Planetene i vårt solsystem — et fantastisk skue

«HEI! Jeg er glad for at du inviterte meg hit i kveld. Jeg har sett fram til å få se noen av planetene gjennom stjernekikkerten din.»a

«Og jeg er glad for at du kunne komme. Det er fint, klart vær i kveld.»

«Er dette stjernekikkerten din? Den ser så liten ut. Jeg hadde ventet å se et langt rør på et høyt, trebeint stativ.»

«Ja, den kalles en katadioptrisk kikkert. Dette instrumentet er bare 22,5 centimeter langt, men strålegangen blir vendt fram og tilbake inne i røret, slik at det har en brennvidde på over 100 centimeter.»

«Jaså, er det slik den virker. . . . Er det mørkt nok til å begynne nå?»

Venus’ faser

«Ja, dette er det beste tidspunkt å betrakte Venus på, før himmelen blir helt mørk. Ser du den klare stjernen der borte i vest?»

«Den er virkelig lyssterk.»

«Ja, nest etter solen og månen er Venus det mest lyssterke objekt på himmelen. En kan til og med se denne planeten midt på lyse dagen hvis en vet hvor en skal se. Der har jeg den i sikte. Har du lyst til å sitte ned og se?»

«Dette er altså Venus. Den ser nesten ut som en slags halvmåne. Hva kommer det av?»

«Venus går i en bane rundt solen innenfor jordens bane. Den befinner seg derfor ofte mellom jorden og solen. Det er naturligvis bare halvdelen av Venus som er opplyst av solen, og akkurat nå kan vi se litt under halvparten av den siden som er opplyst. Det er derfor den ser ut som en sigd.»

«Når Venus beveger seg i sin bane, forandrer den da utseende, slik månen gjør når den gjennomgår forskjellige faser?»

«Ja, det gjør den. I sin nåværende posisjon nærmer Venus seg linjen mellom jorden og solen. Hvis vi ser på den igjen om en måned, vil sigden være smalere. Men samtidig vil planeten være nærmere jorden, og den vil derfor se større ut i kikkerten. Like før den passerer solskiven, vil den kanskje se dobbelt så stor ut som den gjør nå, men bare en smal sigd vil være synlig.»

«Det er virkelig interessant. Hvordan er det ellers på Venus?»

«Venus er nesten like stor som jorden. Men ingen har noen gang sett dens overflate, for den er alltid innhyllet i et tett skydekke. Menneskene har imidlertid sendt romsonder til Venus med instrumenter som har overført signaler til jorden. Det er svært varmt der; over 480 grader celsius. På Venus finnes det derfor ingen elver eller sjøer eller hav. Atmosfæren er nesten 100 ganger så tett som vår, og den består hovedsakelig av karbondioksyd.»

«Det høres ikke ut som noe særlig behagelig klima.»

«Nei, en har ikke akkurat lyst til å tilbringe en ferie der. For flere år siden var det noen vitenskapsmenn som mente at det kanskje var liv på Venus, men vi vet nå at det umulig kan være tilfelle.»

Merkur

«Det begynner å bli nokså mørkt nå. Hva skal vi nå se på? Kan vi se Merkur?»

«Nei, ikke i kveld. Merkur går i en bane enda nærmere solen enn Venus. Den er derfor nesten aldri langt nok borte fra solen til å være over horisonten etter at det er blitt mørkt. Bare gjennomsnittlig én eller to ganger i året går det an å få et glimt av den. Men ved to spesielle anledninger kan Merkur tydelig ses. Den ene gangen er når en total solformørkelse stenger for sollyset noen få minutter. Den andre gangen er når Merkur passerer solskiven. Men det kommer ikke til å skje igjen før år 1986.»

«Det er litt lenge å vente til da. Er det noe annet vi kan se i kveld?»

Jupiter og dens måner

«La oss vende kikkerten mot de planetene som befinner seg utenfor jordens bane. La oss først se på Jupiter. Jupiter er den største planeten i solsystemet, og selv om den befinner seg nesten 800 millioner kilometer fra jorden, er den svært fremtredende på himmelen.»

«Hvor stor er Jupiter?»

«Den har en diameter på 139 200 kilometer, det vil si at den er 11 ganger så stor som jordens og en tiendedel av solens diameter. Der har jeg den i sikte. Se på den og fortell meg hva du ser.»

«Jeg ser en stor, opplyst skive, i likhet med en fullmåne. Og det er flere klare stjerner ved siden av den.»

«Det er noen av Jupiters måner. Fire av dem er lyssterke nok til at de kan ses gjennom en liten kikkert. Jupiter har en stor familie av enda mindre måner. Den 13. av Jupiters måner ble oppdaget i forfjor. Men de fire du ser, har vært kjent like siden Galilei for første gang rettet sin kikkert mot Jupiter. De er alle temmelig store satelitter; en av dem er til og med større enn Merkur.»

«Jeg kan se at de befinner seg nesten på rett linje. Én befinner seg på den venstre siden og tre på den høyre.»

«Hvis du retter kikkerten imot dem igjen i morgen kveld, vil du få se dem i helt andre posisjoner. De befinner seg i forskjellig avstand fra Jupiter, og derfor kretser de om planeten med forskjellig hastighet. Fordi vi ser omløpet av satellittene fra siden, ser vi dem nesten alltid stort sett på rett linje. Nå skal jeg øke forstørrelsen fra 80 til 160. Se nå på selve Jupiter. Du sa at den så ut som en fullmåne. Men ser du noen forandring nå?»

«Ja, den ser ikke så flekket ut som månen. Men jeg kan se noen fine striper, eller kanskje jeg skulle si bånd, i en mørkere farge, som strekker seg tvers over planeten parallelt med månene. Hva er det som forårsaker dette?»

«Disse båndene er antagelig skyer som blir drevet rundt Jupiter av framherskende vinder, i likhet med de passatvindene vi har på jorden. Jupiter har tydeligvis en meget tett atmosfære. Astronomer har påvist at det finnes metan- og ammoniakkgasser så vel som hydrogen i den. Skyene kan være krystaller av frossen ammoniakk. Ettersom Jupiters middeltetthet bare er en fjerdedel av jordens, må størsteparten av planeten bestå av gasser. . . . Ser du ellers noe på overflaten?»

«Mener du en stor flekk på den sørlige halvkulen?»

«Ja. Det er den kjente ’røde flekk’ på Jupiter.»

«Hva er denne flekken — er det røyk eller noe lignende?»

«Det har vært framsatt en mengde teorier, deriblant den som antyder at det finnes en vulkan under skydekket. Men dette er ikke sannsynlig, ettersom flekken til sine tider flytter seg betraktelig mot øst og mot vest. Den synes ikke å være festet til noe fast punkt nedentil. Sannsynligvis er den ’store røde flekken’ en voldsom storm i Jupiters atmosfære. Den ble første gang observert for nesten 100 år siden. Den forandrer seg en del i størrelse, form og farge, men den holder seg der. Hvis flekken virkelig er en storm, er den uhyre stor, så stor at den kunne omslutte hele jorden.»

«Jeg skjønner hvorfor du finner Jupiter så interessant. . . . Hva er den rødlige stjernen der i sørøst? Kan det være Mars?»

Mars’ ugjestmilde klima

«Ja, det er det. Mars er vår best kjente nabo i verdensrommet. Selv om Venus kommer nærmere, er det Mars som har vært gjenstand for det mest intense studium og den største publisitet. Grunnen til dette er at når Mars er nærmest jorden, er den fullt opplyst av solen og lett å observere og studere. Jeg burde kanskje advare deg, for når du nå ser på Mars, vil du kanskje bli skuffet, ettersom den ikke tar seg så imponerende ut i en liten kikkert som de større planetene. Det er imidlertid ett trekk ved den som er synlig nå, og som det er vel verdt å se. Her, se nå.»

«Den ser liten ut. Men den trer virkelig fram på grunn av sin røde farge. Jeg kan også tydelig se en hvit flekk på den ene siden. Er det polkalotten?»

«Ja. I sin nåværende posisjon heller Mars’ sydpol mot oss, og det er der du ser polkalotten. Mars er i visse henseender lik jorden, selv om den er mye mindre enn den — den har en diameter på omkring 6400 kilometer. For det første heller planetens akse omkring 24 grader i forhold til baneplanet, nesten det samme som jordens akse. Mars får derfor skiftende årstider på sin vei rundt solen, akkurat som jorden. En annen likhet med jorden er at Mars roterer om sin akse i løpet av litt over 24 timer.»

«Er det derfor noen tror at det er liv på Mars?»

«Kanskje, men i andre henseender er Mars svært forskjellig fra jorden. Tettheten i atmosfæren på Mars er cirka én prosent av jordatmosfærens, og atmosfæren består hovedsakelig av karbondioksyd. Det finnes lite eller intet vann på Mars. Den polkalotten du ser, er derfor ikke vanlig is, men frossen karbondioksyd, det vi kaller tørris. Det er nå sommer på Mars’ sørlige halvkule, og polkalotten er derfor avtagende. Med 24 timers solskinn i døgnet vil den være borte i løpet av noen få uker.»

«Det må være virkelig kaldt der for at det skal kunne dannes tørris. Men er det ikke varmere i de tempererte soner på Mars?»

«Jo, den høyeste temperatur ved Mars’ ekvator som romsondene har sendt melding om, var omkring 15,5 grader celsius, men i løpet av natten synker temperaturen helt ned til minus 73 grader, selv midt på sommeren.»

«For et ugjestmildt klima! Disse planetene er virkelig fascinerende. Hva skal vi nå se på?»

Eros, en liten øy i rommet

«Det finnes så mange fenomener i vårt solsystem. Ser du de to klare stjernene der, den ene over den andre? Det er tvillingene Castor og Pollux. På skrå ned til høyre for den underste av dem er det en annen stjerne som ikke er så klar. Astronomene kaller den Kappa Geminorum. I går kveld så jeg den gjennom kikkerten sammen med to andre svakere lysende stjerner, den ene til venstre og den andre under den, slik at de dannet en rettvinklet triangel med Kappa i det høyre hjørne. Se nå på den og fortell meg hva du ser.»

«Jeg ser den klare stjernen og de to andre der hvor du sa, men det er også en fjerde stjerne på linjen mellom de to svakere lysende stjernene.»

«Riktig. Den var ikke der i går kveld. Det må derfor være en planet. Husk at en grunnleggende forskjell mellom en stjerne og en planet er at en stjerne holder seg på samme sted år etter år, men en planet flytter seg.»

«Hvilken planet er dette?»

«Det er en av småplanetene eller asteroidene, og den heter Eros. Det som er spesielt ved den, er at den kommer nær jorden og beveger seg med stor fart over himmelen. Som du sier, befinner den seg akkurat nå på rett linje mellom de to stjernene. Men den beveger seg så hurtig at den om en time vil være helt ute av linje med disse stjernene.»

«Den ser ikke ut som en skive, slik som de andre planetene. Hvis den ikke beveget seg, kunne en ikke se forskjell på den og en stjerne.»

«Den er svært liten, og den er ikke engang rund. En har anslått at Eros er omkring 35 kilometer lang og 16 kilometer bred. Når den roterer om sin akse — én gang i løpet av fem timer — lyser den derfor henholdsvis sterkt og svakt med to og en halv times mellomrom. Eros er i virkeligheten bare en øy i rommet, på størrelse med en av øyene i Det karibiske hav.»

«Kommer Eros nær jorden svært ofte?»

«Nei, det er i virkeligheten svært sjelden vi får se en så liten planet. Hvis Eros hadde befunnet seg i området mellom Mars og Jupiter, hvor de fleste asteroider er, ville vi aldri kunne se den. Men når den er i perihel, det vil si når den er nærmest solen, er den nokså nær jordens bane. Det faller seg slik at vi kan se den denne måned, da den befinner seg bare 22 millioner kilometer borte. Men det vil gå 81 år før den kommer så nær igjen.»

«Jeg forstår at en astronom må være svært tålmodig. Men som tiden har fløyet i kveld! Har vi tid til å se på noe annet?»

Saturns imponerende ringer

«Det er én ting til, noe som jeg har gjemt til slutt. La meg vise deg hva jeg synes er det vakreste syn på himmelen. Det er Saturn. Jeg skal innstille kikkerten på 80. Der har vi den, med ringene spredt ut, slik at du kan beundre dem.»

«Ah! For et betagende syn! Den er virkelig imponerende. Men jeg kan bare se én ring. Jeg synes du sa ringene?»

«Ja, la oss øke forstørrelsen. Se nå igjen og fortell meg så om du kan se en indre og en ytre ring med en smal, svart åpning mellom dem.»

«Ja, nå kan jeg se to ringer. Den innerste er den mest lyssterke. De må være av kolossal størrelse.»

«Ja, det er de — større enn noe annet i solens planetsystem. Selv om Saturn i seg selv er litt mindre enn Jupiter, har hele ringsystemet en diameter på over 272 000 kilometer. I en større kikkert kan en se en tredje ring, som er mye svakere, innenfor dem vi ser her.»

«For et fantastisk skue!»

«Saturns ringer er noe enestående i hele det synlige univers. Når planeten beveger seg i sin bane rundt solen, ser vi ringene fra forskjellig vinkel etter hvert som de går gjennom forskjellige faser. Omløpet tar 30 år. I 15 år ser vi ringene som nå fra sør, og deretter vil vi kunne se dem i en like lang periode fra nord. Og to ganger i løpet av en omløpsperiode ser vi dem fra siden. Når det skjer, skulle en ikke tro at de var der i det hele tatt. Ringene er svært tynne, ikke mer enn 16 kilometer tykke. Og de er fullstendig runde og helt flate og ensartede, selv når en ser dem i de største teleskoper.»

«Hva består ringene av?»

«Det kan ikke være noe fast, for hvis det hadde vært det, ville de ytre ringdeler bevege seg hurtigere enn de indre. Det er imidlertid et faktum at de indre ringdeler beveger seg hurtigst. Det er nettopp hva en kan vente av satellitter som befinner seg i en tilsvarende avstand fra Saturn. Saturns ringer må derfor bestå av milliarder eller billiarder av små partikler som hver især følger sin egen bane rundt Saturn. I betraktning av ringenes masse og lysstyrke må partiklene være ganske små, kanskje så små som støvpartikler.»

«Men hvordan har så mange milliarder partikler kunnet komme ut i verdensrommet og danne en slik fantastisk formasjon? Hvordan kan de fortsette i samme bane uten å kollidere?»

«Det er det ingen som har den minste anelse om. For meg ser det ut til at dette er enda et eksempel på det vi så ofte ser når det gjelder jordens plante- og dyreliv. Det er som om Skaperen, Jehova, har hatt glede av ikke bare å vise sin store makt og intelligens, men også sin uendelige fantasi ved å danne både det levende og det livløse skaperverk med en slik overveldende variasjon. Tenk på den kjærlige omsorg Gud viste da han satte mennesket på jorden, en planet med en klar atmosfære, og ga dem forstand og vitebegjær så de kunne oppfinne kikkerter som de kunne rette mot himmelen!»

«Mener du at Saturns ringer og alle de andre vidunderlige ting jeg har sett i kveld, ble frambrakt bare for at menneskene skulle studere dem og glede seg over dem?»

«Bare Gud vet hvorfor han skapte alle disse planetene. Men kan det fra et menneskelig synspunkt være noen bedre grunn? Får ikke det du har sett av universet, deg til å føle ærefrykt for dets store Skaper? Får det oss ikke til å verdsette den kjærlighet han har vist oss ved å tilveiebringe slike ting som vi kan glede oss over, i tillegg til de andre velsignelser livet gir?»

«Jo, det gjør det. Men det jeg har lært i kveld, får meg til å sitte igjen med et par spørsmål. Har ikke mange generasjoners astronomer bare så vidt begynt å lære litt av alt det som kan læres om universet? Og ettersom så mange av de fenomener du har snakket om, inntreffer så sjelden, kanskje bare én eller to ganger i løpet av et menneskes levetid, får da ikke dette deg til å føle deg litt snytt fordi du ikke kan leve lenge nok til å se alle skaperverkets vidundere?»

«Dette er bare enda et bevis for at Gud ikke skapte menneskene bare for at de skulle leve noen få tiår. Selv om vi levde 1000 ganger så lenge som det er vanlig at menneskene lever i dag, ville vi ikke mangle ting vi kunne glede oss over å betrakte og lære mer om i Jehovas fantastiske skaperverk i himmelrommet. Hvor fornuftig er det derfor ikke at Bibelen sier at Gud har skapt menneskene for at de skulle få leve evig på jorden!» — Åpb. 21: 4.

«Du har virkelig gitt meg mye å tenke på. Takk skal du ha for en uforglemmelig aften.»

[Fotnote]