Verden etter 1914

Andre del: 1929—1934: Depresjonen og opptakten til en ny verdenskrig

«HVIS lykken noen gang har smilt til De forente stater, må det ha vært den dagen.» Slik beskriver historikeren David A. Shannon den dagen i 1929 da Herbert Hoover avla sin embetsed som De forente staters president. Shannon forklarer: «Det var et fredens år, ingen krigstruende skyer viste seg på himmelen, og den amerikanske økonomi var i sterk vekst i utlandet og bidrog til å bedre forholdene i fattigere deler av verden.»

Men da Hoovers tid som president gikk mot slutten, «hadde stemningen i USA snudd helt om. Optimismen var erstattet av pessimisme, depresjon og oppløsning». Hva hadde skjedd?

«Den svarte torsdagen» — slutten på en æra

Onsdag den 23. oktober 1929 begynte en del spekulanter, tilsynelatende uten grunn, å selge sine aksjer til høye priser på aksjemarkedet i New York. Dagen etter, om torsdagen, begynte aksjonærer i panikk å selge unna sine aksjer av frykt for at verdien skulle synke ytterligere. Før en uke var gått, var den samlede verdi av alle aksjer blitt redusert med 15 milliarder dollar, og i løpet av de nærmeste månedene sank verdien med ytterligere milliarder. Dette var begynnelsen til den store depresjonen.

Økonomene og historikerne har mange teorier om hva som gikk galt. Men det er tydelig, som en av dem også peker på, at årsakene til depresjonen «var nøye forbundet med de fremgangsrike tjueårene». Fremgangen i disse årene «ble bygd på et vaklende grunnlag . . . , krakket på aksjemarkedet . . . åpenbarte plutselig den økonomiske råttenskapen som lå til grunn [for fremgangen]». — The United States in the Twentieth Century, sidene 10, 12.

Uansett hva som var årsaken, var de berusende og omskiftende tjueårene forbi. Borte var også de håp disse årene brakte med seg. «Boblen brast i og med det store krakket på aksjemarkedet i 1929,» sier historikerne F. Freidel og N. Pollack. «Nedgangstidene etterlot seg millioner som manglet det aller nødvendigste. Tjueårene var bare et uvirkelig mellomspill eller en brutal spøk — en umoralsk jazzalder, gullkalvens æra.» — American Issues in the Twentieth Century, side 115.

Plutselig var millioner av mennesker arbeidsløse. På grunn av gjeld mistet mange det de hadde anskaffet seg på kreditt, deriblant husene sine. Familier flyttet sammen for å skjære ned på utgiftene. Da prisene på aksjer raste nedover, ble formuer borte over natten. Forretningsforetak gikk konkurs. En selvmordsbølge rystet nasjonen da tusener av banker måtte stenge. En komiker høstet stor applaus da han sa at han før pleide å få tilbake sjekker merket «ingen dekning», mens han nå fikk sjekkene returnert med påskriften «ingen bank».

Dette økonomiske sammenbruddet var verdensomfattende og fikk vidtrekkende konsekvenser. Boken The United States and Its Place in World Affairs 1918—1943 hevder at «denne økonomiske tragedien berørte alle land og enhver side av livet, både sosialt og politisk, innenlands så vel som utenlands».

I Japan drog de militære myndigheter fordeler av den vanskelige, økonomiske situasjonen. The New Encyclopædia Britannica sier: «Forestillingen om at militære erobringer ville løse Japans økonomiske problemer, vant stadig større tiltro under den store depresjonen i 1929.» De militære myndigheter benyttet de ustabile forholdene i begynnelsen av 1930-årene til å opparbeide seg så stor makt at de uten de sivile myndigheters godkjennelse var i stand til å innta og erobre Mandsjuria i løpet av bare fem måneder. Da landet ble stemplet som en fredsbryter av Folkeforbundet, svarte Japan med å trekke seg ut, ikke av Mandsjuria, men av Folkeforbundet.

Meg først!

De omskiftende tjueårene la vekt på fornøyelser og fremmet en materialistisk tankegang. Dette fostret en «meg først»-innstilling som kvalte all åndelighet. Men «det økonomiske jordskjelvet i 1929», som den ovennevnte historieboken The United States and Its Place in World Affairs 1918—1943 kaller det, gjorde denne innstillingen enda mer fremtredende. Hvordan det? Fordi depresjonen «drepte enhver følelse av samhørighet som måtte ha begynt å ta form. Alle var først og fremst opptatt av å skaffe seg selv og sin familie det de trengte, uansett hvilke følger det fikk for andre. Hver og en tenkte på seg selv og på å redde sitt eget skinn, uten å bry seg om dem som stilte bakerst i køen».

En slik selvisk og hensynsløs innstilling blir vanligvis sett på med forakt. Men forkledd som patriotisme kan en lignende innstilling til nasjonale grupper ofte bli rettferdiggjort eller betraktet som noe ønskverdig. Den store depresjonen fremmet en slik ånd.

Historikeren Hermann Graml sier at «den verdensomfattende økonomiske krisen tildelte den ånd som skulle fremme internasjonal forståelse og samarbeid gjennom Folkeforbundet, et knusende slag», og at dette banet veien for «en skruppelløs egoisme på vegne av sitt eget land». Han sier at «selvoppholdelsesdriften, som driver mange til panikk, gjorde de fleste nasjoner hensynsløse — en fornuftstridig, men forståelig reaksjon». — Europa zwischen den Kriegen (Europa i mellomkrigstiden), side 237.

Denne holdningen kom kanskje tydeligst til uttrykk i en tale som Nazi-Tysklands Heinrich Himmler holdt noen år senere. «Egenskaper som ærlighet, anstendighet, trofasthet og kameratskap må bare komme til uttrykk når en har å gjøre med mennesker av samme blod,» sa han. «Hva som hender med en russer eller en tsjekker, interesserer meg ikke det ringeste. . . . Om nasjonene lever og blomstrer eller sulter i hjel som kveg, interesserer meg bare i den utstrekning vi trenger dem som slaver for vår kultur. . . . Om ti tusen russere av hunkjønn bryter sammen av utmattelse mens de graver en antitankgrav, interesserer meg bare i den utstrekning det medfører at tankgraven for Tyskland blir fullført.»

Hvordan skulle man kunne skape fred eller bevare den så lenge både enkeltpersoner og nasjoner hadde en slik «meg først»-innstilling og viste ringeakt for Guds lov om å ’elske din neste som deg selv’? (Lukas 10: 27) «Megen fred har de som elsker din lov,» sier Bibelen i Salme 119: 165 ifølge den norske oversettelsen av 1930. Men siden kjærligheten manglet, kunne nasjonene lett ledes fram til en ny krig. Det er verdt å merke seg at både mangel på kjærlighet og en «meg først»-innstilling skulle kjennetegne «de siste dager» av Satans onde ordning. — 2. Timoteus 3: 1—5; Matteus 24: 3, 12.

Hvem skal menneskene sette sin lit til?

Fikk denne verdenssituasjonen, som stadig forverret seg, folk til å vende tilbake til den Gud de hadde snudd ryggen til i de omskiftende tjueårene? Til en viss grad gjorde den det. Mange reagerte positivt på det budskap som ble forkynt av Jehovas vitner, et navn de kristne som var tilsluttet Selskapet Vakttårnet, antok i 1931. Men nasjonene som et hele reagerte ikke positivt. De satte sin lit til «store» menn og ikke til Gud.

I begynnelsen av 1930-årene sluttet for eksempel mange indere seg til Mohandas Gandhi og hans ikkevoldskampanje for sivil ulydighet, som ble intensivert på denne tiden. Han kjempet for uavhengighet fra britisk styre, og mange håpet at det skulle resultere i et stabilt og fredelig India. Fikk de håpet sitt oppfylt?

Samme år sluttet den kinesiske presidenten Chiang Kai-shek seg til metodistene. Mange håpet at denne konvertering til kristendommen ville bane veien for et nært samarbeid mellom Kina og de såkalte kristne nasjoner i vest. Fikk de håpet sitt oppfylt?

I 1932 feiret Mussolini sitt tiende år ved makten ved en høytidelighet som var arrangert av Vatikanet. Mange håpet at pavens velsignelse i den anledning skulle sikre gudfryktige italienere, deres fører og deres land varig fred og beskyttelse. Fikk de håpet sitt oppfylt?

I 1932 lovte også Franklin D. Roosevelt, som nylig var blitt valgt til De forente staters president, sine landsmenn en «ny giv» (New Deal) for å få landet på fote igjen. Ett år senere la han fram en amerikansk plan for nedrustning og appellerte til verden om å avskaffe alle offensive våpen. Mange håpet at denne «nye giv» skulle gjøre slutt på all arbeidsløshet og fattigdom og skape fred. Fikk de håpet sitt oppfylt?

I 1933 ble Hitler utnevnt til Tysklands nye rikskansler. Kort tid etter holdt han sin såkalte fredstale, en av de mest virkningsfulle taler han noensinne holdt. Han omtalte krig som «det rene vanvidd» som ville føre til «sammenbrudd av det nåværende sosiale og politiske system». Han understreket at Tyskland var villig til å ruste ned i samsvar med Roosevelts forslag. Han sa: «Tyskland er rede til å inngå en høytidelig ikke-angrepspakt med et hvilket som helst land, fordi det ikke er innstilt på angrep, men bare på å skaffe seg sikkerhet.» Mange håpet at en slik politikk ville bringe tilbake ære og verdighet til den tyske nasjon og ved fredelige midler garantere at den ordning som Tysklands dynamiske leder hadde opprettet, ville bestå i 1000 år. Fikk de håpet sitt oppfylt?

Og så var det den «store» organisasjonen, Folkeforbundet. Vagttaarnet for 15. juli 1932 sa angående den: «Jordens konger derimot slutter seg sammen i et folkeforbund, rådet til det av prestene, . . . De setter da deres lit til dette forbund og til at menneskene ved deres sindrighet vil være i stand til å utfri den forvirrede og lidende verden fra det dilemma den nå befinner seg i.» Selv om Jehovas vitner ikke satte sin lit til denne organisasjonen, var det mange andre som håpet at Folkeforbundet virkelig ville klare å utfri verden av det dilemma den befant seg i. Fikk de håpet sitt oppfylt?

For over 2000 år siden skrev salmisten: «Sett ikke lit til stormenn, til mennesker, som ikke kan hjelpe.» Er du ikke enig i visdommen i disse ordene når du tenker over hva som skjedde i de ovennevnte tilfellene? — Salme 146: 3.

Hvis det ikke hadde vært en slik depresjon . . .

«Det ville være en tåpelig forenkling å gi depresjonen hele skylden for det som skjedde i 1930-årene,» sier forfatterne av boken The United States and Its Place in World Affairs 1918—1943. «Men disse magre årene brakte omfattende nød og usikkerhet inn på verdens skueplass, skaffet skuespillerne virkningsfulle replikker, føyde dramatiske opptrinn til en fra før tragisk handling og gav publikum nye helter å hylle og nye kjeltringer å pipe ut.» Forfatterne konkluderer med at hvis det ikke hadde vært noen depresjon, ville det kanskje heller ikke ha vært en annen verdenskrig.

Men det var en verdensomfattende depresjon, og det ble utkjempet en ny verdenskrig. Trass i religiøs støtte klarte ikke Folkeforbundet å skape den fred den skulle ha bevart. Folkeforbundet var dømt til å mislykkes fra starten av. Men denne organisasjonen skulle ikke dø en rask død. Den skulle gradvis vakle mot sin undergang. Det kan du lese om i neste nummer av Våkn opp!

[Ramme på side 26]

Andre begivenheter som vakte oppmerksomhet

1930 — Planeten Pluto blir oppdaget

Uruguay vinner det første verdensmesterskap i fotball

Jordskjelv i Nicaragua krever over 2000 menneskeliv

[Bilde på side 25]

Millioner av mennesker ble i løpet av kort tid arbeidsløse

[Bilderettigheter på side 25]

A. Rothstein/Dover