En pike fra et matriarkalsk samfunn velger å tjene Gud

JEG vokste opp i den siste landsbyen ved Tapanahoni-elven langt inne i det indre av Nederlandsk Guiana. For å komme til denne landsbyen må en reise flere dager, undertiden flere uker, i åpen båt med påhengsmotor gjennom farlige, klippefylte stryk og forbi brølende fosser. Til vår Mis Djan-stamme hører det over 20 landsbyer.

Vi har et matriarkalsk samfunn. Det vil si at slektskapet følger morslinjen i familien i stedet for farslinjen. Familien på morens side har derfor mye større myndighet enn familien på farens side. Som følge av dette hadde min mors brødre mer å si angående min oppdragelse enn min egen far. Jeg blir i virkeligheten betraktet som en eiendel som tilhører min mors familie.

Tilbedelsen i våre landsbyer

Hver landsby har mange guder. Folk tror at mange av dem er døde forfedre. I den landsbyen jeg ble født i, øver tilbedelsen av avguder en særlig sterk innflytelse på alle livets områder. Hovedguden bor i denne landsbyen.

Landsbyboerne tror at disse gudene forårsaker sykdom og til og med død, og at de kan helbrede sykdommer og avverge døden. Når de mindre mektige guder ikke kan hjelpe, søker landsbyboerne til slutt hjelp hos hovedguden. Det var dette min mor, som var svakelig, hadde gjort før jeg ble født.

Etter at hun var blitt frisk, kunne hun ikke vende tilbake til sin egen landsby; hvis hun gjorde det, ville hun dø, ble det sagt. Det var den strenge advarsel som hovedguden, Gran Gado, som var representert ved en prest, hadde kommet med. Denne guden øver i virkeligheten en mektig innflytelse over folket. Den blir tilbedt hver morgen. Jeg vokste opp blant et folk som tilba slike avguder.

Jeg begynner å tilbe den sanne Gud

Jeg var ti år gammel da jeg første gang hørte om den sanne Gud, som har skapt himmelen og jorden. Et av Jehovas vitner besøkte landsbyen vår for å fortelle oss om Guds hensikt i forbindelse med å opprette en ny tingenes ordning til velsignelse for hele menneskeheten. Vitnet var en ung mann som tilhørte min families stamme. Han hadde lært disse bibelske sannheter mens han bodde i hovedstaden, Paramaribo.

De fleste i landsbyen hånte og spottet ham. Budskapet gjorde imidlertid sterkt inntrykk på meg. Jeg fikk noen bøker av ham. Men ettersom det ikke finnes noen skoler her, var det ingen i landsbyen som kunne lese. Illustrasjonene i bøkene hjalp meg imidlertid til å huske de ting vitnet hadde lært meg.

Dessverre kunne han bare bli en uke, men jeg var fast bestemt på å anvende de ting jeg hadde lært fra Bibelen, i mitt liv. Jeg forsto for eksempel tydelig at det mishaget den sanne Gud at mennesker spiste blod. (1 Mos. 9: 4; 3 Mos. 17: 12; Ap. gj. 15: 28, 29) Jeg nektet derfor å spise kjøtt av dyr som ikke blodet var blitt tappet av. Min mor var sterkt imot dette.

Tre år senere, i 1962, traff jeg et ektepar som var Jehovas vitner, og som hadde fått i oppdrag å forkynne i området langs denne elven. På det tidspunkt bodde jeg hos en av mine onkler i en landsby lenger nede. Av disse vitnene fikk jeg boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis. Da min onkel oppdaget at dette ekteparet studerte Bibelen med meg, sendte han meg straks tilbake til min mor.

Jeg fortsatte deretter selv å studere de meningsfylte illustrasjonene i Paradis-boken og holdt på den måten min tro levende. Min mor tok meg til landsbyhøvdingen for at han skulle advare meg mot denne troen. Men jeg lot meg ikke avskrekke. Så tok hun meg med til stammehøvdingen vår. Han fikk meg imidlertid heller ikke til å slutte å tilbe vår Skaper, til tross for trusler og fysisk mishandling. Til slutt tok de meg med til deres gud og sa at jeg skulle tilbe den. Jeg visste at det var en maktesløs gud, og var derfor ikke redd.

Etter dette begynte alle i landsbyen å legge press på meg. Jeg ba av hele mitt hjerte til Jehova om at han måtte hjelpe meg å utholde dette, og det gjorde han.

Ekteskap

Nå var jeg 15 år gammel, men ifølge vår stammes skikker ikke gammel nok til å leve sammen med en mann. Det kom imidlertid en mann til min mor og ba om hennes samtykke til at hans sønn skulle få inngå ekteskap med meg. Min mor samtykket i dette.

Jeg traff min framtidige ektemann, som da arbeidet i Paramaribo, og fortalte ham hva jeg hadde lært om den sanne Gud, Jehova, og at jeg ikke ville slutte å tjene ham selv om jeg skulle bli hans hustru. Hvor glad ble jeg ikke da han sa at han også studerte Bibelen med Jehovas vitner i byen, og til og med gikk på møtene deres!

Da det hadde gått to år, ble jeg denne mannens hustru. Min mann og jeg ble ført fram for gudene og ble badet i øl og forskjellige blad. Det ble bedt for oss, og de som gjorde det, ba våre forfedre om å beskytte og støtte oss og om at vi måtte få et lykkelig liv sammen. Jeg likte ikke å underkaste meg disse religiøse seremoniene, men på det tidspunkt følte jeg at bare på denne måten ville min familie gi meg lov til å reise til byen.

Hindringer i byen

Hvilken skuffelse ventet det meg ikke der! Min mann hadde bedratt meg! Han hadde bare sagt at han studerte Bibelen med Jehovas vitner for at jeg skulle bli hans hustru. Min svigerfar, som bodde på den samme tomten, kom inn til oss og sa til meg at jeg ikke måtte la noen Jehovas vitner komme inn i vårt hjem, ellers ville jeg bli ført tilbake til landsbyen.

Truslene fikk meg imidlertid ikke til å oppgi min beslutning om å tjene den sanne Gud. Etter en tid kom jeg i forbindelse med min svigerinne, som var blitt et Jehovas vitne. Hun ga det vitne som i sin tid hadde gitt meg Paradis-boken, min adresse, og hun kom for å studere med meg, men vi gikk forsiktig fram. Hun kom inn i huset gjennom bakdøren, slik at min svigerfamilie ikke så det. Min mann arbeidet to-tre måneder av gangen i skogen. Hun kunne derfor studere regelmessig med meg.

Når min mann kom tilbake til byen, gikk han til andre kvinner. En god del av hans penger gikk til dem. Han smittet meg dessuten med en kjønnssykdom. Jeg hadde ikke noe kjennskap til slike sykdommer, og den nådde derfor et framskritt stadium. Med tiden ble jeg operert, og dro deretter til min svigerinnes hjem for å komme til krefter.

Mens jeg var hos min svigerinne, fikk jeg anledning til å være med på et tredagers kretsstevne som Jehovas vitner holdt. Her fikk jeg se det som jeg bare hadde hørt om i alle disse årene — et folk som virkelig har innbyrdes kjærlighet, og som nidkjært tjener Jehova Gud. Hvor lykkelig var jeg ikke over å være sammen med dem!

Tre uker senere kom min svigerfar tilbake fra skogen og forbød meg å være sammen med Jehovas vitner. Jeg besluttet meg imidlertid for å lyde Gud mer enn mennesker, og fortsatte derfor å studere Bibelen og gå på møtene. (Ap. gj. 5: 29) Men min svigerfar sa da at han neste dag ville bringe meg tilbake til den landsbyen jeg kom fra, med fly. Hva skulle jeg nå gjøre?

Tidlig neste morgen mens jeg pakket sammen noen få eiendeler, fulgte min svigerfar hver eneste bevegelse jeg gjorde. Jeg forsøkte å snakke med ham og foreslo at han utsatte reisen, ettersom jeg fortsatt var under legetilsyn. Men han ville ikke høre på meg.

Han bestilte en drosje som skulle kjøre oss til flyplassen. Da vi kom ut på gaten, forsøkte jeg å løpe min vei. Han fikk imidlertid tak i meg, og mens vi kjempet, falt vi begge i en mudderpøl. Min svoger våknet av alt oppstyret og hjalp til med å få meg inn i drosjen.

Da vi kom til flyplassen, begynte jeg å skrike. Folk kom løpende og spurte hva som var galt. Jeg sa at jeg med makt ble ført tilbake til det indre av landet, hvor det ikke var noen lege. Jeg lot dem få se min leges kort, som viste at jeg fortsatt var under behandling.

Noen ringte til politiet. I mellomtiden hadde min svigerfar fått meg med bort til flyet, men flygeren nektet å ta meg med fordi han skjønte at det var noe som var galt. Min svigerfar betalte da en drosje som skulle kjøre meg bort fra flyplassen, og gikk selv om bord i flyet fordi han var redd for å få vanskeligheter med politiet.

I stedet for å la drosjesjåføren kjøre meg hjem, fikk jeg ham til å kjøre til et av Jehovas vitners hjem, hvor jeg ble tatt hånd om. I mellomtiden hadde min manns familie begynt å lete etter meg. Min onkel leide en buss, og menn bevæpnet med kjepper omringet det huset hvor jeg oppholdt meg. Men mens de gikk ovenpå for å hente tingene mine, flyktet jeg.

Så snart jeg kom utenfor, traff jeg til alt hell en politimann som tilbød seg å kjøre meg til den nærmeste politistasjon. Min onkel kom senere til stasjonen for å ta meg med hjem. Men da politiet hørte hva som hadde skjedd, ga de ordre til at mine personlige eiendeler skulle leveres tilbake til meg, og at de skulle la meg få være i fred, ettersom jeg var gammel nok til selv å bestemme hvor jeg ville bo. Vitnene kjørte meg deretter til et annet sted for å hindre et nytt kidnappingsforsøk.

Et oppgjør

Det gikk ikke lang tid før min mann kom tilbake til byen og fikk greie på hvor jeg var. Hva skulle jeg nå gjøre?

Jeg hadde truffet min beslutning. Da han kom, lot jeg ham vite at vårt forhold var slutt. Nederlandsk Guiana anerkjenner ikke stammeekteskap som lovformelige. Vi var derfor i virkeligheten ikke gift ifølge landets lov. Jeg sa til min mann at han og hans familie skulle la meg være i fred, for jeg ønsket å tjene den allmektige Gud. Jeg visste at ifølge vår stammes skikker skulle enten han eller hans familie bringe meg tilbake til min familie hvis vårt forhold tok slutt. Men jeg sa til ham at han skulle si til min familie at jeg ikke ønsket å vende tilbake, og at jeg ikke ønsket de ting som min familie hadde gitt ham. Han samtykket i å oppløse vårt forhold på disse betingelsene.

Etter noen få måneder gjenvant jeg min helse. Jeg hadde allerede innvigd mitt liv til å tjene Jehova Gud, og derfor ble jeg døpt. Det oppsto imidlertid flere problemer.

Min familie insisterte på at min tidligere svigerfamilie skulle føre meg tilbake, ellers ville de holde en ung kvinne fra deres familie som gissel Presset fra min families side var så stort at det kom en hel delegasjon fra min tidligere svigerfamilie til byen for å føre meg tilbake.

De satte seg i forbindelse med den presiderende tilsynsmann i den menigheten jeg tilhørte, og ba om at han samarbeidet, slik at jeg kunne bli ført tilbake til landsbyen. Det ble truffet avtale om å snakke med meg om saken i Rikets sal. Min tidligere svigerfamilie holdt seg imidlertid ikke til avtalen, for i stedet for at bare én person kom, slik det var lovt, kom det seks.

Menighetens møte var nettopp avsluttet. Det var tydelig hvilken hensikt mennene hadde. De hadde tenkt å ta meg med makt! Min tidligere svigerfar styrtet bort til meg, og med andres hjelp dro han meg bort, til tross for at jeg kjempet imot alt jeg kunne. Den presiderende tilsynsmann rådet de andre vitnene til ikke å blande seg i striden, og dette var forstandig, ettersom min tidligere mann var bevæpnet med et skytevåpen. I mellomtiden hadde et av vitnene løpt for å hente politiet, men før det kom, var jeg blitt tvunget inn i en bil og kjørt bort.

Jeg ble kjørt til min tidligere manns hus, og 25 mennesker ble satt til å holde vakt. Jeg ropte om hjelp, og hjelp fikk jeg. Politiet kom, og min tidligere mann ble tatt med til politistasjonen. Det ble sendt politiforsterkninger til huset som tvang dem til å slippe meg fri, og jeg ble også tatt med til politistasjonen.

Etter at politiet hadde hørt min forklaring, fikk jeg lov til å dra tilbake til det stedet hvor jeg bodde. Landsbyhøvdingen, som også hadde kommet til byen, gikk til politisjefen og forlangte at jeg ble sendt tilbake til min mor. Han ble imidlertid advart om at hverken han eller noen annen måtte lage flere vanskeligheter for meg. Ellers ville han straks bli fengslet. Dette skremte ham, og han sa til de andre medlemmene av stammen at hvis min familie ønsket at jeg skulle komme tilbake, måtte de selv komme og hente meg.

Politiinspektøren sa til landsbyhøvdingen: «Hvis denne kvinnen studerer med Jehovas vitner, har dere ingen grunn til å bekymre dere. Jeg kjenner Jehovas vitner. De stjeler ikke, de er ikke umoralske, og de er heller ikke drankere. De vil ta godt vare på henne.»

Åndelige framskritt

Vitnene har hjulpet og oppmuntret meg over all måte, både åndelig og fysisk. Jeg har fortsatt problemer med helsen fra tid til annen, kanskje på grunn av de forferdelige opplevelsene jeg har hatt. For tiden føler jeg meg frisk, og jeg takker Jehova for at jeg kan ha en andel i forkynnelsesarbeidet.

Jeg er særlig glad for at jeg har lært å lese, i likhet med mange andre busknegre, ved den spesielle skolen som den lokale menighet av Jehovas vitner driver. Hvilken glede er det ikke nå å kunne lese fra Bibelen for andre mennesker i deres hjem og derved gjøre dem kjent med de storslåtte løfter som vår kjærlige Gud, Jehova, har gitt! (Sl. 37: 9—11; Åpb. 21: 3, 4) Det er i sannhet et privilegium å kjenne og tjene ham! Det er mitt håp at jeg en dag vil få anledning til å hjelpe min mor og andre slektninger å lære den sanne Gud, Jehova, å kjenne. (Jer. 10: 10—12) — Innsendt.