Har psykiaterne løsningen på problemet?
PSYKOTERAPI går ut på å prøve å hjelpe mennesker med problemer av mental eller følelsesmessig art ved å høre på problemene deres og prøve å gi dem den innsikt de trenger for å kunne løse dem. Tallet på psykiatere — de som benytter denne formen for behandling — er i løpet av de siste 25 årene blitt sjudoblet i USA.
Den mest populære psykiatriske behandlingsmetode har vært Sigmund Freuds psykoanalytiske «behandlingsbenk-teori». (Pasienten ligger på en behandlingsbenk hos psykoanalytikeren.) Psykoanalytisk behandling er svært utbredt i USA. Byen New York, som har ni millioner innbyggere, har nesten 1000 psykoanalytikere, mens Tokyo, som har 11 millioner innbyggere, har bare tre!
Det er på ingen måte alminnelig enighet om hvor stor verdi psykiatrisk behandling har. Selv direktøren for det amerikanske institutt for psykoterapi talte nylig om den «uenighet og skuffelse som nå kjennetegner psykoterapien». Og psykiateren Karl Menninger har sagt: «Ni av ti personer som har såkalt schizofreni, blir bra uten å ha vært i nærheten av et sykehus.»
Dr. H. J. Eysenck ved London universitets psykiatriske institutt rettet en særlig kraftig anklage mot psykoterapien i Medical Tribune for 4. april 1973. Han sa der at det resultat «som etter sigende ble oppnådd ved hjelp av forskjellige psykoterapeutiske og psykoanalytiske metoder, nesten var nøyaktig det samme som det som ble oppnådd hos personer som ble delvis eller midlertidig bedre uten behandling». Ifølge dr. Eysenck ble altså de som ikke fikk noen som helst psykiatrisk behandling, like fort friske som dem som fikk det!
Noen er blitt hjulpet
Det kan imidlertid ikke benektes at noen virkelig har fått hjelp av psykiatere. En mann i California skriver: «Den hjelp jeg fikk av denne vennlige mannen, var ualminnelig gagnlig, og mitt problem ble raskt løst.» Han stilte spørsmålet: «Hva gjorde denne psykiateren for meg?» og svarte: «Han hørte på meg. Han hørte virkelig på meg. . . . han hjalp meg til å innse at jeg hadde evnen til å utvikle selvkontroll.»
Denne mannen led av en atferdsforstyrrelse, som kom til uttrykk i seksuelt avvik. Men ved vennlighet og oppmuntring klarte psykiateren å hjelpe ham til å overvinne sine svakheter. Psykiatrisk behandling av denne art har hjulpet til og med i ytterliggående tilfelle. En beretning i boken The Vital Balance, som er forfattet av et legeteam under ledelse av dr. Karl Menninger, er et typisk eksempel på dette.
Beretningen forteller om «Mary Smith», som i en alder av 63 år ble innlagt på sykehus. Av en eller annen grunn hadde hun fått det for seg at hennes mann, en snill, rolig farmer, drev med ulovlig brennevinshandel, og at han gjentatte ganger hadde prøvd å forgifte henne. Hun hadde derfor overfalt ham med en hammer mens han sov.
Den diagnosen som ble stilt, lød: «Psykotisk, rastløs og forvirret.» Seks år etter innleggelsen ble hun erklært uhelbredelig sinnssyk. Det gikk ytterligere sju år, og så kom det en ny lege som viste henne interesse. Han hørte tålmodig på de høyrøstete klagene hennes, viste henne medfølelse og var enig med henne når han kunne være det. Han gikk turer med henne og hjalp henne på en taktfull måte til å få øynene opp for at mye av det hun trodde, var vrangforestillinger. Han sørget for at hun fikk briller som passet, ga henne noe å lese og satte en sykepleierske til å prate med henne.
Litt etter litt forandret hun tone når hun snakket. Hun begynte å hjelpe til med å re sengene og fikk lov til å ta spaserturer på sykehusområdet på egen hånd. Snart fikk hun lov til å være borte noen dager. Og så, i en alder av 76 år, ble hun hjelpepleier og begynte å stelle eldre kvinner. Flere år senere sa hennes datter om henne: «Hun er svært arbeidsom, hjelpsom og samarbeidsvillig . . . en av de mest velorganiserte kvinner jeg har kjent i noen aldersgruppe.»
Slike vellykte resultater understreker hvilken type behandling de sinnslidende særlig har behov for. Sir Geoffrey Vickers sa i egenskap av formann for Mental Health Research Fund for flere år siden: «Den absolutt mest betydningsfulle oppdagelse innen den psykiske vitenskap er oppdagelsen av kjærlighetens evne til å beskytte og helbrede sinnet.»
Ja, det er nå alminnelig erkjent at kjærlighet, vennlighet, tålmodighet og forståelse er av største betydning for at behandlingen av sinnslidende skal gi resultater. Men som vi allerede har vært inne på, hender det ofte at pasienter ikke blir bedre etter å ha fått psykiatrisk behandling. Finnes det noen prinsipiell grunn til det?
En grunnleggende feil
Det er med rette blitt påpekt at folk trenger å vite hvorfor de lever, hva som er meningen med livet, for å ha styrke til å tåle de påkjenninger en tragedie bringer. Men er psykiaterne de rette til å gjøre dem kjent med dette? Kan de hjelpe folk til å få svar på de grunnleggende spørsmål de lurer på, for eksempel: «Hvorfor er jeg til?» «Hva er egentlig meningen med livet?» «Hva vil framtiden bringe meg?»
Sannheten er at ikke noe menneske, men bare menneskehetens Skaper, den allmektige Gud, kan gi et tilfredsstillende svar på disse spørsmålene. Og han har gjort det i sitt Ord, Bibelen, for å gi oss håp og trøst. Men hvilket syn har psykiaterne i sin alminnelighet på Gud?
En meningsmåling som ble foretatt i USA i 1970, viser det. Av de psykiaterne som ble intervjuet, sa 55 prosent at de syntes at det er «barnaktig» og «uforenelig med virkeligheten» å tro på Gud.
For en urimelig og ulogisk konklusjon! Tenk på dette: Hvordan skal vi kunne forklare livets opprinnelse hvis vi ikke tror at det finnes en Gud? Eller hva med kjærligheten — hva er opphavet til denne enestående egenskapen, som er så viktig for sinnets helse? Det er bare Bibelens forklaring som er både logisk og fornuftig. Og dens forklaring er at den Høyeste, vår kjærlige Skaper, er kilden til disse ting. (Sl. 36: 10; 1 Joh. 4: 8—11) Fremtredende vitenskapsmenn som på ingen måte var ’barnaktige’, har gitt uttrykk for at de tror på en slik Gud.
Science Digest sier om en av disse: «De fleste av dem som har studert vitenskapens historie, vil være enige om at Isaac Newton var den største vitenskapsmann verden noen gang har fostret.» Og i sitt mesterverk, Principia, sa Newton: «Den sanne Guds suverenitet viser at han er et levende, intelligent og mektig Vesen, og hans fullkomne egenskaper viser at han er den høyeste eller fullkommen i høyeste grad. Han er evig og uendelig, allmektig og allvitende.»
Den feil de fleste verdslige psykiatere begår, er at de ikke ser hen til den sanne Gud for å få visdom og hjelp til å behandle mennesker med følelsesmessige og mentale problemer. Og en av følgene av at de har en slik holdning, er uten tvil at i USA har psykiaterne selv den høyeste selvmordsraten av alle spesialister på det legevitenskapelige område! En av dem sier: ’Inntil psykiaterne har den laveste raten, vil alt det de lærer, være gjenstand for mistenksomhet.’ — Journal of the American Medical Association.
Flere uheldige sider
Ettersom psykiaterne ikke anerkjenner Guds Ords sunne veiledning, legger de sjelden kjærlighet for dagen på en likevektig måte. Det fortelles for eksempel om en amerikaner som ikke klarte å få sin sønn i tenårene til å slutte med narkotika, og som derfor sendte ham til en psykiater. Hva ble resultatet? Faren ble 2000 dollar fattigere, og sønnen forandret seg ikke det aller minste.
Faren ønsket virkelig å hjelpe sin sønn. Men hverken han eller psykiateren fulgte Guds Ords lære, som går ut på at vennlig, men bestemt tukt er nøye forbundet med kjærlighet. (Heb. 12: 6—9; Ordspr. 23: 13, 14) Til slutt hørte imidlertid faren på noen gode råd og ga sønnen beskjed om at han ikke ville se ham hjemme før han var villig til å gjennomgå en avvenningskur. Senere sa sønnen til faren: «Det var først da du og mor kastet meg ut, at jeg skjønte at dere virkelig ville hjelpe meg.» Sønnen er nå frisk.
Det at psykiaterne ikke godtar Guds syn i moralske spørsmål, har vært svært uheldig. Et eksempel ble nevnt i en overskrift på første side i Long Island-avisen Press: «Sodomiring sprengt. Gruppe anklaget for seksuelt misbruk av ungdommer.» Artikkelen sa: «Fire menn — deriblant en internasjonalt kjent barnepsykiater . . . ble i går anklaget for sodomi, seksuelt misbruk og sammensvergelse — tenåringer innblandet.»
Selv om dette kanskje er et isolert tilfelle, har det hendt mer enn én gang at mannlige psykiatere har hatt kjønnslig omgang med kvinnelige pasienter. En kristen kvinne gikk til psykiater fordi hun var skuffet i sitt ekteskap. Han sa at hun hadde tre ting å velge mellom: Å få mannen til å oppsøke en psykiater, å gå til skilsmisse eller å innlede et forhold til en «venn», og han tilbød seg å være denne «vennen».
New York-avisen Daily News fortalte om en psykiater som det ble anlagt sak mot: «Han foreskrev kjønnslig omgang med ham selv som et ledd i terapien og tok så betaling for ’behandlingene’.» Mot en annen psykiater ble det reist erstatningskrav på 1 250 000 dollar i staten New Yorks høyesterett fordi han hadde tvunget en pasient til å ha kjønnslig omgang med ham ved å hevde at det var et nødvendig ledd i den psykiatriske behandling. Ja, en psykiater skrev en bok hvor han anbefalte at psykiatere «stiller seg til rådighet for pasienten i seksuell henseende, men uten å være ’pågående’». Han kalte boken The Love Treatment (Kjærlighetsbehandlingen).
To klinikere som driver USA’s ledende sexklinikk, sa at en stor prosentdel av de 800 pasientene de behandlet, innrømmet at de hadde hatt kjønnslig omgang med sine psykiatere eller rådgivere. Noen av disse påstandene var kanskje bare et utslag av fantasi, ønsketenkning eller skryt, men, som en av legene sa: «Hvis bare 25 prosent av disse meldingene har noe for seg, ville det likevel være en voldsom anklage som ble rettet mot utøverne av dette yrket.»
Ja, det er grunn til å være litt forsiktig når det gjelder verdslige psykiatere. Det kan være at en blir hjulpet, men at en samtidig blir oppmuntret til å følge en oppførsel som er stikk i strid med Guds rettferdige prinsipper. Men selv om det ikke er tilfelle, vil det faktum at psykiaterne i sin alminnelighet ikke vet hvordan de på rette måte skal anvende den beste medisin for sinnslidelser — den guddommelige egenskapen kjærlighet — høyst sannsynlig gjøre at deres behandling blir lite effektiv.
Betyr dette at det ikke er noe sted folk kan vende seg for å få hjelp til å forstå sine problemer og løse dem? Nei! Det er mulig å få hjelp. Det er mange som har benyttet seg av denne hjelpen og oppnådd god mental helse i denne forvirrede verden.