En by på peler

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Nederland

«BESTEFAR! Jorden ryster! Er det jordskjelv?» Bestefar smiler til barnebarnet Frank, som nå er blitt en oppløpen tenåring som har kommet hit til Amsterdam for å besøke ham i ferien. «Nei, Frank, dette er ikke noe jordskjelv. Det var den lastebilen som nettopp dundret forbi, som fikk jorden til å ryste. Grunnen under denne byen er ikke så fast, så et plutselig trykk eller press fra noe tungt får omgivelsene til å ryste.»

Frank puster lettet ut og sier: «Jeg har aldri opplevd noe slikt før. Jeg ble virkelig redd.»

«Jeg skal si deg det, Frank, at byens myndigheter er også urolige, og de har grunn til å være det. All tungtrafikken som går gjennom den gamle bydelen, forårsaker stadig rystelser. Dette fører til at det blir gjort store skader på århundregamle bygninger som simpelthen ikke ble oppført med tanke på dette.»

Etter at de to har gått et stykke bortover, spør Frank: «Men det er én ting jeg ikke kan forstå: ’Hvordan kan disse gamle husene stå rett opp, når grunnen er så bløt?»

«Svaret er peler, Frank.»

«Peler?»

«Ja, har du lyst til å høre litt om denne byggemetoden?»

«Ja, gjerne, bestefar.»

«Da setter vi oss her på denne benken. Prøv nå å forestille deg at alle forretningsbyggene, leiegårdene, tårnene, veiene, broene — alt sammen — er borte. Hva ser du da?»

Frank lukker øynene og prøver å forestille seg at det ikke er noe der. «Jeg . . . jeg ser ingenting.»

«Nettopp! Det, var akkurat sånn det var i begynnelsen — et myrlendt område ved elvemunningen. Litt etter litt begynte små grupper å bosette seg her — noen bønder og én eller to handelsmenn. For å beskytte seg mot tidevannet bygde de en demning tvers over elven Amstels munning. De første husene som ble bygd i dette området, lignet overhodet ikke på de husene som står her i dag. Folk var nøysomme på den tiden. Treveggene ble satt opp på en enkel byggegrunn av halm og kvister. Taket var av halm og ble gjort brannsikkert ved hjelp av et lag av slam og leire. Disse første husene veide svært lite. Når det ble brann i et hus, gikk de som bodde ved siden av, straks i gang med å rive ned huset sitt og flyttet det til et tryggere sted.

Den konstante brannfaren gjorde det påkrevd å bruke mer solide byggematerialer. I det 15. århundre ble det gamle ’Amstelldamme’ herjet av to store branner. Brannen i 1452 ødela over halvparten av de flere hundre husene som sto her da. Etter denne brannen forbød myndighetene trevegger og krevde at byggematerialene skulle være murstein. Dette skapte et nytt problem for byens innbyggere. Jeg er sikker på at du kan tenke deg hvilket problem det var, Frank.»

«Jeg går ut fra at de gamle byggegrunnene av halm og kvister ikke kunne bære murvegger.»

«Det er helt riktig. De trengte bedre fundamenter. Første skritt var å drive trestolper eller peler ned i den fuktige jorden. I begynnelsen brukte de bare korte peler, peler som var opptil halvannen meter lange. Da de begynte å bygge større hus, brukte de peler på opptil sju og en halv meter.

Husene i det gamle Amsterdam var på dette tidspunkt fremdeles nokså primitive. Flere hus hadde for eksempel felles toalett. Salgskontraktene inneholdt klausuler om hvem som var forpliktet til å tømme toalettene, og gjennom hvilket hus det skulle foregå. Først i 1528 bestemte myndighetene at alle nye hus som ble bygd, skulle ha eget toalett. Etter hvert vokste byen og ble en livlig handels- og sjøfartsby, og behovet for mer solide bygninger økte. I begynnelsen av det 17. århundre ble det funnet et tykt lag med fast sand 11 meter under myrområdet. Fra da av forlangte myndighetene at pelene skulle drives helt ned til det faste sandlaget.»

«Det er veldig interessant å høre om dette, bestefar,» sier Frank, «men hvordan fikk de disse lange pelene ned i jorden?»

«I lang tid ble pelene drevet ned med håndkraft. I begynnelsen brukte en bare en enkel slegge. Senere ble pelene drevet ned ved hjelp av et tungt lodd som var utstyrt med håndtak på hver side og ble løftet opp og sloppet ned på pelen av to mann. Senere igjen ble det brukt en rambukk hvor loddet beveget seg opp og ned mellom to opprettstående ledepilarer. Loddet kunne heises høyt opp ved hjelp av et spill, et tau som løp over et hjul. Det måtte mange sterke menn til for å heve og senke loddet.»

«Men hvordan kunne så mange menn dra i tauet uten å falle over hverandre?»

«Det var et godt spørsmål! Men disse folkene visste råd. De knyttet mange tynnere tau til hovedtauet, slik at hver mann hadde sitt eget tau å dra i. Dette var naturligvis et ensformig arbeid. For å gjøre det mindre ensformig ble det sunget spesielle sanger til loddets rytme. Arbeidsformannen sang sangene, og arbeiderne sto for rytmen. For å øke takten ble det servert sterke drikker. Men dette førte ofte til dårlig oppførsel og bråk — og til brudd på bygningsforskriftene.

I flere hundre år ble det utelukkende brukt peler av tre. Ettersom hver trepel bare kan bære mellom åtte og 12 tonn, trengte en mange peler når det skulle bygges store hus. Husker du at du så slottet her forleden dag? Det ble bygd på 13 659 trepeler.»

«Men, bestefar, råtner aldri disse trepelene? Må de ikke skiftes ut med nye?»

«En skulle tro det, Frank, men når spissen på pelene blir drevet helt under grunnvannsnivået, kan de holde i hundrevis av år.»

«Bruker en fremdeles trepeler?»

«Av og til — når det oppføres mindre bygninger. Men det vanligste er å bruke peler av armert betong. Slike peler behøver ikke å slås ned til under grunnvannsnivået, og de kan tåle en mye større belastning enn trepeler. Du spurte også om ikke dårlige peler må skiftes ut. Det må de jo, og de pelene som de blir skiftet ut med, kommer i standardiserte enheter på godt og vel en meter. Disse enhetene er hule og er laget på den måten at den ene enheten passer oppå den andre, slik at de til sammen danner en fullstendig pel. Disse pelene blir rammet ned i jorden med hydraulisk kraft. Når en enhet blir rammet ned, presses den jorden den fortrenger, opp gjennom den hule kjernen. Når én enhet er anbrakt der den skal, blir de andre enhetene rammet ned, én om gangen, helt til de når det harde sandlaget. Så blir den hule kjernen fylt med betong. Dette gir styrke til pelen og danner en bred fot som gir den god bæreevne. Denne metoden blir også anvendt i nærheten av bygninger som lett kunne bli skadd hvis pelene skulle drives ned på vanlig måte, og i nærheten av sykehus og kontorbygninger hvor støy fra rambukken ville være svært sjenerende.»

«Jeg er glad for at du fortalte meg alt dette, bestefar. Når jeg kommer hjem, har jeg en hel del å fortelle kameratene mine fra ferien i Nederland.»