Er «julens ånd» kristen?

EN BOK om amerikanske helligdagera medgir at kommersialiseringen av julen er uheldig, men hevder at dette negative trekk «oppveies» av «den gode vennlighetens ånd . . . og følelsen av gavmildhet» som blir lagt for dagen i julen. Dette kalles gjerne for «julens ånd». Men er den såkalte «julens ånd» så god som man vil ha det til? Oppveier den de mange negative sider ved julen? Er den kristen, om ikke religiøst sett, så iallfall moralsk sett?

La oss granske denne siden av saken ved å gå ut fra de egenskapene som ifølge Bibelen er karakteristiske for Guds ånd, og som derfor også burde være karakteristiske for sanne kristne menneskers levemåte. Disse egenskapene blir i tur og orden gjennomgått under underoverskriftene nedenfor. (Gal. 5: 22, 23) Er de karakteristiske for «julens ånd»?

Kjærlighet og godhet

Hvis «julens ånd» er kristen, bør den ha kjærlighet og godhet som karakteristiske trekk. Har den det?

Noen vil kanskje si at det å gi julegaver i seg selv er et utslag av kjærlighet og godhet. Men dette er bare tilfelle hvis de rette motiver ligger til grunn. Gjør de det? Er de som drives av julens ånd, først og fremst interessert i å gi, eller dominerer et selvisk motiv, tanken på å få?

Hvis uselvisk gavmildhet er det vesentlige, hvorfor ser vi da ikke at «kristne» forretningsmenn påvirkes til å gi i større utstrekning ved å sette ned prisene når julen nærmer seg? Hvorfor har de snarere en tendens til å sette dem opp? Hvorfor er det slik at prisene iallfall noen steder har det med å nå svimlende høyder på denne tiden av året?

En av «Våkn opp!»s korrespondenter i det vestlige Afrika forteller at menneskene der liker å få gaver. Omkring 60 prosent av innbyggerne er «ikke-kristne», men i julen blir likevel alle grepet av «julens ånd». Muslimske tiggere med utstrakte hender hilser de forbipasserende med et «god jul». Offentlige tjenestemenn venter å få gaver fra sine klienter og kunder og unnser seg ikke for å gi dem en påminnelse hvis de skulle glemme det. Enkelte postfolk har til og med nektet å ta hånd om posten for folk som ikke vil delta i den skikken å gi tvungne julegaver. Dette er ikke bare opportunisme, det er utpresning.

En uke før jul i 1977 inneholdt Toronto-avisen Star en advarsel mot «veskenappere, butikktyver, lommetyver, svindlere og innbruddstyver. Og . . . falske veldedighetsinnsamlinger». Artikkelen nevnte også at «butikktyveriene florerer før jul». Ja, en landskjent forsikringsekspert i USA hevder at «nesten 40 prosent av de årlige varesvinn skjer i løpet av de ti ukene julehandelen pågår».

Hvis «julens ånd» er kristen, hvorfor klarer den da ikke å hindre eller iallfall å demme opp for selviske, ukjærlige og uvennlige handlinger i tiden omkring jul?

Vennlighet og selvbeherskelse

Hvis «julens ånd» er kristen, bør den ha vennlighet og selvbeherskelse som karakteristiske trekk. Har den det?

Tenk på all den fråtsing i mat og drikke som er forbundet med julen. Tenk på hvor ofte juleselskaper utarter til fyllefester som åpner veien for løsaktig oppførsel og umoral!

Denne dårlige påvirkning blir treffende beskrevet av Boston-avisen Sunday Globe i forbindelse med en gruppe mennesker som er særlig utsatt. «For en tørrlagt alkoholiker eller en person som strever for å overvinne denne sykdommen, utgjør høytiden en viljeprøve som de færreste kan bestå uten støtte. Dette er en tid på året da det ventes av folk at de drikker, og da til og med slike som bare drikker for selskaps skyld, blir beruset (eller vel så det) oftere enn vanlig på grunn av et sosialt press — spis, drikk og vær glad. Dette er like mye et påbud som en oppfordring.»

Hvis «julens ånd» er kristen, hvorfor motvirker den da ikke dette tap av selvbeherskelse som verken gagner folks helse eller deres lommebok, men som faktisk kan være farlig?

Glede

Hvis «julens ånd» er kristen, bør den ha glede som et karakteristisk trekk. Har den det?

Følgende sitat er hentet fra en artikkel av dr. med. I. R. Rosengard i Science Digest for desember 1977: «Du er ikke alene om å føle deg deprimert i høytiden. En slik depresjon er en nevrose som har antatt epidemiske proporsjoner . . . og her kommer noen regler fra en lege for dem som ønsker å unngå juleensomhetsfølelsen.» Han sier videre: «Det er ikke alle som gleder seg over helligdagene, og enkelte har det langt verre enn ellers. . . . I julen er ulykkelige mennesker enda tristere til sinns fordi de skammer seg over å være ulykkelige når alle andre øyensynlig er lykkelige . . . Mange av oss . . . føler en indre skuffelse fordi vi ikke helt er i en glad julestemning.»

Dette forklarer hvorfor en doktor i medisin og filosofi som ble sitert i et religiøst tysk tidsskrift, kunne opplyse at «antall selvmord er svært høyt julaften». Hvis «julens ånd» er kristen, hvorfor makter den ikke da å gjøre folk virkelig glade i julen?

Fred, overbærenhet og tålsomhet

Hvis «julens ånd» er kristen, bør den ha fred, overbærenhet og tålsomhet som karakteristiske trekk. Har den det?

Naturligvis er det i julen mye snakk om «fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag», men i realiteten er det slik at stridigheter og familiekrangel tiltar på denne tiden av året. Avisen Sunday Oregonian skriver om dagene før jul at «noen foreldre og slektninger ypper strid som kommer til å gjøre julaften til et av de verste skiftene i året for politimennene». En høyere polititjenestemann forklarer det slik: «Slektninger kommer sammen og drikker, og de begynner å diskutere tidligere uoverensstemmelser og grave opp stridsøkser som er blitt begravd, og som aldri burde vært gravd opp igjen.» Angående forholdene i familier med lave inntekter sier den samme avisen at «presset i forbindelse med å skape en god jul for barna øker anspentheten og gjør folk hissige». «Noen ganger kan julen i et hjem bli ødelagt av en ekteskapelig krangel hvor pakkene blir brukt som kastevåpen og juletreet blir rasert.»

Når det gjelder fred i verdensomfattende målestokk, hender det at folk med tårevåte øyne forteller om julaften 1914 da en britisk vaktpost hørte sangen «Stille Nacht, Heilige Nacht» fra de tyske skyttergravene 100 meter borte. De britiske soldatene sang tilbake: «O Come, All Ye Faithful.» Deretter kom soldatene fra begge sider opp av skyttergravene og sang julesanger sammen i noen korte timer. Men ikke lenge etter var de i gang med nedslaktningen igjen, og de var alle sammen såkalte «kristne» mennesker! Tyder denne hendelsen på en virkelig fredelig «julens ånd»? Eller er den et typisk eksempel på en hyklersk ånd som i dette tilfelle gav seg et særdeles grotesk utslag?

Tro

Hvis «julens ånd» er kristen, bør den ha tro (NW) som et karakteristisk trekk. Har den det?

Kristen tro er ifølge definisjonen i Hebreerne 11: 1 (NW) basert på realiteter eller kjensgjerninger. Ettersom julen hovedsakelig er basert på tradisjoner, myter og løgner, hvordan kan vi da vente at den kan bygge opp en sterk tro?

Et hyrdebrev i Tyskland inneholdt følgende uttalelse om Kristus og de første kristne: «Hans lære var langt viktigere for folket enn hans fødselsdato.» Og videre: «Fødselsdagsfeiring var et ukjent begrep for de første kristne.»

Hvilken verdi har det å tro at Kristus ble født, hvis vi ikke vil tro på det han lærte, eller på verdien av hans gjenløsningsoffer? Det skal ikke så meget tro til for å godta at Kristus ble født. Det krever en langt sterkere tro å akseptere verdien av hans gjenløsningsoffer og godta hans stilling som konge i Guds opprettede rike. Hvis «julens ånd» er kristen, hvorfor makter den da ikke stort mer enn å samle ekstra mange mennesker i kirkene i julen, mens den ikke klarer å motivere kirkemedlemmene til å gjøre troens gjerninger og etterligne Kristus resten av året?

Kort og godt: Hvis «julens ånd» er kristen, burde den være kjennetegnet av Guds ånds frukt. Og hva består så den i? Galaterne 5: 22, 23 sier at «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet [tro, NW], tålsomhet og selvbeherskelse». Er dette trekk vi har gjenkjent i «julens ånd»? Eller er det slik at beskrivelsen av «kjødets gjerninger» i versene 19—21 (EN) i samme kapittel i Bibelen passer bedre som en karakteristikk av det som virkelig preger julen? «Kjødets gjerninger er åpenbare, såsom: utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv, avvind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt; . . . de som gjør sådant, skal ikke arve Guds rike.»

Hvilket resultat kommer vi til når vi tenker på julefeiringen globalt og generelt sett og ser bort fra de oppriktige mennesker som oppfører seg anstendig når de feirer jul? Det er tydelig at «kjødets gjerninger» gjør seg altfor ofte sterkt gjeldende, og at «Åndens frukt» altfor ofte mangler.

Kanskje du nå bedre kan forstå hvorfor mange som er interessert i å legge for dagen Guds ånds frukt og unngå kjødets gjerninger, ikke vil la seg bli påvirket av «julens ånd». Vi håper at de ovenstående kjensgjerninger vil være til hjelp for deg når du under bønn overveier hvordan du skal forholde deg til julen, slik at du kan treffe en avgjørelse som er til behag for Kristus, kristendommens grunnlegger.

[Fotnote]

[Bilde på side 8]

Hvis «julens ånd» er kristen, burde den være kjennetegnet av Guds ånds frukt. Er den det?