Troen på Gud — en levemåte
EN MENINGSMÅLING som ble foretatt i USA i 1974, viste at 69 prosent av de spurte var «helt sikker på at Gud er til». Betydde så dette at alle disse trodde på Gud? Neppe! Hvorfor ikke? Fordi troen på Gud er en levemåte.
Det er en stor forskjell mellom det å tro at Gud er til, og å tro på Gud. Et lands borgere vet for eksempel at en bestemt politiker er til. Men betyr det at de alle tror på ham i den grad at de vil stemme på ham? Slett ikke!
Bibelskribenten Jakob understreker dette poenget: «Du tror at Gud er én; du gjør vel; djevlene tror det også og skjelver. Og vil du vite det, du dårlige menneske, at troen uten gjerninger er unyttig? For liksom legemet er dødt uten ånd, så er òg troen død uten gjerninger.» Troen på Gud er med andre ord en levemåte. Den fører til handling. Hvis den ikke gjør det, er den like død som et dødt legeme. — Jak. 2: 19, 20, 26.
Jesus Kristus understreket også dette om og om igjen. Han avsluttet sin bergpreken med en lignelse hvor en forstandig og en uforstandig mann ble stilt opp som kontraster til hverandre. Den forstandige mannen ga akt på Jesu ord og gjorde dem til sin levemåte, mens den uforstandige nøyde seg med å høre på det Jesus sa, uten å gjøre noe mer med det. Jesus fordømte likeledes dem som ’æret Gud med leppene, mens deres hjerte var langt borte fra ham’. Han refset også strengt de religiøse hyklere som ’sa det, men ikke gjorde det’. (Matt. 7: 24—27; 15: 8; 23: 1—4) Når Jesus på denne måten uttalte seg om enkelte menneskers hykleri, siterte han noe som profeten Esaias tidligere hadde sagt, noe som viser at en lignende situasjon gjorde seg gjeldende på denne profetens tid. — Es. 29: 13.
En slik situasjon gjør seg også gjeldende i vår tid blant mange av dem som sier at de tror på Gud. En lederartikkel i bladet Theology Today for april 1974 sa for eksempel at «i det store og hele er de kristne ikke påviselig mer kjærlige, tolerante eller menneskevennlige enn dem som har andre religioner, eller dem som ikke har noen religion i det hele tatt». Men burde de ikke være mer kjærlige, tolerante og menneskevennlige, i betraktning av at han som de sier de følger, fastsatte de høyeste normer hva dette angår? Det er dessverre fremdeles slik som det var for flere år siden, da en populær amerikansk essayist stilte spørsmålet: «Enhver stoiker var stoiker, men hvor er den kristne i kristenheten?»
Ja, troen på Gud, som Jesus Kristus forkynte og levde i samsvar med, er virkelig en levemåte. Det er derfor den i begynnelsen, for 1900 år siden, var kjent som «Guds vei». Vi leser således at Saulus (Paulus) fra Tarsus før han ble omvendt og ble en etterfølger av Jesus Kristus, forfulgte dem «som hørte Guds vei til, både menn og kvinner». — Ap. gj. 9: 2; se også Apostlenes gjerninger 19: 9, 23; 22: 4; 24: 22.
Kunnskap nødvendig
Det er med rette blitt sagt: «Tro er å ta Gud på ordet.» Men hvordan kan en «ta Gud på ordet» hvis en vet lite eller ingenting, om hva Gud har sagt i sitt Ord? Som apostelen Paulus skrev: «Hvorledes kan de da påkalle den som de ikke tror på? og hvorledes kan de tro der de ikke har hørt?» (Rom. 10: 14) Det er derfor Jehovas vitner går fra hus til hus for å finne mennesker som «sukker og jamrer» på grunn av den ondskap de ser i verden, mennesker som er «klar over sitt åndelige behov». — Esek. 9: 4; Matt. 5: 3, NW.
Vitnene gjør slike lærvillige mennesker kjent med hva Guds Ord, Bibelen, sier om Guds egenskaper, om hans gjerninger og om de krav han stiller til dem som bor på jorden. På denne måten handler de i samsvar med Jesu befaling: «Gå derfor ut og gjør . . . disipler, idet I . . . lærer dem å holde alt det jeg har be falt eder.» Å holde alt det han har befalt, er ensbetydende med å gjøre troen på Gud til en levemåte. — Matt. 28: 19, 20.
Den rette begynnelse
Når folk tilegner seg den rette kunnskap og som følge av det får tro på Gud, er de forberedt på å betale prisen for å gjøre sin tro på Gud til en levemåte. Uttalelser som noen av dem som ble døpt på stevnene med mottoet «Guds seier» i Argentina i begynnelsen av 1974, kom med, viser hva det kan koste enkelte. C. H. fortalte for eksempel: «Fire måneder før jeg skulle begynne å avtjene verneplikten, lærte jeg Bibelens sannhet å kjenne. Som følge av det ble jeg stilt overfor en viktig avgjørelse. Jeg bestemte meg for å stille meg på Jehovas side. Jeg er glad for at jeg i dag kan bli døpt som et vitne for Jehova, selv om jeg er blitt dømt til tre års fengsel i Campo De Mayo.»
A. L. fortalte om seg selv: «Jeg var en kjent komiker i fjernsynet. Så lærte jeg sannheten å kjenne og forsto at Jehova har en ren organisasjon. På grunn av mitt arbeid måtte jeg treffe en viktig avgjørelse. Jeg ba mye, og Jehova ga meg styrke til å treffe den rette avgjørelse. Deretter begynte jeg å annullere alle kontrakter som krevde at jeg skulle være med i umoralske show, show som ikke var i harmoni med Bibelens prinsipper. Dette gikk hardt ut over min popularitet og også ut over inntektene. Men jeg var glad for å kunne gjøre det for å få det privilegium å tjene Jehova Gud.»
L. M. ble stilt på en annen vanskelig prøve. Hun fortalte: «Da jeg begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas kristne vitner, hadde ikke min mann noe imot det. Men etter hvert som bibelstudiet skred fram, ble han virkelig en motstander. Da jeg skulle holde min første elevtale på den teokratiske skole, kom han til Rikets sal og sa: ’Nå får du velge mellom Jehovas vitner og meg.’ Jeg sa at jeg ville velge Jehova Gud. Etter 15 års ekteskap tok min mann ut separasjon, og vi er nå separert. Jeg er ikke desto mindre glad for å kunne være her på dette stevnet og bli døpt som et av Jehovas vitner.» Det kunne fortelles mange, mange flere eksempler som viser at å tro på Gud ikke bare vil si å tro at Gud er til, men også å leve et liv som er i harmoni med Guds Ord.
Å fortsette å vandre på veien
Når en har begynt riktig, må en fortsette å vandre på den rette vei og la seg drive av de rette motiver. En kristen må ’gi keiseren hva keiserens er’ ved å adlyde landets lover, blant annet ved å betale skatt. (Matt. 22: 21) Han gjør det, ikke bare fordi han frykter for straffen for ikke å gjøre det, men også for sin samvittighets skyld. Som apostelen Paulus sier: «Derfor er det nødvendig å være lydig mot den [øvrigheten], ikke bare for straffens skyld, men også for samvittighetens. Derfor betaler I jo også skatt.» (Rom. 13: 5, 6) Jehovas kristne vitner er blitt rost offentlig gjentatte ganger fordi de samvittighetsfullt betaler den skatt de er pålagt.
Denne gudfryktige levemåte innbefatter også å utføre et samvittighetsfullt arbeid på arbeidsplassen. Mange arbeidere i vår tid gjør så lite som mulig eller arbeider bare når sjefen ser på. Men sanne kristne følger slike prinsipper som dette: «Vær lydige i alle ting imot eders herrer . . . Det I gjør, gjør det av hjertet, som for Herren ’og ikke for mennesker, for I vet at I skal få arven til lønn av Herren.» (Kol. 3: 22—24) Fordi kristne vitner følger denne veiledningen, har de fått ord på seg for å være gode arbeidere. Et typisk eksempel på hva deres lære fører til, er den handlemåte en ung kvinne begynte å følge etter at hun bare i kort tid hadde studert Bibelen sammen med vitnene. Hennes kolleger gjorde narr av henne fordi hun arbeidet så samvittighetsfullt, også når sjefen ikke var til stede og fulgte med. Hun svarte: «Men det finnes en Høyere som alltid følger med.»
Et annet område som kan nevnes i forbindelse med at troen på Gud påvirker hele ens levemåte, er ekteskapet. Guds Ord sier klart og tydelig: «Ekteskapet være i akt og ære hos alle, og ektesengen usmittet! for horkarler og ekteskapsbrytere skal Gud dømme.» (Heb. 13: 4) Selv om mange prester er uenige med Guds Ord i dette spørsmålet, vil sanne kristne holde seg til Guds krav. Også når det gjelder trofasthet i ekteskapet har Jehovas kristne vitner fått et godt omdømme. Det katolske oppslagsverket New Catholic Encyclopedia sier for eksempel i sin artikkel om Jehovas vitner at «deres ekteskapsmoral og deres kjønnsmoral er nokså streng». Ja, den er like streng som Bibelens moral. — Bind 7, side 864.
Forkynnelse
Den mest slående måten troen på Gud kommer til uttrykk på som en levemåte, er kanskje ved det kristne forkynnelses- og undervisningsarbeid. Jesus sa til sine etterfølgere at de skulle la sitt lys skinne for menneskene, og at de ikke måtte skamme seg over å bekjenne ham for menneskene, ellers skulle han skamme seg over å nevne dem for sin himmelske Far. (Matt. 5: 14—16; Mark. 8: 38) Han nevnte også dette spesielt i sine siste ord til sine etterfølgere: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem.» Og hans disipler i det første århundre forsto det han sa, for vi leser at de som var blitt atspredt på grunn av forfølgelsen, «dro omkring og forkynte evangeliets ord». — Matt. 28: 19, 20; Ap. gj. 8: 4.
Ja, de utførte dette arbeidet med så stor iherdighet at apostelen Paulus kunne skrive at ’det gode budskap var blitt forkynt blant hele skapningen under himmelen’. (Kol 1: 23, NW) Jesus forutsa også at «dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme». (Matt. 24: 14) Jehovas vitner i vår tid er de eneste som har gjort dette forkynnelses- og undervisningsarbeidet til en levemåte. Rapporten for 1976 viser at 2 248 390 av dem deltok i dette arbeidet, og at de ledet 1 339 466 hjemmebibelstudier.
Ja, troen på Gud er virkelig en levemåte. Den gir tilfredshet, fred i sinnet og lykke. Det er tydeligvis ikke bare et spørsmål om å tro på Gud og Kristus Jesus, men også om å leve i samsvar med Bibelens prinsipper og gjøre andre kjent med sannheten om Gud og Jesus Kristus og deres rike. Det er det Jehovas kristne vitner gjør, og de er villige til å hjelpe alle som ønsker å anta denne levemåte.