Eselet er ikke alltid føyelig!

Femti esler som sakte, men sikkert var på vei oppover en svingete fjellsti, ble angrepet av noen sinte fårehunder. Eslene ignorerte hundene og fortsatte uredd med sine tunge bører på ryggen. Scenen forandret seg da en av hundene prøvde å bite førereselet i det ene bakbenet.

Frank Hibben skrev i Nature Magazine: «I samme sekund som hunden kom borti bakbenet til eselet, snudde eselet seg raskt som et lyn, trass i den tunge oppakningen, og sparket den snerrende hunden i fjeset med den spinkle hoven. I samme øyeblikk åpnet det munnen på vidt gap og skrøt av sine lungers fulle kraft. . . . Jeg hadde aldri før hørt et esel skryte på den måten.» Én etter én fulgte alle de andre eslene opp — det var et skremmende krigsrop.

Da hundene angrep på nytt, begynte de eslene som gikk bakerst, å løpe og omringet to av hundene. Den ene hunden, som nå var omringet av rasende esler, «trodde at den så en åpning, . . . og løp mot den med halen mellom bena. Det nærmeste eselet senket raskt hodet. Kjevene dens lukket seg over hundens rygg». På denne måten ble begge hundene fanget og kastet utenfor ringen — døde. De andre hundene flyktet. «Tre — fire esler spilte ut neseborene og skrøt høylytt som for å tilkjennegi at jobben var fullført. Så falt alle inn på sin plass i rekken igjen og så like trege og søvnige ut som før. De var igjen ’bare esler’.»