Grusomhetene fortsetter i Malawi

I SLUTTEN av 1975 ble folk over hele verden rystet over å høre om de grusomheter Jehovas kristne vitner ble utsatt for i stor målestokk i det østafrikanske landet Malawi. På det ene stedet etter det andre ble det gitt uttrykk for avsky for den barbariske behandlingen — voldtekt og regelrett tortur — av malawiske vitner.

Er det blitt slutt på disse grusomhetene? Har lovens håndhevere grepet inn for å sette en stopper for at en religiøs minoritetsgruppe blir berøvet den frihet som Malawis grunnlov garanterer den? Har landets myndigheter fordømt brutalitet som et middel til å fremme politiske formål?

Svaret er nei.

Tenk på hva som skjedde i midten av januar med 14 medlemmer av Kalilombe menighet av Jehovas vitner, ved grensen til Moçambique. Disse 14 vitnene, tre menn og 11 kvinner, ble arrestert av medlemmer av Ungdomsforbundet (en avdeling av Malawis kongressparti). De ble brutalt slått bak stengte dører i en halv dag. Ni av kvinnene ble deretter ført bort av politiet for å bli behandlet på sykehus. Resten av vitnene ble holdt i varetekt. Hvordan sto det til med dem? Medlemmer av Ungdomsforbundet brakk armer og bein på to av dem — Josiya A. Chambala og Tennison Joyabe. De to kvinnene fikk også armbrudd på grunn av de slagene de ble tilføyd. Og hvordan gikk det med deres brutale overfallsmenn? De går fremdeles omkring som frie menn. Ingen har løftet en finger for å trekke dem til ansvar, og ingen har sagt noe som fordømmer deres handlemåte.

Enda verre er det som hendte to kristne menn, Harry Kampango og Aizeki Zoyaya, fra landsbyen Tembenu. Høvdingen i landsbyen, Chintengo, som også er formann i den lokale avdeling av Malawis kongressparti, rettet voldsomme anklager mot dem på partimøtet i Jenara. Hva besto deres forbrytelse i? De hadde ikke kjøpt medlemskort i Malawis eneste politiske parti. Mens disse to fredelige kristne mennene arbeidet på åkrene sine, ble de arrestert og overgitt til partiets avdeling på stedet. Formannen for Ungdomsforbundet, Kachoka, bandt armene deres på ryggen og stengte dem inne i et badehus. I tre dager ble de brutalt slått og måtte være uten mat og vann. Den 2. januar 1976 ble så disse to vitnene drept ved at de ble fysisk lemlestet, idet deres kjønnsorganer ble skåret av. Likene ble kastet i en dyp grøft.

Etter en tid fikk politiet kjennskap til mordene. Den 7. januar kom noen politimenn for å fjerne likene, men de klarte ikke å få dem opp av grøften. De ga da befaling om at grøften skulle fylles med jord, slik at likene ble begravd. Den samme dagen kom Makhumula Nkhoma, ministeren for sør-regionen, fra Zomba til landsbyen. Han sa ingenting til landsbyens innbyggere som fordømte forfølgelsen av Jehovas vitner.

Morderen, Kachoka, ble riktignok fengslet. Da han ble spurt om hvem som drepte de to mennene, svarte han: «Jeg drepte dem. Det var en enkel sak, for de var svake av sult og hadde ingen krefter.» Men hva er blitt gjort for at ikke slike handlinger skal gjenta seg? Hva med dem som la tingene slik til rette at disse mordene kunne bli begått? Har regjeringen eller representanter for partiet kommet med noen offentlig fordømmelse gjennom presse eller radio? Igjen er svaret nei.

Hvis disse tilfellene hadde hørt til unntagelsene, hadde ikke situasjonen vært så graverende. Men dette er bare noen eksempler. Det er i virkeligheten iverksatt en omfattende kampanje som tar sikte på å knuse en forsvarsløs religiøs minoritetsgruppe, og denne kampanjen har nå pågått i over ti år. Hvis du har vondt for å tro det, så tenk over følgende.

[Bilde på side 3]

Overskriftene i ovenstående engelskspråklige aviser lyder i oversettelse: Forfølgelse av vitnene; Meldinger om religionsforfølgelse i Malawi; Grusomheter begått mot Jehovas vitner som ikke vil melde seg inn i partiet; Martyrium for kristne i vår tid; Nazilignende taktikk i Sentral-Afrika.