Terrorveldet kjent verden over
DET har ikke stått noe i avisene i Malawi om det som skjer med Jehovas vitner der i landet. Det blir gjort forsøk på å holde dette skjult. Grunnen til det framgår tydelig av det Kristus Jesus sa:
«Hver den som gjør ondt, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset; men den som gjør sannheten, han kommer til lyset, for at hans gjerninger må bli åpenbart; for de er gjort i Gud.» — Joh. 3: 19—21.
Selv om det har vært gjort forsøk på å trekke et taushetens slør rundt landet, har kjensgjerningene kommet for dagen. Den 6. januar 1976 skrev The Japan Times: «Vestlige journalister får ikke komme inn i Malawi og Moçambique og kan derfor ikke uavhengig bekrefte sektens meldinger om forfølgelse der. Men de rapporter om mishandling av vitner som har nådd Sør-Afrika, er så mange at en må feste lit til dem.»
Tidligere, 7. desember 1975, skrev Colin Legum i London-avisen The Observer: «Meldinger om ugjerninger mot Jehovas vitner, deriblant skamslåing, voldtekt, seksuell mishandling og tortur, begynner å sive ut fra en rekke landsbyer i Malawi. . . . Detaljerte vitnesbyrd om dette nye terrorregime bygger på uttalelser som er samlet av vitnenes Vakttårn-selskap, men blir også bekreftet av uavhengige rapporter som kommer fra landsbyene.»
Utenfor Malawis grenser har mange gitt uttrykk for forferdelse og misnøye. Den amerikanske avisen Public Employee Press for 16. januar 1976 skrev følgende om de lidelser Jehovas vitner blir utsatt for, under overskriften «Nazilignende taktikk i Sentral-Afrika»:
«’Ufulu, ufulu!’ Dette ropet gjenlød den 6. juli 1964 i republikken Malawi, et land som før ble kalt Nyasaland, i Sentral-Afrika. Dette ropet markerte en ny nasjons fødsel. Landet hadde nå oppnådd frihet fra européisk overherredømme. Det ordet som ble ropt, betyr ’frihet’. Det nye navnet landet tok [Malawi], betyr ’flammende vann’. I 1975 brenner det i sannhet en flamme i landet; ja, en ild som enda en gang har tatt ufulu fra en minoritet blant malawierne. I dens kjølvann følger voldtekt, tortur, ubeskrivelige ydmykelser og ødeleggelse av eiendom — alt med lovlydige borgere som offer.»
Et tiår med terror
Historien om denne grusomme behandlingen av fredselskende kristne er lang og rystende. Det var i 1964 at den første bølge av forfølgelse skylte over Jehovas vitner i Malawi. Grunnen til forfølgelsen var den samme den gang som nå. Jehovas vitner kjenner Kristi Jesu uttalelse om at ’hans rike ikke er av denne verden’, og at hans etterfølgere ikke skal være av denne verden. (Joh. 18: 36; 15: 19) På grunn av sin samvittighet og på grunn av sin kjennskap til Bibelens prinsipper deltar Jehovas vitner ikke i politikk og slutter seg ikke til politiske partier — hverken i Malawi eller i noe annet land. Ene og alene av denne grunn ble 1081 av vitnenes hjem og over 100 av deres Rikets saler eller møtesteder brent eller på andre måter ødelagt i Malawi i 1964.
I 1967 kunngjorde Malawi-avisen The Times at myndighetene hadde forbudt Jehovas vitners arbeid. Dette ga støtet til en ny landsomfattende forfølgelse. Vitnenes hjem og Rikets saler ble stukket i brann, og mange vitner ble slått og kastet i fengsel. Tusener av vitner flyktet til nabolandene Zambia og Moçambique for å søke tilflukt der til urolighetene hadde lagt seg.
Fem år senere gikk Malawis kongressparti til den ytterlighet å vedta en resolusjon hvor det ble krevd at alle vitner skulle sies opp på sine arbeidsplasser, at de skulle hindres i å dyrke jorden og drive forretninger, og at de skulle jages ut fra de landsbyene hvor de hadde sine hjem. De barbariske grusomhetene antok nye dimensjoner etter denne resolusjonen. Unge piker ble voldtatt en rekke ganger, menn ble slått bevisstløse, og alle mulige former for tortur ble benyttet — alt sammen i et forsøk på å få Jehovas vitner til å gi avkall på sin religiøse overbevisning, krenke sin samvittighet og kjøpe medlemskort i landets eneste politiske parti. Etter at husene deres var blitt brent, avlingene ødelagt og husdyrene stjålet eller drept, foretok vitnene en masseflukt fra landet. Etter en tid var det cirka 36 000 menn, kvinner og barn som holdt til i ti forskjellige flyktningeleirer i nabolandet Moçambique.
I 1975 ble de fleste av disse leirene stengt av den nye regjeringen i Moçambique, og tusener av vitner ble tvunget til å krysse grensen igjen og dra tilbake til Malawi. Den rystende beretningen om den behandlingen de fikk etter at de var blitt tvunget tilbake til sitt hjemland, er blitt kjent gjennom Våkn opp! for 8. mars 1976 og meldinger i aviser, tidsskrifter, radio og fjernsyn verden over. Listen over grusomheter omfattet nå enda et trekk. Foruten at vitnene ble slått, voldtatt og torturert ble de anbrakt i interneringsleirer.
Minner fra nazistenes konsentrasjonsleirer vakt
I løpet av den tredje uken i desember var over 3000 mannlige vitner blitt internert i Dzaleka-leiren i nærheten av Dowa, nord for Lilongwe. Alle var blitt anklaget og dømt og fengslet for to år. Kvinnelige vitner ble også anbrakt i slike leirer. Opplysninger som kom ut av landet i januar, gikk ut på at over 5000 kristne menn og kvinner da var blitt fengslet i Malawi, og at arrestasjonene fortsatte. Noen av disse stedene hadde kvinnene sine små barn med seg. Det mest hjerteskjærende ved de rapporter som har kommet ut fra disse leirene, er kanskje tallet på små barn som har dødd på grunn av mangel på skikkelig mat og store lidelser.
Et av de fengslede vitnene skrev: «Fangene er så mange, og det er bare 400 tallerkener. Noen får derfor varm nshima [en vanlig malawisk rett] i den ene hånden og saus i den andre. Brødrene må ofte legge sin varme nshima på bakken og spise den derfra.»
I likhet med nazistene har sjefene for disse interneringsleirene gjort vitnene til slavearbeidere. De skal ha sagt: «Myndighetene har ordnet det slik at vi skal gjøre dere til våre traktorer.» I Dzaleka-leiren ble vitnene vist en ås og fikk beskjed om å grave en åker. De måtte hakke 30 centimeter dypt. De kvinnelige vitnene fikk beskjed om å begynne. Leirledelsen tenkte at de snart ville gi opp og gå med på å krenke sin samvittighet. Vitnene utførte i stedet det harde arbeidet og holdt fast ved sin overbevisning. Mennene ble satt til å hogge tømmer og bære tunge tømmerstokker. De ble også tvunget til å bære svære steiner opptil fire kilometer. De som var syke, måtte også arbeide. Kommandantene spottet dem og sa: «Deres Gud vil hjelpe dere.»
Politiske forgrunnsfigurer tar fortsatt ledelsen
Det er ikke bare det at representanter for Malawis regjering har nektet å gjøre noe for å hjelpe Jehovas vitner. Noen av dem har til og med stått bak angrepene.
I et område i Malawi dro Katora Phiri, som er medlem av parlamentet, omkring og talte på offentlige møter og oppfordret lokalbefolkningen til å plage Jehovas vitner. Han oppfordret befolkningen til å jage vitnene fra området. Som et resultat av dette ble fire av Jehovas vitners menigheter i området angrepet, og mennene ble slått.
Den 11. november satte et annet parlamentsmedlem, Muluzu, fyr på tre hus i landsbyen Chiendausiku som tilhørte vitner. Den 13. november var Muluzu, som da var sammen med landsbyhøvdingen, ansvarlig for at enda fire av vitnenes hjem brant ned. Og 15. november ble ytterligere to hjem stukket i brann i landsbyene Mdala og Mgochi.
Det malawiske politi er heller ikke fri for skyld. I Ncheu-området ble kristne menn og kvinner flere steder skamslått av ungdommer fra kongresspartiet. Én av kvinnene ble slått så voldsomt at hun måtte innlegges på sykehus. Sykehuset meldte saken til politiet. Da dette vitnet ble utskrevet fra sykehuset, kom politiet — ikke for å få opplysninger som kunne føre til at overfallsmennene ble pågrepet, men for å arrestere henne! På politistasjonen i Shape-dalen ble kristne kvinner voldtatt gang på gang en hel natt før de ble kastet i fengsel.
Hvor utrolig det enn må høres ut, har Malawis regjering ikke funnet det for godt å sette en stopper for denne grusomme behandlingen av en religiøs minoritetsgruppe. Det har riktignok vært noenlunde rolig i enkelte områder i landet. Enkelte lokale embetsmenn har hatt såpass anstendighetsfølelse og medfølelse at de har latt malawiske vitner få bo i sine landsbyer og dyrke jorden sin uten å bli plaget. Disse embetsmennene er en ære for landet. Men de er dessverre også i mindretall.
Denne passivitet fra myndighetenes side ble omtalt i The Nigerian Chronicle for 26. desember 1975. Denne avisen siterte den kenyanske avisen Daily Nation, som hadde skrevet at det afrikanske kontinent er i ferd med å bli «stadig mer beryktet på grunn av at det følger to sett normer». Avisen forklarte dette nærmere: «Når folk blir forfulgt i USA eller Sovjetunionen eller i Sør-Afrika, India og China, tar folk enstemmig til orde for å fordømme de ansvarlige. Når slike ting skjer med mennesker i afrikanske stater, gidder ikke engang representanter for Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) å kommentere saken.»
Ja, enda en gang har passivitet fra myndighetenes side eller til og med delaktighet i forfølgelsen tvunget Jehovas vitner i Malawi til å søke tilflukt utenfor landets grenser. Noen som var i stand til det, dro til flyktningeleiren Milange i Moçambique. Ifølge en melding som ble mottatt i januar, var det da cirka 12 000 malawiske kristne i leiren sammen med cirka 10 000 av deres medtroende fra Moçambique, som blir utsatt for omtrent den samme form for forfølgelse.
Vil dette grusomme terrorveldet fortsette? Kommer Jehovas vitner til slutt til å gi etter og bryte sin ulastelighet overfor Jehova Gud? Eller kommer myndighetene i Malawi til å sette en stopper for sin forfølgelse av disse kristne mennene og kvinnene? Det er spørsmål som blir drøftet i den neste artikkelen.