadde ødelagt pyntegjenstanden. Senere følte hun seg imidlertid tvunget til å fortelle foreldrene om det gale hun hadde gjort. Michelle sier: «Jeg følte meg elendig nesten hele tiden. Foreldrene mine trodde på meg, og jeg misbrukte deres tillit.»

Michelles dårlige samvittighet illustrerer godt et prinsipp som apostelen Paulus kom med. I Romerne 2: 14, 15 viser han at Gud har gitt menneskene en samvittighet. Paulus beskriver hvordan den fungerer. Han sier: «Om det vitner også deres egen samvittighet, når deres tanker enten anklager eller forsvarer dem.» I Michelles tilfelle ’vitnet’ samvittigheten hennes om at det å lyve var galt, og den ’anklaget henne’ — den gav henne skyldfølelse.

En kan selvfølgelig ignorere eller forherde sin samvittighet. En artikkel i tidsskriftet Adolescence viser for eksempel at yngre tenåringer er tilbøyelige til å betrakte det å lyve som galt. Men når de kommer lenger opp i tenårene, får de et annet syn på det å lyve. «Femtenåringer mener oftere at det er riktig å lyve, enn 12-åringer,» stod det i artikkelen. Det er tydelig at jo oftere en lyver, desto lettere er det å bli «brennemerket i sin samvittighet». — 1. Timoteus 4: 2.

Framelsk en «god samvittighet»

Som en kontrast til dette kunne apostelen Paulus si om seg selv og sine medarbeidere: «Vi vet at vi har god samvittighet.» (Hebreerne 13: 18) Paulus’ samvittighet ville ikke tillate ham å ty til løgner eller halve sannheter. Er din samvittighet like følsom når det gjelder det å lyve? Hvis den ikke er det, bør du øve den opp ved å studere Bibelen og bibelsk litteratur, slik som dette bladet og dets søsterorgan, Vakttårnet.

En ungdom som heter Bobby, har gjort dette med gode resultater. Noen ganger har disse publikasjonene behandlet problemer han har hatt. Istedenfor å dekke over problemet med en mengde løgner er han blitt tilskyndt av sin samvittighet til å snakke åpent og ærlig med foreldrene sine om saken. Dette har ført til at han noen ganger er blitt tuktet. Han innrømmer imidlertid at han ’føler seg bedre’ når han har vært ærlig.

En ungdom sa riktignok: «Dersom du forteller sannheten, vil det såre foreldrene dine.» De vil imidlertid respektere deg fordi du forteller dem sannheten. Da vil de forstå at du begynner å bli voksen, og at du føler at du er ansvarlig for det du gjør.

Noe annet som kan hjelpe deg til å framelske en god samvittighet, er å være nøye når du velger venner. «Den som omgås vismenn, blir vis, men dårers venn går det ille,» sier Ordspråkene 13: 20. Bobby sa: «Hvis du og en venn av deg lyver for hverandre, vil du snart få problemer. Du kan ikke stole på en slik venn.» Salmisten sa: «Jeg sitter ikke sammen med svikere.» (Salme 26: 4) Det var forstandig. Prøv å finne venner som respekterer Guds krav.

Dersom du blir fristet til å lyve, bør du huske de kravene Jehova Gud stiller til sine venner. «Herre, hvem kan gjeste ditt telt?» spurte salmisten. «De som . . . er . . . ærlig i tanke og tale.» (Salme 15: 1, 2) Når en tenker over hvilket privilegium det er å stå i et godkjent forhold til Gud, kan det motivere en til å være ærlig!

Det er ikke alltid lett å snakke sant. Du kan til og med komme i den situasjon at «en gruppe mennesker lyver og du må si sannheten», slik en ungdom som heter Mark, sier. Men den som bestemmer seg for å si sannheten, vil bevare en god samvittighet, et godt forhold til sine virkelige venner og, det beste av alt, han vil stå i et godt forhold til sin Skaper. En ungdom som heter Steven, oppsummerer det hele ved å si: «Det faktum at andre lyver, betyr ikke at du også må gjøre det!»

[Uthevet tekst på side 20]

Løgner er ofte lite overbevisende, og når de blir oppdaget, er straffen bare blitt utsatt

[Bilde på side 21]

Å tilstå noe galt en har gjort, er ikke lett, men foreldrene dine vil respektere deg fordi du er ærlig