Gjestfrihet i dagens Afrika

AV «VÅKN OPP!»S KORRESPONDENT I KENYA

VI NÆRMER oss inngangen til et hus i det vestlige Afrika og roper på swahili: «Hodi!» Det er en vanlig hilsen, som kan oversettes: «Får jeg komme inn?» Inne fra huset blir det svart: «Karibu!», som betyr: «Kom nærmere!» Vi går et par skritt nærmere, og en person som smiler vennlig, kommer ut. I løpet av noen sekunder er veskene våre blitt båret inn i huset.

Vi kommer inn i et lite oppholdsrom. Verten setter seg ned og venter at vi skal fortelle hensikten med besøket vårt. Vi sier at vi forkynner et budskap fra Bibelen, og at vi gjerne vil ha biblene våre, som ligger i veskene. Straks sender verten et lite barn inn på soveværelset etter veskene, som er blitt anbrakt der av sikkerhetshensyn, en vanlig måte å vise gjestfrihet på i denne stammen.

Dette er bare én av de mange former for gjestfrihet som gjør et dypt inntrykk på besøkende fra andre kontinenter som kommer hit til Afrika. Vennlighet mot fremmede betraktes som en stor dyd på dette kontinentet.

Mange afrikanere begrenser ikke sin gjestfrihet til slektninger, venner og innbudte gjester. De er også svært høflige overfor fremmede. De har det ikke travelt når de hilser på folk, og hilsenen foregår heller ikke bare på en formell måte. Nei, verten tar seg tid til å vise besøkende oppriktig interesse. Den fremmede blir også betraktet som en nyhetsformidler. Verten stiller mange spørsmål om de steder den besøkende har vært på, og de mennesker han har truffet der, og vil også gjerne høre nytt fra de steder han har vært innom på veien. Selv om verten kanskje er fattig, blir den besøkende tilbudt det beste som er i huset. Hvis det er behov for husrom, blir det villig stilt til rådighet. Selv om verten bare har én madrass eller ett teppe, vil han vanligvis la gjesten få det han har. Verten og barna hans vil tilbringe natten uten dette sengetøyet. Den som er på besøk i en landsby, kan også føle seg trygg, for verten vil beskytte sin gjest og dennes eiendeler. Hvis en har vært en god gjest, hender det at en får en avskjedsgave når en drar, for eksempel en levende kylling. Verten regner det dessuten som et privilegium å få følge den reisende et stykke på vei til hans neste bestemmelsessted.

En tradisjon som aktes høyt

De fleste afrikanere lærer å vise gjestfrihet helt fra barndommen av. Selv små barn blir ropt inn for å hilse på gjesten og gjøre små tjenester for ham. Enkelte stammer bygger sine landsbyer slik at noen av de unge mennene i samfunnet bor i et hus for seg selv midt i landsbyen, hvor de kan vise gjestfrihet mot fremmede som er på gjennomreise. Hos andre stammer er det de eldre mennenes oppgave å oppholde seg på et slikt sted for å hilse de fremmede velkommen. En fremmed som forsøker å passere en landsby uten å dra inn i den, blir betraktet med mistenksomhet; en venter at han skal dra rett gjennom den og bekjentgjøre sitt nærvær. På enkelte steder må han henvende seg til landsbyens høvding eller til dennes representant.

I mange stammesamfunn får en gjest ikke bare mat, drikke, et sted å sove og vann til å vaske seg i, men han får også, som om det skulle være en selvfølge, lov til å bruke de fleste av vertens eiendeler. Det er derfor en kan se folk i Afrika reise mange hundre kilometer i dager eller uker nesten uten bagasje. Den reisende regner med at det vil bli vist ham gjestfrihet underveis. Når en går på de smale veiene i den stekende solen, er det en fordel ikke å ha for mye å bære på. Av og til må en også vasse gjennom eller svømme over en elv. Gjestfriheten gjør det mye lettere å klare disse strabasene.

De fleste afrikanere synes nok at den vestlige verdens folk på grunn av sine skikker virker hjerteløse, uvennlige og uhøflige. De kan ikke tenke seg å be en gjest om å vente mens de spiser, slik folk i den vestlige verden av og til gjør. Afrikanerne betrakter det ikke som pent å gi en annen noe hurtig eller på en skjødesløs måte, eller å gi penger tilbake med venstre hånd. Det blir heller ikke betraktet som veloppdragent å komme stormende inn i et hus og framføre et ærend stående. En må ikke avslå å sette seg ned først med mindre en har god grunn til det. Å avslå å sette seg ned eller å spise hvis en blir tilbudt mat, blir nærmest betraktet som en fornærmelse. Afrikanerne setter stor pris på at også fremmede fra andre kontinenter bestreber seg på å respektere disse skikkene som har med gjestfrihet å gjøre.

Tvungen gjestfrihet

Gjestfriheten i Afrika er imidlertid i ferd med å gjennomgå en forandring. Selviskhet, kjærlighet til penger, forbryterske elementer og bylivet med dets jag og mas har for en stor del lagt en demper på gjestfriheten. Mange velmenende verter har gjort bitre erfaringer, ettersom ikke alle gjester er kommet i en fredelig hensikt. Før i tiden kom det slavehandlere, griske eventyrere og fiendtlige stammer. Nå viser «gjestene» seg ofte å være forbrytere. Da industrien gjorde sitt inntog i Afrika, oppsto det nye krav og ønsker hos den del av befolkningen som flyttet til byene, og blant mange ble den samarbeidsvillige innstillingen fortrengt av kappestrid, som skapte mistillit til fremmede.

Det var et problem hvordan en skulle kunne få den tradisjonelle gjestfrihet til å passe inn i bylivet og et økonomisk system som var bygd på penger. På grunn av at plassen i byenes boligområder vanligvis er begrenset, blir husleien dyr, og folk bor trangt. Lønningene er lave, men likevel må en vanligvis kjøpe den maten en trenger, fordi det ikke finnes muligheter til å dyrke noe selv. Samtidig hører de som bor i landsbyene, om storbylivet og dets tillokkelser. De får mer og mer lyst til å dra inn til byen for å se hvordan det er der, eller kanskje til og med for å bosette seg der. Og hvor slår de seg så ned når de kommer dit? Det ender alltid med at deres slektninger eller endog fjerne bekjente fra deres stammeområde må vise dem gjestfrihet.

Denne gjestfriheten kan lett misbrukes. De fleste afrikanere spør aldri en slektning om hvor lenge han har tenkt å bli. Derfor blir noen på ubestemt tid. Til å begynne med deler verten villig sin mat med gjesten, og kona vasker tøyet hans. Slektningen eller den bekjente finner det helt i sin orden at han blir «bortskjemt» og ikke hjelper til i huset. Ettersom han føler seg hjemme, begynner han kanskje til og med å gå med vertens klær.

Hvis en bor i sentrum, og især i nærheten av en større bussholdeplass, kan en få enda et problem. Mange stikker da gjerne innom når det er spisetid, og regner med å bli vist gjestfrihet. En afrikansk vert vil neppe noen gang si nei. Men det går hardt ut over økonomien, og noen har derfor funnet det nødvendig å løse problemet ved å flytte stille og rolig, uten å fortelle hvor de drar hen.

Selv i landsbyene ser en en tydelig forandring i innstillingen. Fremmede på gjennomreise har ofte vist seg å være tyver. Enkelte landsbyboere sier åpent at de gjemmer unna maten og bare tilbyr den mot betaling når en fremmed viser seg. Folk som kjører i bil gjennom tropeskogen, har av og til vært ute for at veien har vært sperret av en tung trestamme. Når de så har steget ut for å se på den, har det dukket opp en gruppe landsbyboere som har villet tinge om prisen for å fjerne den. Så snart bilen har passert, er trestammen blitt lagt over veien igjen, slik at landsbyboerne har kunnet skaffe seg ny fortjeneste når det igjen har kommet en bil.

Er gjestfriheten i ferd med å dø ut?

Gjestfriheten er i likhet med mange andre verdifulle menneskelige egenskaper i ferd med å miste fotfestet i store deler av verden, også i Afrika. Det er nettopp slike forhold som Bibelen har forutsagt skulle kjennetegne de «siste dager» i den nåværende tingenes ordning. Ifølge Bibelen skulle et stort antall mennesker over hele verden i de siste dager være «egenkjærlige, pengekjære, . . . utakknemlige, . . . ukjærlige . . . uten kjærlighet til det gode». (2 Tim. 3: 1—3) Har denne selviskhetens og mistroens ånd gjort slutt på gjestfriheten i Afrika?

Hos enkelte har den nok gjort det, men det er på ingen måte tilfelle hos flertallet av dem som bor på dette kontinentet. Selv om forholdene i Afrika er i ferd med å forandre seg, finnes det fremdeles mange, spesielt eldre mennesker, som legger stor vekt på gjestfrihet. Det finnes også stadig flere mennesker i alle aldersgrupper som har lært å legge større gjestfrihet for dagen fordi de har begynt å studere Bibelen. Bibelen oppfordrer oss til å vise gjestfrihet. Den sier for eksempel: «En tilsynsmann [skal] være . . . gjestfri.» «Glem ikke gjestfrihet! for ved den har noen uten å vite det hatt engler til gjester.» «Vær gjestfrie mot hverandre uten knurr!» (1 Tim. 3: 2; Heb. 13: 2; 1 Pet. 4: 9) En kristen bør imidlertid aldri misbruke andres gjestfrihet, men heller følge dette inspirerte rådet: «Sett sjelden din fot i din venns hus, for at han ikke skal bli lei av deg og hate deg!» — Ordspr. 25: 17.

Tilskyndt av de oppfordringer Guds Ord inneholder, er det mange afrikanere som fortsetter å vise gjestfrihet trass i den tiltagende uvennlighet i vår tid. De som tror på Bibelen, har god grunn til å gjøre det, og de ser fram til at Gud snart skal innføre en ny tingenes ordning, hvor alle vil vise sann gjestfrihet. — 2 Pet. 3: 13; Åpb. 21: 1—5.