Befalinger om å delta i et verdensomfattende «fiske»

1. Når viste den oppstandne Jesus seg igjen for sine apostler, og hva sa han ifølge Matteus til dem?

DET var sannsynligvis kort tid etter dette at den oppstandne Jesus igjen viste seg for sine disipler i Galilea, denne gangen for alle sine 11 trofaste disipler, ikke ved sjøen, men på et fjell. Apostelen Matteus skriver om dette: «De elleve disiplene dro til Galilea til det fjellet hvor Jesus hadde påbudt at de skulle møtes, og da de så ham, bøyde de seg ned for ham, men noen tvilte. Og Jesus kom bort og talte til dem og sa: ’Jeg har fått all myndighet i himmel og på jord. Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.»

2. a) Var arbeidet med å gjøre disipler begrenset til de 11 trofaste apostlene? Begrunn svaret. b) I hva slags «fiskevann» skulle arbeidet bli utført?

² Det er trolig at det var mange flere på fjellet enn bare de 11 trofaste apostlene. (Matt. 28: 16—20, NW) Det kan være denne anledningen apostelen Paulus, som ble utvalgt senere, sikter til når han sier: «Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang — av dem er de fleste ennå i live, men noen er hensovet.» (1 Kor. 15: 7) Det er ingen tvil om at arbeidet med å gjøre disipler ikke var begrenset til de 11 trofaste apostlene. Bibelen viser tydelig at også andre tok del i det. Alle disiplene skulle være menneskefiskere, også de som nylig var blitt disipler, noe Jesu lignelse om noten viser. De skulle ikke bare fange «fisk» i den lille «dam» hvor de kjødelige jøder befant seg, men i hele det store menneskehav, blant «mennesker av alle folkeslag». Og dette arbeidet skulle pågå helt fram til «avslutningen på tingenes ordning», den tid som vi nå lever i.

3. a) Hvor mange «fisker» hadde Jesus fanget fram til pinsedagen i år 33? b) Hvor stor var fangsten på pinsedagen, og hvem deltok i «fisket»?

³ Det arbeid som Jesus med sine apostlers og evangelisters hjelp utførte på jorden for å fange mennesker, førte bare til at omkring 120 disipler ble samlet inn. Minst så mange hadde kommet sammen i en sal i Jerusalem om morgenen på pinsedagen i år 33. Hvor var så de andre av de 500 som hadde vært vitne til at han åpenbarte seg på fjellet i Galilea? (Ap. gj. 1: 15 til 2: 4) Før denne bemerkelsesverdige pinsedagen hadde Jesus Kristus ikke samlet sine etterfølgere og organisert dem i kristne menigheter som var atskilt fra den jødiske synagoge. Men nå, på den sjette dagen i lunarmåneden sivan i år 33, tok øvde menneskefiskere, som hadde fått opplæring av Jesus, fatt på sitt arbeid. Alle disse 120 disiplene, som var forsamlet i denne salen i Jerusalem, tok, etter at de gjennom Kristus var blitt salvet med Guds hellige ånd, del i arbeidet med å fange mennesker, som om de hadde et felles garn eller en felles not. Akkurat som det på mirakuløs måte ble stor fangst ved de to anledningene da det ble gjort spesielle anstrengelser for å fange fisk i Den galileiske sjø, ble det nå på mirakuløst vis en stor fangst av symbolsk fisk. Den dagen ble omkring 3000 fanget i denne «noten», for et så stort antall ble døpt i Jesu Kristi navn. De holdt seg til de apostoliske «fiskerne» og kom sammen med dem på møter. — Ap. gj. 2: 5—47.

4. Når begynte «fisket» i internasjonalt farvann, og hvem ble først fanget?

⁴ Tre år, fire måneder og ti dager senere, om høsten i år 36, ble den kristne «noten» under ledelse av den herliggjorte Jesus Kristus, den himmelske fisker, kastet ut i internasjonalt farvann, for å si det slik. Dette fant sted da fiskeren Peter sammen med seks andre trofaste kristne jøder ble sendt til havnebyen Cesarea for å forkynne Rikets budskap for den italienske høvedsmannen Kornelius og en gruppe andre hedninger, som denne hadde samlet i sitt hus. Gud velsignet menneskefiskeren Peters arbeid, og gjennom den herliggjorte Jesus Kristus utgjøt han sin hellige ånd over de troende hedningene. På den måten ble den første «fisken» blant hedningene samlet inn, de første blant hedningene som skulle bli en del av himlenes rike. — Ap. gj. 10: 1 til 11: 12.

I «avslutningen på tingenes ordning»

5. Hvilken tid nærmer vi oss ifølge Jesu lignelse om noten, og hva kan sies om det åndelige fiske som nå pågår?

⁵ Siden den ikke-jødiske mannen Kornelius i Cesarea ble fanget i den kristne «noten», har de kristne menneskefiskerne fortsatt sitt arbeid i alle «vann», og dette arbeidet pågår fremdeles, i «avslutningen på tingenes ordning». (Matt. 28: 20, NW) Den tid er nå meget nær da Kristi hellige engler vil kaste den «råtne» symbolske fisken i den symbolske ildovnen. (Matt. 13: 47—50) Tiden blir stadig mer kritisk etter hvert som årene går, men dette åndelige fisket må fortsette.

6. a) Hva måtte de som kastet «noten» i 1919, ha? b) Hvordan ble virksomheten i organisasjonen gjenopplivet i 1919, og hva var hensikten med dette?

⁶ Akkurat som Jesu apostler måtte ha stor tro for å kunne kaste sin not i Den galileiske sjø ved de to omtalte anledningene, måtte de sanne menneskefiskerne ha stor tro for å kunne adlyde Kristi befaling og kaste sin «not» i 1919, året etter den første verdenskrigs slutt. Om våren det året ble tre av Selskapet Vakttårnets direktørera og fem av dets andre fremtredende medlemmer sloppet ut av det føderale fengslet i Atlanta i Georgia i USA, og Internasjonal Bibelstudieforening fikk igjen lov til å virke fritt. Disse innvigde, døpte kristnes virksomhet, som på grunn av forfølgelse fra religiøse lederes og militaristiske regjeringers side hadde vært sterkt hemmet verden over under den første verdenskrig, ble reorganisert. Det var som om de i likhet med profeten Jonas var blitt spydd ut av magen på en stor fisk, slik at de igjen kunne profetere. Hvorfor fikk disse innvigde kristne en åndelig oppstandelse? Fordi de skulle fortsette å fange «fisk»! Selv om hedningenes tid hadde utløpt tidlig på høsten i 1914, var det verdensomfattende arbeidet med å fange mennesker ennå ikke fullført. «Noten» måtte igjen kastes!

7. Hvordan utgikk befalingen om å ’kaste noten til en fangst’, og hvordan ble den fulgt?

⁷ Med dette for øye ble det i bladet Vagt-Taarnet for september og oktober 1919 trykt en artikkel i to deler med tittelen «Salige er de som ikke frykter». Det første store stevne, med tusenvis av deltagere, ble dessuten holdt i Cedar Point i Ohio i USA i begynnelsen av september, og et nytt blad, The Golden Age (Den Gylne Tidsalder), begynte å komme ut den 1. oktober 1919. Den befaling disse innvigde kristne bibelstudenter fikk, var i virkeligheten: «Kast noten til en fangst!» Fryktløst og i lydighet mot denne befalingen kastet de sin «not» i «vann» hvor det under den første verdenskrig hadde vært lite «fisk» å få, ved å utvide forkynnelsen av ’det gode budskap om riket’, slik at den kunne nå ut til alle i menneskehavet. (Matt. 24: 14, NW) Ble det noen fangst?

8. Hvilken rapport angående «fangsten» inneholdt bladet Vagttaarnet i 1925?

⁸ Statistikken over virksomheten i disse etterkrigsårene viser tydelig at det ble det. På side 263 i bladet The Watch Tower (Vagttaarnet) for 1. september 1925 ble det for eksempel sagt angående antallet til stede ved Herrens aftensmåltid verden over: «Vi gleder oss over at det var så mange til stede ved minnemåltidet, for det viser at det overalt er stor interesse for sannheten, og det er slik det bør være. Det samlede antall var ifølge de rapporter vi inntil nå har mottatt, 90 434, og det er 25 329 flere enn for et år siden.»

9. Hva ble arbeidet først konsentrert om, og hvilket navn antok «fiskerne»?

⁹ I mer enn 12 år fra 1919 av ble det arbeid som disse kristne menneskefiskere utførte, i første rekke konsentrert om det å samle inn symbolsk fisk som skulle bli en del av himlenes rike, mennesker som skulle være Jesu Kristi medarvinger i det himmelske rike. I 1931 antok levningen av disse Rikets arvinger det bibelske navnet «Jehovas vitner», idet omkring 10 000 som var til stede ved et internasjonalt stevne i Columbus i Ohio som begynte søndag ettermiddag den 26. juli 1931, med glede vedtok en resolusjon om at de skulle anta dette navn, som er basert på Esaias 43: 10—12. Menighetene av Rikets arvinger verden over fulgte deres eksempel.

10, 11. a) Når var sannsynligvis all den symbolske fisken som skulle bli en del av Riket, blitt samlet inn? b) Hva skulle så «fiskerne» gjøre?

¹⁰ Den «fisk» som englene ved å gjøre bruk av «noten» skulle samle inn til Riket i løpet av 1900 år, fra pinsedagen av i år 33, skulle til slutt utgjøre et antall av 144 000. (Åpb. 7: 4—8; 14: 1—5) Nå, etter at hedningenes tid hadde utløpt i 1914 og «avslutningen på tingenes ordning» dermed hadde begynt, skulle derfor det siste av denne Rikets «fisk» samles i «noten» som en oppfyllelse av Jesu profetiske lignelse i Matteus 13: 47—50. Alle disse siste medlemmene av levningen, som ved englenes arbeid ble samlet i «noten», ble selv gjort til menneskefiskere, akkurat som apostlene, som Jesus hadde kalt da de var opptatt med å fiske i Den galileiske sjø, ble gjort til menneskefiskere.b (Matt. 4: 18, 19; Luk. 5: 10) Det ser ut til at all den symbolske fisken som skulle bli en del av det himmelske rike, var blitt samlet inn omkring 1931—1935, slik at det forutbestemte tallet på 144 000 Kristi medarvinger da var fullt. (Matt. 22: 10, 11) Skulle så medlemmene av den salvede levning slutte med sitt «fiske»? Skulle de kaste vekk sin «not» og bare vente på å bli tatt opp til himmelen? Hvordan skulle de kunne finne bibelsk støtte for en slik handlemåte? Vi befinner oss fremdeles i «avslutningen på tingenes ordning». Vi må ikke glemme at Jesus sa til sine etterfølgere:

¹¹ «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem . . . og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.»

12. a) Fastsatte Jesus i Matteus 28: 19, 20 noe bestemt tidspunkt da arbeidet med å gjøre mennesker til hans disipler skulle opphøre? b) Hvor mange rapporterte i 1938 at de deltok i dette arbeidet, og hvem innbefattet uten tvil disse?

¹² Da Jesus sa disse ordene, som vi finner i Matteus 28: 19, 20 (NW), fastsatte han ikke noe tidspunkt i avslutningen på tingenes ordning da de som han snakket til, den klasse mennesker som var menneskefiskere, skulle slutte med sitt arbeid og ikke lenger gjøre disipler. Mennesker som ikke blir fanget for at de skal få del i himlenes rike, mennesker som ikke har et himmelsk håp, men ser fram til å få evig liv på en paradisisk jord under Guds himmelske rikes styre, kan derfor også bli Jesu Kristi disipler. Og det er en kjensgjerning at de kristne menneskefiskere fra 1935 av begynte å konsentrere sin oppmerksomhet om dem som Gud vil la få arve det jordiske paradis. Slike mennesker ble gjort oppmerksom på at de hadde mulighet til å bli beskyttet under den kommende Harmageddon-krigen og få leve i den rettferdige, nye ordning på jorden under Guds himmelske rikes styre.c I 1938 var det gjennomsnittlig 47 143 som hver måned rapporterte at de tok del i arbeidet med å fange symbolsk fisk, og virksomheten pågikk i 52 land verden over. Blant disse mennesker var det uten tvil mange som hadde et jordisk håp.

13. Hvilken virkning hadde den annen verdenskrigs utbrudd på arbeidet, men hvorfor fortsatte «fisket» i menneskehavet?

¹³ Det at den annen verdenskrig brøt ut i september 1939, var en stor hindring for arbeidet med å fange symbolsk fisk, mennesker som skulle bli Jesu Kristi disipler. Menneskefiskere måtte «fiske» i «opprørt vann», men trass i krigen og grusom forfølgelse arbeidet de hardt, i nattens mørke, for å si det slik. I en rekke land ble deres åndelige fiske forbudt av den regjering som hadde makten under krigen. Jehovas menneskefiskere får imidlertid ikke sitt «fiskekort» eller sine «fiskerettigheter» av denne verdens herskere. Salme 95: 3—5 sier: «[Jehova] er en stor Gud . . . han som eier havet, for han har skapt det.» Menneskehavet tilhører også ham, og han har gitt sine innvigde, døpte vitner «fiskerettigheter» i alle «vann», uten å ta i betraktning de restriksjoner som ubetydelige mennesker på enkelte steder forsøker å pålegge dem. Rikets arbeid, arbeidet med å fange den symbolske fisken, fortsatte derfor, selv om det på enkelte steder måtte utføres i hemmelighet. I 1941 ble Rikets budskap, som den symbolske fisken ble tiltrukket av, forkynt på 88 språk, både muntlig og ved hjelp av trykte hjelpemidler.

14. Hvorfor ble det midt under den annen verdenskrig nødvendig å innsette en ny president for Selskapet Vakttårnet?

¹⁴ Den 7. desember 1941 kom også De forente stater, det land hvor hovedkontoret for det åndelige fisket lå, med i den annen verdenskrig. Trettito dager senere døde den tilårskomne presidenten for hovedkontoret i Brooklyn i New York. Midt under verdenskrigen ble det således nødvendig å innsette en ny president, og den 13. januar 1942 ble det ansvarsfulle vervet lagt på skuldrene til en innvigd mann som var halvparten så gammel som den tidligere presidenten var da han døde.

15. Hvilken oppfordring som ble gitt i 1942, viste hvorvidt Jehovas organisasjon hadde mistet sitt mot og sin trygghetsfølelse, og hvordan reagerte de som tilhørte den?

¹⁵ Selv om menneskene i sin alminnelighet falt i avmakt på grunn av de fryktelige tilstander som den største krig som inntil da hadde vært på jorden, skapte, mistet ikke Jehovas organisasjon av menneskefiskere sitt mot og sin trygghetsfølelse. Fra dens hovedkontor på jorden lød oppfordringen til menneskefiskerne i alle «vann»: «Kast noten til en fangst!» Dette kom særlig tydelig til uttrykk i en hovedartikkel i to deler som sto i Vagttaarnet for 1. og 15 september 1942, og som var bygd over Jeremias 16: 16, hvor det sies: «Se, jeg sender bud etter mange fiskere, sier [Jehova], og de skal fiske dem, og deretter sender jeg bud etter mange jegere, og de skal jage dem bort fra hvert fjell og fra hver haug og fra bergkløftene.»d I avsnitt 8 (side 273) i annen del av denne oppildnende artikkelen ble det pekt på det kall som har gått ut til «menneskefiskerne», slik det blir vist i Matteus 4: 18—22 og Lukas 5: 1—11. Og selv om en ikke var klar over hvorvidt det opprørte «vannet» i det krigsherjede menneskehavet inneholdt noe symbolsk fisk, ble noten kastet, i tro og i tillit til den store fisker, Jesus Kristus.

16. a) Ble det noen fangst i krigsåret 1942? b) Hvilke ting viser at en var innstilt på å fortsette og utvide «fisket»?

¹⁶ Enten det nå var et mirakel eller ikke — fangst ble det. Det var ikke mulig å motta rapporter fra alle de «fiskere» som tok del i virksomheten i det mørke krigsåret 1942, men de rapporter som kom inn, viste at over 100 000 tok aktivt del i det åndelige fisket, og av disse var 7624 pionerer, forkynnere som brukte all sin tid som menneskefiskere. (Se Jehovas vitners årbok for 1943, side 221, som foreligger på engelsk.) Ordningen med reisende representanter som besøkte menighetene av menneskefiskere, trådte igjen i kraft. I dagene 18.—20. september 1942 ble «Den nye verdens teokratiske sammenkomst» holdt. Femtién byer sto i forbindelse med dette stevnets hovedby, Cleveland i Ohio, og 26 byer i andre land gjennomførte det samme programmet. I det offentlige foredraget, «Freden — kan den vare?», ble den fredsperiode som skulle følge etter den annen verdenskrigs slutt i 1945, omtalt, og det ble også vist at den organisasjon til fremme av internasjonal fred og sikkerhet som nå er kjent som De forente nasjoner, skulle bli gjenopplivet. I 1942 ble det lagt planer om å bygge et nytt trykkeri i Brooklyn og opprette bibelskolen Gilead for «fiskere» som skulle arbeide som misjonærer.

17. Hvordan var det tydelig at «fisket» hadde ført til at det ble en stor fangst, da den annen verdenskrig sluttet i 1945?

¹⁷ Alt det som var planlagt, ble gjennomført. Det at «noten» ble kastet, førte, i motsetning til hva en kanskje hadde ventet, til at det ble en stor fangst. I 1939 var det 61 589 menneskefiskere som verden over deltok i dette arbeidet, men i 1945, det år da den annen verdenskrig sluttet, var det 127 478 som hver måned deltok i «fisket», og av disse var 6719 pionerer, forkynnere som brukte all sin tid i dette arbeidet. Dette framgikk av de nødvendigvis ufullstendige rapportene. Det meste av denne symbolske fisken, de aller fleste av dem som ble samlet inn i løpet av disse årene og ble Kristi disipler, var mennesker som hadde et jordisk håp.

18. Hvordan var det i 1947 tydelig at de som nå ble samlet inn, var mennesker med et jordisk håp?

¹⁸ Antallet av dem som hadde Guds ånds vitnesbyrd om at de hadde et himmelsk håp, begynte følgelig å avta for hvert år. Og da antallet av menneskefiskere på jorden overskred antallet av de 144 000 Rikets arvinger, var det innlysende at den symbolske fisk som nå ble fanget, de mennesker som nå ble samlet inn, var disipler som hadde håp om å få leve for evig på jorden under Guds himmelske rikes styre. Dette var tydelig i 1947, for 21 år siden, da 181 071 «fiskere» regelmessig rapporterte at de tok del i virksomheten verden over, i 86 land.

19. a) Har det «fiske» som har pågått etter 1945, vært forgjeves? b) Hvorfor vil dette «fisket» snart være over?

¹⁹ Det at vi i lydighet mot Jesu Kristi, den store fiskers, befaling har kastet vår «not», har ikke vist seg å være forgjeves. Etter at krigen sluttet i 1945, er hundretusenvis av symbolske fisker blitt fanget. I dag er om lag en million av dem blitt innvigde, døpte disipler av Kristus og er blitt ordinert som menneskefiskere. Om kort tid vil dette store «fisket» være over. Dets avslutning vil bli avmerket av Harmageddon-krigen, «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», da den «fisk» som er «råtten», vil bli tilintetgjort i «ildovnen». (Åpb. 16: 14—16) Det må bli en ende på «avslutningen på tingenes ordning», den tid da Jehovas store fisker, Jesus Kristus, sammen med sine hellige engler viser hvor «noten» skal kastes. Denne fryktelige ende nærmer seg, noe både de bibelske og de verdslige kjensgjerninger viser. Det er ingen grunn til at vi som menneskefiskere skulle gå opp på land, henge opp vår «not» og slutte med det arbeid vi har fått oss tildelt.

20. a) Hva vil det at vi trofast kaster «noten» selv om «fiskeplassene» noen steder kan se ut til å være «utfisket», føre til? b) Hvor kan «fiskerne» på slike steder dra for å få fangst?

²⁰ På enkelte «fiskeplasser» kan det kanskje se ut til at det ikke er mer å gjøre, at det er fullstendig «utfisket». På slike steder kan det nok være at det blir trukket opp mindre «fisk», men det at vi trofast kaster vår «not» ved å forkynne Rikets budskap og undervise menneskene og gi dem opplæring, vil alltid føre til at noen mennesker vil bli samlet inn, mennesker som vil bli innvigde, døpte disipler av den store fisker Jesus Kristus. Dette ser til og med ut til å være tilfelle på «fiskeplassene» i land hvor antallet av «fiskere» i organisasjonen ikke øker, men heller minker. De som har anledning til det, bør imidlertid dra med sine «båter» til urørte «fiskeplasser» eller til steder hvor det trengs flere menneskefiskere for å ta vare på den store fangst som det ser ut til at det er mulig å få.

21. Hvem er det som fortsatt leder dette arbeidet, og hvorfor bør vi fortsette å ʼkaste noten til en fangst’?

²¹ Den som har kalt oss til å utføre dette arbeid, Jesus Kristus, er den som leder arbeidet. Han vet hvor han leder oss. Han kan velsigne våre tilsynelatende fruktesløse anstrengelser med en forbausende fangst. Vi kan være forvisset om at han vil sørge for at all hans «fisk», alle de mennesker som vil bli hans innvigde, døpte disipler, vil bli samlet inn før alle de «råtne» skapningene i menneskehavet blir kastet i «ildovnen» i Harmageddon og de trofaste, utholdende menneskefiskerne blir belønnet med evig liv i fred og lykke i Guds nye ordning under det himmelske rikes styre. La oss så inntil den tiden kommer, den tid da Gud vil la sin dom bli fullbyrdet, ’kaste noten til en fangst’.

[Fotnoter]

«Den rikelige mengden med fisk i vannene i Palestina gjorde at mange hadde fiske som yrke eller bibeskjeftigelse, og vi finner ofte henvisninger til denne beskjeftigelse i Bibelen. I Det gamle testamente er disse henvisningene ofte av billedlig betydning, idet det som blir beskrevet, enten er Guds fienders omvendelse (Jeremias 16: 16; Esekiel 47: 10) eller deres tilintetgjørelse (Esekiel 29: 3 flg.; Predikeren 9: 12; Amos 4: 2; Habakuk 1: 14). I Det nye testamente er de fleste henvisningene av historisk karakter . . . , selv om en billedlig anvendelse fortsatt finnes i Matteus 13: 47 flg.»

The Holy Bible Commentery av F. C. Cook, som ble utgitt av Charles Scribner’s Sons i New York i 1886, sier i bind 5, side 414, angående Jeremias 16: 16: «. . . Kirkefedrene brukte det billedlig, på apostlene som ’menneskefiskere’. Origenes sa for eksempel: ’Apostlene er fiskerne, som ved hjelp av de guddommelige skrifter lager de garn hvorved de kan trekke menneskene opp av det hav som et verdslig liv utgjør, slik at Gud kan gi dem et bedre liv, oppe på fjellene, sammen med profetene og deres Herre, som ble forklaret på et fjell, og som på et fjell lærte folket sine saligprisninger, og der er jegerne englene, som kommer for å motta deres sjeler idet de forlater deres legemer’ (Origenes i ’Gr. Ghislerii,’ II,430).»

Angående den dårlige betydningen sier M’Clintock og Strongs Cyclopædia, bind 3, side 580, spalte 1, under «Fisker»:

«Et ord som i tillegg til sin bokstavelige betydning blir brukt . . . i uttrykket menneskefiskere’ . . . , som vår Frelser anvendte på apostlene . . . da han kalte dem til deres embete, og på en lignende, billedlig måte, men i en dårlig betydning i Jeremias 16: 16. Anvendelsen av bildet er tydelig.»

Noen kommentatorer mener at versene 14 og 15 i det 16. kapittel i Jeremias’ profeti utgjør et avbrekk i profetien. Det som står der, blir gjentatt, men med mindre forandringer i kapittel 23, versene 7 og 8. An American Translation (Smith-Goodspeed) setter således versene 14 og 15 i klammer, mens dr. James Moffatts bibeloversettelse utelater versene 14 og 15 helt og holdent. Når vers 16 således blir lest umiddelbart etter vers 13 får det en dårlig betydning med tanke på Israel, Guds paktsfolk i gammel tid.