Hvordan fanger kan rehabiliteres
KAN fengsler bare tjene som straffeanstalter, eller har det vist seg at de også kan tjene som rehabiliteringssentrer?
En underkomité som ble nedsatt av den amerikanske kongress for å utrede dette spørsmålet, kom til den konklusjon at fengslene har kommet sørgelig til kort når det gjelder å rehabilitere lovbrytere. Enkelte eksperter anslår at hele fire av fem fanger begår nye lovbrudd når de har kommet ut av fengslet. Det er derfor ikke overraskende at Raymond K. Procunier, sjefen for fengselsvesenet i California, sier at fengslene i den nåværende form burde avskaffes. Han sa også nylig:
«Samfunnets forestillinger om fengslene er helt meningsløse. Vi er pålagt motstridende forpliktelser — vi skal holde domfelte forbrytere borte fra ’skikkelige mennesker’, og samtidig skal vi rehabilitere dem i det høyst unaturlige samfunnet i fengslet.» Dette lar seg simpelthen ikke gjøre, sier Procunier med ettertrykk.
Hva som må til
C. Murray Henderson, fengselsdirektøren i det store Angola statsfengsel, er en av dem som mener at et mer naturlig klima er av største betydning for at fangene virkelig skal kunne rehabiliteres. «Jeg mener at fengslene altfor lenge har virket i en atmosfære av hemmelighetskremmeri,» sa han nylig til en representant for Awake! (Våkn opp!s moderorgan) «Vi har ikke latt skatteyterne få vite hva våre problemer og behov egentlig består i. Vi trenger naturligvis alltid penger, men jeg tror at vi enda mer trenger mennesker som kan arbeide med fangene, noen som de kan identifisere seg med.»
Direktør Henderson sa derfor: «Vi har alltid prøvd å holde fengslet så åpent som mulig. Vi har prøvd å oppmuntre folk til å komme inn, for vi mener at et av de største problemene med fengslene er at vi isolerer et menneske nettopp fra de verdier som vi vil at det skal tilegne seg. Vi ønsker ikke at dette skal skje. Vi vil ha kontakt med folk utenfor, særlig med folk som vi mener vil ha en sunn og gagnlig virkning på fangene.»
Elayn Hunt, som leder staten Louisianas program for rehabilitering, ga uttrykk for et lignende syn. Hun fortalte at helt fra barna hennes var spebarn, tok hun dem med seg inn i de fengslene hvor hun arbeidet. Og fangene betraktet dette som en av de største gaver hun kunne gi dem, fordi det var et tegn på at hun stolte på dem.
Fordi fengselsmyndighetene i Angola ønsker at fangene skal komme under gagnlig påvirkning utenfra, er Jehovas vitner hjertelig velkommen til å arbeide blant fangene. Vitnene er kjent for at de har klart å hjelpe mange til å begynne å leve et bedre liv. Ja, presten Dean M. Kelly i den forente metodistkirke sa at mens de tradisjonelle kirkesamfunn ikke har klart å gjøre dette, redder Jehovas vitner «forbrytere og narkomane i vårt samfunn». Det som har skjedd i Angola, er et ytterligere vitnesbyrd om dette.
Hvordan programmet begynte
I 1973 var det to fanger i Angola som studerte Bibelen pr. brev sammen med Jehovas vitner. Disse to fangene kjente ikke hverandre. Tilfeldigvis skrev de begge på samme tid til Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn i New York og ba om å få besøk av noen i fengslet. Selskapet Vakttårnet ga så beskjed til et vitne i Jehovas vitners menighet i New Roads, som ligger i nærheten av Angola.
I mellomtiden begynte disse fangene å snakke med andre fanger om de bibelske sannheter de lærte. Samtidig begynte andre menn i det enorme fengslet å bli klar over sitt åndelige behov. Det var for eksempel tilfelle med en ung fange hvis mor og søsken i Wichita i Kansas var vitner. Han forteller:
«Mitt liv var et eneste rot, og til slutt ble jeg tatt og dømt til tre år i fengsel. Den tredje dagen i fengslet ble jeg overfalt av to menn som ville gjøre meg til en homoseksuell. Jeg ble så ille tilredt at jeg ble liggende på sykehus i over en måned. Jeg ble svært nedtrykt, for jeg visste at jeg hadde gjort mye galt i mitt liv, og det så ut til at alt falt tilbake på meg selv. Jeg ba til Gud og skrev til slutt til mor og ba om hjelp.
Hun kom hele den lange veien for å besøke meg. Senere fortalte hun at hun hadde bedt til Jehova om at hun måtte finne et vitne som kunne komme inn i fengslet for å hjelpe meg. Mens hun sto ved fengselsporten, gikk vesken hennes opp, og der hadde hun boken Den sannhet som fører til evig liv. En mann som sto like ved, fikk se den og sa: ’Er De et Jehovas vitne?’ Mors bønn var blitt besvart, for mannen var et vitne som skulle inn i fengslet for å arrangere bibelstudiemøter med noen fanger.»
Med tiden ble det ordnet slik at de forskjellige fangene som var interessert, kunne samles regelmessig på et sentralt sted i fengslet for å overvære møter. Det tok litt tid å få ordnet dette, for fengselskomplekset dekker et område på over 70 000 mål og består av en rekke forskjellige leirer. Men til slutt ble det arrangert to faste møter i uken, og tallet på fanger som overvar disse, økte fra de første fem-seks til 50 og enda flere.
Bemerkelsesverdige forandringer
Etter hvert som fangene begynte å forstå og verdsette at Gud har til hensikt å innføre en rettferdig, ny tingenes ordning, var det mange som foretok radikale forandringer i sitt liv. (2 Pet. 3: 13, 14) Dette betydde ikke bare at de forandret seg hva moral og oppførsel angikk, men også at de gikk inn for å hjelpe andre fanger til å lære Guds hensikter å kjenne. De leder for eksempel bibelstudier med dem i pausene i stedet for å delta i andre fritidsaktiviteter. Fengselsmyndighetene ble imponert over disse bemerkelsesverdige forandringene med hensyn til livsstil, og det satte i gang en utvikling utenom det vanlige.
Et av fjorårets 69 områdestevner i USA med mottoet «Guds hensikt» skulle holdes i Baton Rouge, som ligger cirka 100 kilometer fra Angola. Høydepunktet på alle slike stevner er dåpen, da nye kristne blir døpt i vann som et symbol på at de har innvigd sitt liv til å tjene Jehova Gud. Det ble sendt inn søknad om at åtte av fangene i Angola måtte få overvære stevnet i Baton Rouge for å bli døpt.
Etter atskillig overveielse ga fengselsmyndighetene sin tillatelse. En sheriff sa seg villig til å ta mennene med til Louisiana statsuniversitets aula, hvor det, var om lag 14 000 til stede. For en gripende stund dette ble! Da fangene kom inn i den store aulaen lenket på hender og føtter, reiste alle de tilstedeværende seg og klappet. De var rett og slett overlykkelige over at disse mennene nå hadde forandret sitt liv i samsvar med Guds rettferdige krav.
Som det ble nevnt i den forrige artikkelen, ble ytterligere åtte fanger døpt på et stevne som ble holdt i selve Angola fengsel den 5. oktober i fjor. Og nå i vår ble enda flere fanger døpt på et enda større stevne i fengslet etter at de også hadde oppfylt de bibelske kravene!
Fengselsmyndighetene har til og med gitt tillatelse til at det blir ledet bibelstudier med menn som sitter i dødsceller. I hvert fall én av disse mennene har gjort så store framskritt at han håper på å bli døpt på det neste stevnet. Kunne du ha lyst til å være med et vitne på et av de regelmessige besøkene i Angola? Noen som slo følge med et slikt vitne, forteller:
Dødscellene i Angola
«Vi henter Gary Janney, et av Jehovas vitner, hjemme hos ham i Baton Rouge kl. 14.30 og kjører halvannen time for å komme til Angola. I vakthuset får vi klarsignal av sikkerhetsvaktene. Vi går gjennom porten og ser opp på den grønne bygningen hvor dødscellene ligger.
Innenfor blir vi sloppet gjennom en rekke jernporter. Nå er det ingen tvil i vårt sinn om at vi befinner oss i et fengsel. Til slutt kommer vi til den siste korridoren, og idet den siste porten smeller igjen bak oss, ser vi en rekke celler — dødscellene. Vi blir ført til besøksrommet.
Rommet har plass til mellom 20 og 25 personer og er utstyrt med noen metallstoler. En solid netting er strukket tvers over rommet og skiller de besøkende fra fangene. Nå blir mennene sloppet inn på den andre siden. Av de 13 mennene som sitter i dødscelle, er det åtte som kommer inn for å være med på bibelstudiet. Flere av dem har studert i nesten et år. Gary Janney kjenner alle sammen godt og presenterer oss for dem.
Hver av mennene har med seg en bibel og den lille blå boken Den sannhet som fører til evig liv. Ettersom de ikke kjenner oss, er de litt stille i begynnelsen og lurer antagelig på hvordan vi er. Men etter ganske kort tid er alle med på å drøfte bibelske emner og setter tydeligvis pris på samtalen. Vi spør dem om hva de synes om dette bibelstudieprogrammet. Alle sier at de liker det, og at de har lært mye.
Vi spør dem: ’Hva er grunnen til at dere lar Jehovas vitner studere med dere?’ En av dem svarer raskt: ’Grunnen er enkel. Alt det Jehovas vitner sier, kan vi lese i Bibelen.’ Når vi spør om noen av dem var religiøse før de kom i fengsel, svarer alle åtte ’nei’. Men alle tilføyer at de var katolikker eller baptister.
Vi spør så om hvorfor de ikke henvendte seg til sine tidligere religionssamfunn for å få hjelp. En av dem svarer leende: ’Jehovas vitner viste oss at det ikke finnes noe brennende helvete. Vi har helvete nok her. Vi hadde lyst til å høre noe som lyder litt bedre.
Timen er over, og vi må gå. Idet vi reiser oss for å gå, ber de oss om å komme igjen. En av mennene vender seg til Gary Janney og spør inntrengende: ’Kan du ikke studere med oss to ganger i uken, slik som du gjør med de andre gruppene i fengslet?’ Gary lover at han skal prøve å ordne det.
Flere besøk
Mens vi går ut til bilen, er det mange tanker som dukker opp i vårt sinn, men vi har liten tid til å reflektere over dem nå. Vi setter oss inn i bilen og kjører gjennom en annen fengselsport og videre cirka tre kilometer til en fengselsbygning som kalles Undervisningsbygningen. Her går vi gjennom vaktrommet og kommer inn i et stort rom.
Her går fangene rastløst omkring mens de venter på å bli ropt opp til forskjellige kurser som de følger. De fleste av dem sier ingenting. Men de av fangene som er Jehovas vitner, og de som er sammen med dem, snakker sammen og ser vennlige og lykkelige ut. De venter på Gary Janney og Ed Journee, som skal lede møtene. Alle fangene har med seg en bibel og forskjellige studiebøker.
Det ser ut til at oppropet blir noe forsinket, så vi går og foretar gjenbesøk hos en fange som ikke har begynt å komme på møtene enda. Han sender regelmessig artikler til en aviskjede utenfor fengslet. Han er forundret over å se hvordan Jehovas vitner har omsorg for hverandre. Han synes at håpet om Guds rike og de velsignelser det vil bringe på jorden, høres fint ut, men har vondt for å tro på det. (Åpb. 21: 3, 4) Han er en typisk representant for mange av dem som sitter i fengsel, og som har mistet alt håp på grunn av urettferdigheten og fordommene i verden. Vi innbyr ham til møtene og går så videre.
Fordi det har oppstått noen forviklinger i forbindelse med oppropet, er det cirka 20 fanger som ikke får komme på møtene denne kvelden. Derfor er det bare 30 fanger til stede. Det rommet hvor møtet blir holdt, minner om et klasserom, og mennene sitter på pulter. Vi blir presentert for dem, og fangene får oss virkelig til å føle oss velkommen. Vi synes at atmosfæren er den samme som på møtene i vår vanlige Rikets sal.
Omkring kl. 21.00 er møtene ferdige, og vi drar hjemover. Det har gått i ett siden kl. 14.30, men alt sammen har vært så åndelig oppbyggende at vi ikke merker at vi er trette. På veien tilbake snakker vi om alt det vi har opplevd. Vi synes det er enestående at disse fangene har lært Jehovas hensikter å kjenne, og at de har fått en fred i sinnet og en følelse av frihet som mange såkalt frie mennesker ikke har.»
Ikke det eneste fengslet
Også i andre fengsler har Jehovas vitner oppnådd gode resultater med hensyn til å rehabilitere fanger. Det er for eksempel blitt ledet bibelstudier i statsfengslet i Burgaw i North Carolina.
I Nordfolk fengsel i Massachusetts har det vært i gang et bibelstudieprogram i en årrekke. Fengselsmyndighetene har skaffet fangene et rom på en skole som de kan bruke til å holde møter i. En fange som nylig ble løslatt, forteller:
«Vitnene fra menigheten i Franklin i Massachusetts kom inn annenhver lørdag ettermiddag for å holde møter i vårt klasseværelse. Besøket pleide å vare i to timer. Først ble det holdt et bibelsk foredrag, og etterpå var det anledning til å bli bedre kjent. Lørdag formiddag pleide vi interesserte fanger å gå fra avdeling til avdeling med bibelsk litteratur. Vi henvendte oss til både fanger og vakter. Da en bibelsk traktat var blitt frigjort, leverte vi nesten 700.»
Denne tidligere fangen sier om virkningen av dette arbeidet: «En ung mann hadde vært på institusjoner i hele sitt liv. Han hadde vokst opp på barnehjem og hadde nå havnet i statsfengslet. Han hadde langt hår, røykte, brukte et skittent språk og var svært opptatt av okkulte ting, og veggen hans var nærmest tapetsert med pornografiske bilder.
Vi startet et bibelstudium med denne mannen. Etter to uker hadde han sluttet å røyke og å banne, tatt ned bildene fra veggen, klipt håret og begynt å føre et ordentlig språk. Bare siden september 1972 er seks fanger blitt døpt, to av dem i selve fengslet og fire mens de var på permisjon.»
Et vellykket program
Slike opplevelser som disse blir mer og mer alminnelige i USA, noe mange fengselsmyndigheter vil kunne bekrefte. Det er sant som metodistpresten Dean M. Kelly sa, at Jehovas vitner «redder forbrytere og narkomane i vårt samfunn». Og disse menneskene blir ikke tilbakefallsforbrytere. De har i stedet bidratt til å hjelpe andre til å forme sitt liv i samsvar med Guds krav.
Mange fengselsmyndigheter har store problemer. Det har vært opptøyer blant fangene, fanger har tatt gisler, og ulovlige varer er blitt smuglet inn. Generelt sett har de tiltak som har vært truffet for å rehabilitere fangene, ikke vært vellykte. Men løsningen på problemet er tydeligvis ikke å «holde domfelte forbrytere borte fra ’skikkelige mennesker’», slik sjefen for fengselsvesenet i California, Procunier, innrømmet.
I denne forbindelse sa Elayn Hunt om situasjonen i Angola: «Vi har ikke hatt de store problemene som andre fengsler har hatt. Og vi tror grunnen delvis er at vi lar fangene ha så mye kontakt med folk utenfor og bli utsatt for positiv innflytelse fra religiøst hold.»
Jehovas vitner overalt er villige til å besøke fengslene og gi av sin tid for å hjelpe fangene til å lære Guds Ords rettferdige prinsipper å kjenne. Mange forbrytere er blitt rehabilitert på denne måten. Fengselsdirektør Henderson sa om de erfaringer han har gjort seg med hensyn til samarbeidet med vitnene i Angola fengsel: «Det er ikke noe tull med Jehovas vitner, det er i hvert fall min erfaring. De har et oppriktig ønske om å arbeide med fangene. Vi har rett og slett ikke hatt noen problemer.»
Hvis du har en ansvarsfull stilling i et fengsel, må du bare føle deg fri til å sette deg i forbindelse med Jehovas vitner på stedet. Eller hvis de kommer på besøk, vil vi oppfordre deg til å ta imot deres tilbud om å hjelpe fangene til å foreta forandringer i sitt liv som vil være til gagn for både fangene selv og for samfunnet i sin alminnelighet.