En liten mann som ble fullvoksen
JEG husker godt første gang jeg traff Andrew; jeg var helt fascinert. Ansiktet hans bar tydelig preg av den visdom som mange års reiser rundt om i verden, dyptgående studier og livserfaring gir. Han talte mange språk og var en begavet kunstner — både maler og billedhogger. Han var også en kjent revyartist og skuespiller. Det bemerkelsesverdige er at han bare måler 109 centimeter. Han er således et av de minste mennesker i verden.
Andrew ble født i Port Arthur i Mandsjuria i 1903. Hans fysiske vekst stanset da han var seks år gammel, men mentalt sto han langt over det normale. Hans foreldre var fattige bønder som tilbrakte det meste av tiden med å slite på markene. Etter hvert som årene gikk, ble det tydelig at Andrew ikke ville komme til å vokse opp som normalt.
Han var ikke så gammel da foreldrene flyttet til Sibir. Det han husker fra barndommen, er ensomme stunder i de store skogene. Det var et øde område med kalde vinder og mye snø.
Hans foreldre sto overfor en vanskelig avgjørelse. Hva skulle de gjøre med ham? «Mor sa at hun og far ikke hadde tid eller penger til å ta seg av meg slik de burde,» sa han. «Jeg var så liten.»
De bestemte seg derfor for å gi fra seg Andrew. De visste at de ikke hadde råd til å beholde ham. Han krevde for mye omsorg, og det var vanskelige tider. I 1915, da han var 12 år gammel, ble han adoptert av et barnløst ektepar.
«Min stemor hadde en gang sagt at hun skulle ønske at hun fikk et barn som aldri ble stort,» fortalte han og tilføyde smilende: «Hun fikk sitt ønske oppfylt.»
En karriere begynner
Andrews nye foreldre var russiske skuespillere som var ansatt ved et Shakespeare-teater. På grunn av dårlig helse ble hans stefar nødt til å forlate scenen. Han rettet derfor oppmerksomheten mot sønnen og begynte å se etter andre små mennesker som kunne opptre sammen med ham. Disse kom fra mange deler av verden og dannet en trupp som ble kalt Nicholas Ratoucheffs «Berømte små dverger». Alle var ualminnelig små.
I fritiden likte Andrew å male, og de russiske landskapene, landsbyene, skogene og dyrene han malte, var både vakre og godt utført. De første maleriene hans var basert på minner fra barndommen i det øde Sibir. Men hans portretter og stillebensmalerier vitnet om godt humør og et filosofisk sinn.
Et nytt liv i et nytt land
Den russiske revolusjon i 1917 gjorde det nødvendig for familien å forlate sitt fedreland. De flyttet da til Paris, som ble deres européiske operasjonsbase. Herfra dro dvergtruppen på verdensturné, fra Europa til Asia og tilbake igjen. I 1922 kjøpte Andrews stefar et hus i Paris til alle dvergene. Kort tid etter fant gruppen veien til De forente stater og begynte å opptre på varietéer i New York.
Som en syngende og dansende trupp opptrådte de i mange forskjellige programmer, overalt for fulle hus. I 1924 var de hovedattraksjon ved Ziegfeld Follies. Andrew var lykkelig, for han var blant andre som var lik ham selv.
Etter å ha opptrådt på Broadway i en årrekke sto han overfor en viktig avgjørelse. Hans foreldre var døde, og mange medlemmer av truppen dro tilbake til Europa. Dette var i 1939. Andrew bestemte seg for å bli i De forente stater. Han ble amerikansk statsborger og bosatte seg på Long Island i New York.
Hans karriere ble nå forandret. Han begynte å opptre alene. Han utviklet sine evner, og hans numre ble mer variert. Han opptrådte sammen med Talullah Bankhead i «Skin of Our Teeth» og var en av attraksjonene i Olsens og Johnsons «Hellzapoppin» i seks år. Hans popularitet bare økte og økte.
I mellomtiden ble Andrews malerier utstilt i gallerier både i De forente stater og i Europa, og han studerte kunst på begge kontinenter. I Paris studerte han med Bonet og Kolesnikoff, og senere studerte han i New York med Vastchiloff. Maleriene hans ble utstilt i Galerie Nationale og Institute D’Esthetique Contemporaine i Paris og i mange av New Yorks gallerier — hvor anmelderne sa at de var «tiltalende og overraskende».
Han opptrådte på scenen, i spillefilmer, i fjernsyn, i reklamefilmer, på messer og på sirkuser. Barneprogrammer var hans spesialitet, og den alvelignende skikkelsen hans har vært på skjermen i millioner av hjem.
«Jeg hadde nådd toppen i min karriere som kunstner,» sa han.
Et liv uten mening
Trass i berømmelse og suksess hadde han følelsen av at han ikke hadde realisert alle sine muligheter. «Når forestillingene var over og publikum hadde gått, følte jeg meg alene,» fortalte Andrew videre. «Jeg syntes ikke at jeg hadde noe igjen for det jeg gjorde.»
Det var så mange ting i hans liv som virket meningsløse og unaturlige. Alt var laget med tanke på mennesker med normal størrelse. De små passet ikke inn noen steder. En dvergs liv arter seg helt annerledes enn vanlige menneskers liv. Alt i hans hjem må være tilrettelagt med tanke på hans størrelse. Telefonen henger bare en meter over gulvet. Han må ha benker å klatre opp på for å kunne nå alt mulig, og til bokreoler og høye hyller trenger han en stige.
Barn utgjør en stadig trusel. Barn tror noen ganger at han er en av dem, og forstår ikke at han er 74 år gammel. Det kan være farlig hvis de skubber og dytter ham for mye. Når han ringer på en dør, hender det ofte at folk ikke får øye på ham. Rett som det er, må han si: «Jeg står her nede!» Så ser de forbauset ned.
Men noe som gikk enda mer inn på ham, var at selv om folk syntes at han var «søt, flink og underholdende», var det ingen som tok ham alvorlig når det gjaldt spørsmål av større interesse eller betydning.
En forandring
En stor forandring i Andrews liv inntraff en dag i 1957, mens han befant seg i et shoppingsenter i Elmhurst i New York.
«En kvinne stanset meg mens jeg strevde med en stor pose med kolonialvarer, og spurte om hun skulle hjelpe meg. Jeg bemerket at det visst var mye mat til en som var så liten. Hun sa: ’Ja, det er visst det. Men har De noe åndelig føde?’
Jeg hadde ikke noen spesiell religiøs oppfatning, og spørsmålet fikk meg til å tenke. ’Hva mener De med åndelig føde?’ spurte jeg. Det var innledningen til en samtale som skulle komme til å forandre hele mitt liv,» sa han.
Kvinnen gjorde ham kjent med hva Bibelen sier. Etter å ha gjennomgått et omfattende studieprogram var han fast besluttet på å bruke sin tid og sine krefter til å hjelpe andre. Han vigde sitt liv til den kristne tjeneste og ble døpt som et av Jehovas vitner 1. januar 1958.
Et liv i den kristne tjeneste
«Jeg levde nå et rikt liv,» sa han. «Min største glede var å se andre reagere positivt og få et håp for framtiden. Bibelen inneholder det eneste virkelige håp for dem som lever nå.»
Andrew setter stor pris på apostelen Paulus’ ord: «Derfor er jeg vel til mote i skrøpelighet, i mishandling, i nød, i forfølgelser, i trengsler for Kristi skyld; for når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk.» — 2 Kor. 12: 10.
Andrew snakker ofte med andre om det strålende håp Guds rike holder fram for menneskene — at det skal fjerne all lidelse og ufullkommenhet og gjenopprette fred på jorden. «Å være dverg er å være ufullkommen,» sier han, «og det er et unaturlig liv — et liv i strid med den normale utvikling. Dette er bare én av de mange ufullkommenheter som Guds rike om kort tid vil fjerne.»
Åpenbaringen 21: 1—4 uttrykker det Andrew føler innerst inne. Apostelen Johannes beskriver der hva han under inspirasjon fikk se i et syn: «Jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer. . . . Og jeg hørte en høy røst fra tronen si: Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort.»
Den tiden da Andrew opptrådte på scenen og foran kameraet, er forbi, men han bruker sine evner i et givende arbeid. Han bruker dem hver dag til å bringe ære til sin Skaper, Jehova Gud, og forteller andre om hans hensikt med jorden. Han er villig til å snakke med alle som vil høre, om de store velsignelser Gud har i beredskap for dem som vil tjene Ham. — 1 Joh. 2: 17; Sl. 145: 16.
«Jeg er en svært liten mann,» sier han med et skjevt smil. «Men Gud ser ikke på det ytre, på hvor stor eller hvor liten en er. Det er ikke en redusert kroppsvekst som gjør folk små, men det at de unnlater å verdsette åndelige ting — å utvikle åndelig innsikt. En er ikke moden før en er blitt det hva dette angår.»
Andrew er nå pensjonist og bor i Florida, hvor han ofte er å se på sin lille trehjulssykkel på vei til noen som han skal fortelle om Bibelens løfter og håp. Det er bare når det gjelder kroppsbygning, at Andrew er liten. I alle andre henseender er han fullvoksen.