ʼFølg ikke mengden i det som ondt erʼ

OFFENTLIGE demonstrasjoner og masseprotester hører til dagens orden, særlig i de landene som utgjør kristenheten. Mange mennesker som vanligvis er rolige og tilbakeholdne, har deltatt, og selv prester har vært aktive i slike former for protestaksjoner.

Det er ingen tvil om at det er stor urettferdighet i verden, og at en stor prosentdel av slike massedemonstrasjoner er rettet mot urettferdige forhold. Deltagerne er ofte av den oppfatning at dette er den eneste måten de kan bli hørt på.

Men er det forstandig å delta i slike offentlige demonstrasjoner? Mange av dem har begynt svært så fredelig. Men de har endt med voldshandlinger eller opptøyer. Hvorfor?

Under slike demonstrasjoner gjør det seg gjeldende en form for «massepsykologi», som gir de enkelte følelsen av å være anonyme. Fordi de ikke skiller seg særlig ut i en stor mengde, føler de seg fri til å gjøre ting som de vanligvis ikke kunne tenke seg. Men en som deltar i en slik masseaksjon, blir medskyldig i det mengden eller enkeltpersoner i den foretar seg.

Store grupper har øvd press på embetsmenn og dommere og fått dem til å gå på akkord med loven og sin egen samvittighet. For at dette ikke skulle skje i det gamle Israel, sa Guds lov, som vi nå kan lese i Bibelen: «Du skal ikke følge mengden i det som ondt er, og du skal ikke vitne således i en rettssak at du bøyer deg etter mengden og forvender retten.» — 2 Mos. 23: 2.

Denne befaling ble i første rekke rettet til dommere og vitner i rettssaker, som kanskje kunne bli påvirket av mengden til å avsi urettferdige dommer eller vitne falsk. Den gjaldt også dem som kunne tenkes å sammensverge seg for å øve press på dommere og menn i administrative stillinger.

Resultatene av å følge mengden

Det mest skammelige eksempel på at folk har ’fulgt mengden i det som ondt var’, har vi i det som fant sted under rettssaken mot Jesus Kristus. Yppersteprestene hisset opp en pøbelflokk og inngjøt folket hat til Jesus. Mange var derfor villige til å vitne falsk overfor den jødiske høyesterett for å forvende dommen. Til slutt ble Kristus ført fram for Pilatus, som satt som dommer og hadde makt i spørsmål om liv eller død. — Matt. 26: 47, 59—61.

Pilatus ville sette Jesus fri, men mengden forlangte at han skulle dø. (Joh. 18: 29—32, 38—40) Selv om jødene vanligvis hatet det romerske styre, gjorde «massepsykologien» i dette tilfellet det populært å hylle keiseren som konge og be om at Kristi blod måtte bli utgytt. (Joh. 19: 12—16) Pilatus skulle ha stått fast for rettferdigheten, men på grunn av frykt ga han etter for mengden. Men dette var ikke en sak som en bare kunne skyve fra seg og glemme. Alle som var innblandet, måtte stå til regnskap for den blodskyld de hadde pådratt seg. Bare 52 dager senere var det mange som på grunn av den skyld som påhvilte nasjonen, følte at det ’stakk dem i hjertet’ da apostelen Peter sa til dem: «Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som I korsfestet.» (Ap. gj. 2: 36, 37) Mengden var kollektivt og individuelt skyldig i mord!

Den feige Pilatus ble senere avsatt som romersk landshøvding og døde i eksil. Byen Jerusalem måtte betale for sin blodskyld da dens tidligere «vennskap» med keiseren ikke førte fram, men endte med stridigheter og til slutt ødeleggelse i år 70 e. Kr.

Finnes det en annen, god løsning?

Det finnes imidlertid helt andre situasjoner, for eksempel når en gruppe blir urettferdig behandlet. Hvordan kan gruppens medlemmer bli hørt, hvis de ikke opptrer som en pressgruppe? Finnes det noen annen løsning?

Mange steder i verden finnes det lovlige midler som enkeltpersoner eller grupper kan benytte seg av hvis de lider urettferdig. Men sett at en ikke oppnår noe ved hjelp av slike lovlige midler. Politikerne vil kanskje ikke gjøre noe for å få i stand de ønskede forandringer, og dommere vil kanskje ikke håndheve lov og rett på grunn av griskhet eller frykt. I slike tilfelle vil en minoritetsgruppe kanskje ikke bli rettferdig eller upartisk behandlet.

En menneskelig tankegang vil kanskje tilsi at gruppen øver press på de rette instanser for å bli hørt. På grunn av dette presset føler kanskje en dommer eller en annen myndighetsperson at det er best å følge mengden. Men en slik framgangsmåte fører bare til at lov og rett blir enda mer undergravd, for som oftest resulterer det i at en annen samfunnsgruppe må lide urettferdig.

I virkeligheten kan ingen gjøre seg noen forhåpninger om å bli fullstendig rettferdig behandlet i denne tingenes ordning. Det har vist seg opp gjennom hele historien. Når har minoritetsgrupper vært fullt ut lykkelige? Til tross for massedemonstrasjoner og protestmarsjer består den samme gamle ordning med dens undertrykkelse og urettferdighet. Det skyldes at hele verden er ond og fordervet. Den er ikke av Gud. (1 Joh. 5: 19; Gal. 1: 4) Nå i vår tid, da klager, demonstrasjoner, protestmarsjer, streiker, opptøyer og voldshandlinger er flere enn noen gang, er tiden inne til at Gud skal sette tingene i rette skikk. Han har lovt å gjøre det, og han vil om kort tid oppfylle sitt løfte. Hva kan så de som virkelig ønsker at det skal bli rettferdige forhold, gjøre i mellomtiden?

Gud sier til ærlige og oppriktige mennesker: «Såfremt det er mulig, da hold I på eders side fred med alle mennesker!» (Rom. 12: 18) Hans befaling til de kristne lyder: «Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter!» (Rom. 13: 1) Hvis de bestående myndigheter misbruker sin makt, er det ikke de kristnes plikt å prøve å styrte dem. Det er heller ikke de kristnes oppgave å fremme eller delta i demonstrasjoner, protestmarsjer eller streiker.

Det er ikke dumt av de kristne å innta et slikt standpunkt. De unngår bare å bli skuffet. Det ville de bli hvis de prøvde å gjøre det som bare Gud kan og vil gjøre. De følger derfor Bibelens formaning: «Vær stille for Herren og vent på ham! La ikke din vrede opptennes over den som har lykke på sin vei, over den mann som uttenker onde råd. Lat av fra vrede og la harme fare, la ikke din vrede opptennes! Det fører bare til det som ondt er. For de onde skal utryddes, men de som bier etter Herren, skal arve landet.» — Sl. 37: 7—9.

Det er ikke et spørsmål om å vente et helt liv, nei, ikke engang om å vente i mange år. I dag ser vi urettferdighet overalt, over hele jorden. Det er et sikkert tegn på at Gud om kort tid vil gå til handling. Det var det kong David hadde erfart: «Jeg så en ugudelig som var veldig og utbredte seg som et grønt tre som ikke er flyttet; men han forsvant, og se, han var ikke mer, og jeg søkte etter ham, men han fantes ikke.» (Sl. 37: 35, 36) I stedet for å følge en verdslig framgangsmåte bør vi derfor vente på Gud.

Hvis vi lærer Guds hensikter, veier og krav å kjenne, vil vi bli beskyttet mot å begå den feil å følge mengden, noe som ikke ville føre til ære for Gud, men bare gjøre forholdene enda verre nå i de vanskelige «siste dager» for denne tingenes ordning. — 2 Tim. 3: 1—5.