Hva offentliggjorte dokumenter i Canada avslører

CANADA blir regnet for å være et av de land i verden hvor borgerne nyter størst frihet. Borgernes friheter er beskyttet av loven, og landets styreform er demokratisk.

Canada har i lang tid hatt ry for dette blant verdens nasjoner. Men noe som ikke er så godt kjent, er at både embetsmenn og vanlige borgere til sine tider har måttet kjempe hardt for å bevare disse forholdene.

Ved to anledninger har det oppstått strid på grunn av spørsmålet om religionsfrihet. Striden har hatt å gjøre med Jehovas vitners rett til å utføre sitt fredelige arbeid som kristne Ordets tjenere. I forbindelse med at dette stridsspørsmålet ble avgjort, avsa Canadas høyesterett flere betydningsfulle konstitusjonelle kjennelser. Disse har i høy grad bidratt til å beskytte de friheter som kanadierne nå nyter godt av.

Men hvem ville frata noen de rettigheter som i dag hører med til Canadas høyt skattede friheter? Fra hvilket hold ble det øvd press på myndighetene i et forsøk på å frata disse kristne menneskene deres friheter?

Episodene fant sted i 1918 og i 1940, begge i krigstid. Men dette er jo historie. Hvorfor blir denne saken trukket fram nå, i 1973? Fordi de kanadiske myndigheter nylig har lagt fram noen offisielle dokumenter for offentligheten i et bibliotek i landets hovedstad, Ottawa. Takket være myndighetenes egne arkiver er det nå for første gang mulig å finne ut hva som virkelig skjedde da religionsfriheten ble truet!

Et krav fra presteskapet

Første gang Jehovas vitner (som den gang ble kalt de internasjonale bibelstudenter) ble undertrykt i Canada, var i slutten av første verdenskrig, i 1918.

På den tiden gjenga Canada Gazette, et offisielt organ for regjeringen, en rettskjennelse som forbød noen av Jehovas vitners publikasjoner, nemlig boken The Finished Mystery (Den fullbyrdede Hemmelighed) og visse numre av The Bible Students Monthly (Bibelstudentenes månedsskrift). Bare det å være i besittelse av denne litteraturen var nok til at en kunne bli idømt en bot på 5000 dollar og en fengselsstraff på fem år!

Da det ble antydet at det var presteskapet som sto bak denne bestemmelsen, ble det benektet. De arkivene som nylig er blitt tilgjengelige for offentligheten, viser imidlertid at sjefsensoren på den tiden, oberst Ernest Chambers, blant sine dokumenter hadde et brev fra den første kongregasjonalistiske kirke i Vancouver i British Columbia. Avsenderen var kirkens prest, A. E. Cooke. Han hadde skrevet følgende til sensoren:

«Prestenes forening i Vancouver har bedt meg om å gjøre Dem oppmerksom på en sak som i våre øyne har stor betydning for offentligheten i denne tiden. Som De vet, kaller den avdøde ’pastor’ Russells etterfølgere seg . . . ’de internasjonale bibelstudenter’ . . .

«Ville det ikke også være bra å forby denne gruppens propagandalitteratur, som blir utgitt i De forente stater og sendt til Canada for at disse menneskene skal distribuere den?»

Sjefsensoren, oberst Chambers, skrev tilbake. I sitt brev, som var merket «Konfidensielt», sa han til presten Cooke:

«Kjære pastor Cooke! . . . Deres rapport, som overbrakte synspunktene til et så innflytelsesrikt organ som prestenes forening i Vancouver, viste seg å være svært nyttig som et middel til å sikre en aksjon i denne viktige saken. . . .

«Jeg synes at de skarpe angrepene i disse publikasjonene på kirker innen alle trosretninger, uten forskjell, er verd å merke seg, selv om uttalelsene i disse angrepene ikke kan sies å være ’støtende sett fra et militært synspunkt’.»

Disse konfidensielle dokumentene, som nå endelig er blitt lagt fram for offentligheten, viser således at det var presteskapet som sto bak aksjonen mot denne minoritetsgruppen av oppriktige kristne i 1918. Jehovas vitner ble berøvet visse friheter fordi de i likhet med Jesus Kristus våget å forkynne Guds Ord fryktløst og avsløre presteskapets hykleri.

Men hvorfor fryktet kirkesamfunnene det Jehovas vitner sa om dem?

Kirkesamfunnene forlater Kristus

De hadde sviktet den plikt de hadde til å forkynne Guds Ord og følge Fredsfyrsten, Jesus Kristus. Prester i alle land hadde i stedet uforbeholdent begynt å tjene krigsguden. De hadde prøvd å framstille den første verdenskrig som en «hellig» krig i stedet for å kalle den det den var, en brutal kamp om politisk verdensherredømme.

Mange tenkende mennesker reagerte kraftig mot presteskapets krigshissing. De forsto at det å fremme krig ikke er noe som sømmer seg for dem som hevder at de representerer Fredsfyrsten. I oktober 1914, etter krigsutbruddet, kom rabbineren Wise i New York med denne kommentaren til den kurs kirkesamfunnene hadde slått inn på:

«Det var det at kirkene og synagogene hadde sviktet når det gjaldt å fortsette å lede folket, som var årsaken til den krigen som nå raser. De har satt en krigsdjevel i høysetet i Guds sted. De er tilfreds med å være en sosial organisasjon og forsvare sine land og sine herskere, enten disse er rettferdige eller urettferdige.»

En kjent kanadier som kritiserte det kirkesamfunnene gjorde, var J. S. Woodsworth. Han var ordinert metodistprest og ble senere parlamentsmedlem. I et brev til sin hustru, Lucy, et brev som senere ble offentliggjort i hans biografi, fortalte han om en gudstjeneste han hadde overvært en søndag kveld i Montreal i oktober 1915:

«Om kvelden gikk jeg på et rekrutteringsmøte i St. James metodistkirke. Ærlig talt, Lucy, hvis det ikke var fordi jeg prinsipielt er imot demonstrative metoder, ville jeg ha reist meg og stemplet hele forestillingen som en forvrengning — en forbannet forvrengning, om du vil — av Jesu lære og en vanhelligelse av den dag og det hus som er vigd tilbedelsen av Gud. . . .

«Høydepunktet ble nådd da presten i en flammende appell sa at hvis en ung mann kunne dra [i krigen] og ikke gjorde det, var han hverken kristen eller patriot. Nei! Høydepunktet var kunngjøringen om at det sto rekrutteringsmannskaper ved inngangsdørene til kirken, og at enhver som hadde mot — enhver som elsket sitt land — enhver som fulgte Jesus — burde treffe sin avgjørelse der og da!»

Woodsworth sa til sin hustru i slutten av brevet: «Jeg hadde lyst til å gjøre noe desperat — sverge høytidelig at jeg skulle slutte å gå i kirken — bryte min forbindelse med kirken.» Senere, i 1918, gjorde han nettopp det. Han meldte seg ut av kirken og sa:

«For meg er Jesu lære og ånd absolutt uforenelig med fremme av krig. . . . Kirkene er blitt omgjort til svært effektive rekrutteringskontorer. En prests suksess blir tilsynelatende bedømt etter antall rekrutter i hans kirke og ikke etter antall omvendte.»

Da den første verdenskrig endte, kom den samme metodistkirken, (som da ble kalt den forente kirke) med en offentlig innrømmelse av at den hadde fulgt en ukristen handlemåte under krigen! I februar 1924 het det i dens offisielle tidsskrift, The Christian Guardian:

«Det finnes sikkert ikke et eneste intelligent, sivilisert menneske i hele verden som mener at det er noen dyd eller godhet eller frelse i krigføring. Og de fleste av oss er blitt nødt til å forlate denne negative holdning og har kommet til den svært positive og uunngåelige oppfatning at krig i vår tid er en avskyelig, ytterst ukristen, utilgivelig forbrytelse.

«Og ettersom vi ikke hadde dette synet for bare noen få år siden, er det noen av oss — mange av oss — som er rede til å innrømme vår feil i den største ydmykhet og be om tilgivelse for vår uvitenhet og vår mangel på vår Herres ånd.»

Jehovas vitners standpunkt

Men hvilket standpunkt hadde Jehovas vitner inntatt til dette spørsmålet? Jehovas vitner gjorde sannheten kjent, ikke bare da krigen var over og det var lett å tale fredens sak, men også på en tid da det krevde mot å si sannheten.

Legg for eksempel merke til hva The Bible Students Monthly, som ble utgitt av Jehovas vitner, hadde sagt i september 1917:

«Presteskapet har stått ved kongenes side og i realiteten sagt: ’Fortsett deres ødeleggelsesarbeid; Gud er med dere, og vi skal be om at han må velsigne deres hær.’ I Tyskland ber prestene Gud om å velsigne deres hærer og hjelpe dem med å tilintetgjøre engelskmennene; i Storbritannia ber prestene Gud om å velsigne de britiske hærer, slik at de kan utslette tyskerne. Hvilken klasse prester hører Han? . . .

«Bibelen viser at både kongene og prestene er ansvarlige for denne krigen, men at prestene er mest daddelverdige, fordi det var deres plikt å kjenne Guds plan og fortelle folk om den. Men de har nektet å sette seg inn i den og latt være å fortelle andre om den.»

Det var det at Jehovas vitner på denne måten frimodig kunngjorde sannheten, prestene ikke kunne tåle. De forsøkte derfor å skjule sannheten. Men lyktes det dem?

CANADAS PRESTESKAP KLARER IKKE Å STANSE SANNHETEN

De kanadiske presters forsøk på å holde sannheten tilbake var like nytteløse som om de skulle ha forsøkt å holde mektige havsbølger tilbake. Det var riktignok ingen sak for dem å få en del av Jehovas vitners litteratur forbudt, men det å hindre sannheten i å bli utbredt var en helt annen sak.

Den publisitet denne striden fikk i den kanadiske presse, bidro til å utbre budskapet i stedet for å hindre utbredelsen av det. Pressesensoren i Vest-Canada, J. F. B. Livesay, skrev om forbudet:

«Denne propagandaen får i dag mer reklame gratis i kanadiske dagsaviser enn den kunne ha fått ved den største ødsling med penger i annonsespaltene.»

Avisen The Chinook skrev på lederplass om forbudet mot boken The Finished Mystery:

«Da de kanadiske myndigheter forbød denne boken, gjorde de i høy grad reklame for den og gjorde folk nysgjerrige med hensyn til dens innhold. Som følge av myndighetenes aksjoner vil opplaget sannsynligvis øke med flere tusen, og hundrevis av nye interesserte vil kanskje slutte seg til de internasjonale bibelstudenter. . . .

«De vanlige prestene nedkalte alle slags fordømmelser over Russell [Selskapet Vakttårnets første president], og resultatet ble at nysgjerrige kirkemedlemmer sikret seg noe av Russells litteratur, likte den og sluttet seg til bevegelsen. Nå når de kanadiske myndigheter er etter russellittene, kan vi vente oss en rask utbredelse av bevegelsen.»

Andre publikasjoner utgitt

Selv om noen av vitnenes publikasjoner var blitt forbudt, hindret ikke det vitnene i å utgi andre. En publikasjon som de hadde planer om å utgi, og som hadde tittelen «The Morning Messenger» («Morgenbudbringer»), ble oversendt regjeringens pressesensor i Vest-Canada, J. F. B. Livesay i Winnipeg, til godkjennelse. Han godkjente den, ettersom den utelukkende behandlet religiøse emner.

Denne publikasjonen ble så trykt og sendt til forskjellige sentrer over hele Canada. Den 10. juni 1918 ble den distribuert hurtig og i stort omfang av Jehovas vitner i hver eneste by, overalt på samme dag.

Denne publikasjonen tok ikke opp myndighetenes holdning, men den kritiserte kirkesamfunnene. Som ventet reagerte presteskapet voldsomt.

Men hvorfor hadde Livesay godkjent The Morning Messenger? Han forklarte dette i et brev som han skrev til sjefsensoren:

«Jeg leste den svært grundig igjennom . . . og ettersom den ikke kom inn på . . . krigføringen, kunne jeg ikke innse at den kunne forbys fordi den var et angrep på religionen, ettersom det, slik jeg ser det, ikke er pressesensurens sak.»

Sjefsensoren, oberst Chambers, sa: «Med hensyn til selve innholdet er det sant at det ikke er noe antibritisk, antialliert eller pasifistisk ved det.»

De arkiver som nå er åpnet for offentligheten i Ottawa, viser således tydelig at de religiøse publikasjoner det var tale om, ikke var «pressesensurens sak». Det er også tydelig at sjefsensoren hadde gått ut over sin myndighet som følge av at presteskapet blandet seg opp i styre og stell.

Presteskapet mislykkes

Resultatene av forsøkene på å stanse utbredelsen av sannheten viste seg å være svært skuffende for presteskapet. Når det ble gjort forsøk å anlegge sak mot vitnene fordi de var i besittelse av forbudt litteratur, kunne sjefsensoren i mange tilfelle ikke få domstolene til å ta ham alvorlig! Han meldte fra om sine problemer til statssekretæren:

«Mange av disse personene er fredsommelige mennesker som lever et rent liv og vanligvis har et godt omdømme på grunn av sin ærlighet og lignende på de steder hvor de bor. . . .

«Enkelte dommere i Manitoba som uten videre avviser opplagte saker mot disse menneskene, har, ifølge uttalelser som militære embetsmenn har kommet med til meg, gjort krigssensuren til latter.»

De prøvde altså å fengsle ’fredsommelige mennesker som levde et rent liv og hadde et godt omdømme på grunn av sin ærlighet’! For en stor skyld prestene har pådratt seg når de har øvd press på myndighetspersoner for å få dem til å stemple lovlydige kristne mennesker som forbrytere og kaste dem i fengsel! Kong Salomo i gammel tid, som var en dyktig administrator, sa noe som slike prester burde merke seg:

«Den som frikjenner en ugudelig, og den som domfeller en rettferdig, de er begge to en vederstyggelighet for Herren.» — Ordspr. 17: 15.

De kanadiske dokumentene viser også at prestene ikke nøyde seg med sensur og forfølgelse overfor vitnene. De sendte også en spion til møtene deres. Det var en viss fru Jeckel. Hva fant hun ut? Fant hun ut at vitnene prøvde å få i stand en sammensvergelse for å styrte regjeringen? I den rapporten hun avla etter å ha vært på disse kristne møtene og spionert, sier hun:

«Jeg hører at de har planlagt at noe skal skje i påsken — de snakker om dette på møtene sine — men jeg har ikke klart å få tak i hva det er, for de bruker et symbolsk språk på møtene sine.»

Selv barn vet at kristenhetens kirkesamfunn ’planlegger noe i påsken’. Jehovas vitner deltar ikke i påskefeiringen, men de minnes Jesu Kristi død og benytter som emblemer brød og vin, som — uttrykt i «et symbolsk språk» — står for Kristi legeme og blod. Hva slags mentalitet er det å prøve å gjøre en alminnelig kjent og bibelsk skikk til en skummel sammensvergelse?

Et kristent svar

Jehovas vitner kom også med sin framstilling av saken. Fra deres hovedkontor i Brooklyn i New York ble det sendt et åpent brev til statssekretæren. I dette brevet, som også var oppbevart i et av de nå offentliggjorte arkivene, ble det blant annet sagt:

«De har det altfor travelt med Deres offisielle plikter i denne tiden til å kunne lese disse publikasjonene nøye igjennom, og De har stolt på det andre har sagt om deres innhold. Enten De er klar over det eller ikke, er det en bestemt klasse prester i Canada som leder denne bakvaskelseskampanjen mot de ovennevnte publikasjonene. . . .

«Da Jesus ble urettferdig dømt framfor Pilatus, trodde ikke Pilatus at Jesus var skyldig, men han ble påvirket av prestene på den tiden til å dømme ham. Historien gjentar seg til en viss grad. . . .

«Det store flertall av prestene er fylt av et ønske om å oppnå popularitet og godkjennelse blant mennesker og har øyensynlig forsømt fullstendig de plikter som hører med til den høye stilling de har tiltatt seg. I stedet for å hjelpe til med å opplyse folk om Bibelens lære legger de flere bånd på dem og holder dem i ytterligere uvitenhet.»

Et annet brev ble sendt fra Jehovas vitners hovedkontor noen uker senere. Det var adressert til sjefsensoren. Det gjorde ham oppmerksom på hvor urettferdig det var å forby publikasjoner uten å la de anklagede få sin grunnleggende rett til å forklare seg. I brevet het det:

«Før en publikasjon som utelukkende redegjør for bibelske spørsmål, blir forbudt, bør i sannhetens interesse de som er ansvarlige for at den er i omløp, bli varslet, og de bør få anledning til å forklare seg og gjøre myndighetenes representanter oppmerksom på det virkelige motiv som ligger til grunn for den.»

Dette brevet ga uttrykk for den fullstendige tillit som sanne kristne har til den store Dommer, Jehova Gud, for det ble også sagt:

«Vi bringer ydmykt ut det budskap som Herren har tilveiebrakt i sitt Ord, og henleder folks oppmerksomhet på det; og hvis myndighetene ønsker å holde det borte fra folket, må de bære ansvaret, overfor Gud, ikke overfor mennesker. Og Gud vil i sin fullkomne visdom handle med dem på sin egen gode måte.»

De kristne seiret

Historien viser hvordan striden endte. Etter krigens slutt i november 1918 ble forbudet mot Jehovas vitners virksomhet opphevet, til presteskapets forferdelse. Det ble satt en stopper for dets innblanding i myndighetenes anliggender, ved at embetsmenn som verdsatte friheten, arbeidet samvittighetsfullt for å bevare den for alle kanadiere, også for religiøse minoritetsgrupper.

Det viste seg således at Jehovas vitner hadde rett da de sa at «Gud vil i sin fullkomne visdom handle med dem på sin egen gode måte». Da Jehovas vitner igjen hadde fått frihet til å forkynne, hadde deres arbeid hurtig framgang i Canada. Deres faste standpunkt for Bibelens prinsipper ble alminnelig kjent i landet og førte til at de vant mange tenkende borgeres, også myndighetspersoners, respekt. Deres offentlige forkynnelse av Guds rike som menneskenes eneste håp brakte store velsignelser og gjorde sitt til at mange andre kanadiere sluttet seg til dem i deres arbeid.

Denne store virksomhet og åndelige velstand ble etter hvert lagt merke til som en motsetning til den tilstand presteskapet og kirkesamfunnene befant seg i. Kirkesamfunnene lette igjen etter et middel til å få undertrykt vitnene. Arkivene i Ottawa viser hvilken rolle de spilte. Hva var det neste som skjedde?

JEHOVAS VITNERS VIRKSOMHET FORBUDT

Sommeren 1940 var en mørk tid for de nasjoner i den vestlige verden som støttet de allierte i den annen verdenskrig. Hitlers hærer hadde oversvømt det meste av Europa. Frankrike ble tatt i løpet av noen uker.

De alliertes nederlag i Europa sendte sjokkbølger tvers over Canada. Opphisselse, frykt og mistenksomhet gjorde seg gjeldende.

Det var i en slik spent atmosfære den kanadiske justisminister, Ernest Lapointe, en katolikk fra byen Quebec, sto fram i underhuset 4. juli 1940 og kunngjorde:

«Jeg ønsker å legge fram for underhuset en kongelig forordning som erklærer den organisasjon som er kjent som Jehovas vitner, ulovlig.»

En bølge av forfølgelse begynner

Forbudet ga øyeblikkelig støtet til en bølge av forfølgelse mot disse uskyldige kristne menneskene. Allerede dagen etter begynte det ridende politi å foreta razziaer i deres private hjem og møtesaler. Jehovas vitner ble arrestert og fengslet bare fordi de var i besittelse av bibelsk litteratur som de hadde hatt i sine bokhyller i mange år!

I noen områder utartet denne forfølgelsen til den rene heksejakt. Et møte i Quebec hvor Herrens aftensmåltid (nattverden) ble feiret, ble oppløst. Barn ble utvist fra skolen og tatt fra sine gudfryktige foreldre. Mange vitner ble halt for retten og fengslet.

Men under all denne forfølgelsen ble ikke vitnene anklaget for å ha gjort noe galt. De ble straffet utelukkende fordi de var Jehovas vitner!

John Diefenbaker, et parlamentsmedlem fra Saskatchewan, gjorde underhuset oppmerksom på dette da han sa:

«Jeg antar at det er blitt anlagt cirka 500 saker mot Jehovas vitner, og ingen av disse sakene har hatt noe med undergravningsvirksomhet å gjøre. Deres eneste forseelse består i at de tilhører en organisasjon som er forbudt ifølge det kanadiske forsvars bestemmelser.»

Forbudet førte til mye skarp kritikk fra offentlighetens side. Det var innlysende for mange kanadiske borgere, deriblant høyere embetsmenn, at kampanjen mot disse ydmyke kristne menneskene var fullstendig urettferdig. Angus MacInnis, et parlamentsmedlem fra Vancouver, sa i underhuset:

«Jeg ønsker å si med all den oppriktighet jeg er i besittelse av, at anklagene mot Jehovas vitner og forfølgelsen av dem i henhold til de kanadiske forsvarsbestemmelser er en vanære for dette land, for justisdepartementet og for det kanadiske folk.

«I mine arkiver har jeg et brev som forteller om noe som skjedde i Montreal på et religiøst møte hvor disse menneskene kom sammen til nattverden. Ti medlemmer av det ridende politi foretok en razzia der. . . .

«Sett at noe slikt hadde skjedd da den romersk-katolske kirke feiret en høytid på gatene i Ottawa for ikke så lenge siden. Da skulle vi ha fått høre protester!

«En rettighet som blir innrømmet én religiøs organisasjon i landet, må innrømmes alle; ellers har vi ikke religionsfrihet i Canada. Jeg skjønner det ikke; jeg kan ikke forstå hvorfor Jehovas vitner stadig skal forfølges.»

Et annet parlamentsmedlem, A. W. Neill fra British Columbia, talte ut fra sin egen kjennskap til Jehovas vitner:

«Jeg kjenner en rekke av disse menneskene, jeg bor ikke så langt fra enkelte av dem, og jeg har aldri sett noen illojal handling fra deres side. Jeg kjenner heller ikke noen andre som har kunnet anklage Jehovas vitner for noe slikt. De har tilfeldigvis en merkelig religiøs oppfatning, som jeg ikke er enig i, men det gjør dem ikke farlige eller samfunnsfiendtlige. . . .

«Jeg kjenner disse menneskene ganske godt, og jeg kan si at det er en hel del av dem i det distriktet jeg representerer, og at det er skikkelige, respektable mennesker. Hva slags religiøs oppfatning de har, har ikke noe med saken å gjøre.»

Trass i alle forsøk på å stanse Jehovas vitner fortsatte de å utføre sitt gudgitte arbeid. Ettersom de var blitt fratatt sin bibelske litteratur, forkynte de fra hus til hus ved hjelp av Bibelen og leste skriftsteder for å gjøre folk kjent med det storslagne håpet om Guds nye ordning. De fortsatte å holde møter, men i private hjem i stedet for i offentlige møtesaler.

Trass i undertrykkelsen, arrestasjonene og skjellsordene var det mange tenkende mennesker over hele Canada som klarte å se hulheten i anklagene. De forsto at dette var sanne kristne som sto fast for Guds lover. Resultatet var at tallet på Jehovas vitner i Canada økte hurtigere enn før!

Komité sier sin mening

Justisminister Lapointe, som var katolikk, hadde trumfet igjennom forbudet på en høyst egenmektig måte. Vitnene ble ikke underrettet på forhånd og fikk ikke anledning til å avgi forklaring eller forsvare seg.

Lapointe opptrådte selv som aktor, dommer og jury. Det var riktignok blitt nedsatt en komité av parlamentsmedlemmer som skulle foreslå forandringer i de kanadiske forsvarsbestemmelser, men Lapointe gikk utenom komitéen og sørget for at forbudet trådte i kraft 4. juli 1940.

Men i 1942 holdt en undersøkelseskomité i underhuset en rekke avhør for å finne ut hva som ble gjort i henhold til de kanadiske forsvarsbestemmelser. Etter en rettferdig avhøring anbefalte komitéen 23 juli 1942 enstemmig at forbudet ble opphevet. Følgende er uttalelser som komitémedlemmer kom med under debatten i det kanadiske underhuset:

«Justisdepartementet la ikke fram noen kjensgjerninger for komitéen som viste at Jehovas vitner på noe tidspunkt burde ha blitt erklært for å være en ulovlig organisasjon.»

«Det er en vanære for den kanadiske dominion at folk skal bli forfulgt på grunn av sin religiøse overbevisning, slik som disse stakkars menneskene er blitt det.»

Voksende irritasjon

Komitéens enstemmige anbefaling ble lagt fram for den kanadiske regjering i juli 1942. Men justisministeren bare ignorerte den!

På denne tiden hadde justisdepartementet riktignok en ny sjef, Louis S. St. Laurent. Han hadde overtatt stillingen i departementet i desember 1941. Men St. Laurent var også katolikk og fra byen Quebec. Og han nektet å oppheve forbudet!

Medlemmene av den komitéen hvis anbefalinger ble ignorert, ble rasende. De protesterte høylytt da spørsmålet igjen kom opp til debatt i underhuset. Parlamentsmedlemmet Angus MacInnis kom med følgende uttalelse:

«Det er fremdeles en kjensgjerning at det ikke er blitt framlagt noen opplysninger for komitéen som gjør det berettiget å erklære Jehovas vitner for å være en ulovlig organisasjon. Etter min oppfatning er det rett og slett religiøse fordommer som er grunnen til at forbudet blir opprettholdt.»

Victor Quelch, et parlamentsmedlem fra Acadia, tilføyde:

«En kan lure på om ikke aksjonen mot Jehovas vitner for en stor del skyldes deres holdning til katolikkene, og ikke det at deres holdning er av undergravende natur. . . .

«Dette spørsmålet blir stilt over hele landet. Jeg blir stilt det fra den ene enden av Canada til den andre.»

Disse uttalelsene var ikke så fjernt fra sannheten. Og snart ble det slynget ut en rekke anklager. Disse anklagene gikk ut på at Jehovas vitner ble forfulgt etter ordre fra den romersk-katolske kirke.

Masken ble tynnere og tynnere. Men kirken kunne ikke la sitt hemmelige politiske spill bli åpenlyst kjent. Justisministeren, St. Laurent, følte derfor at han måtte gjøre noe for å dekke over saken. Den 14. oktober 1943, midt under den annen verdenskrig, ble så forbudet opphevet!

Det var virkelig overraskende at det ble gjort en slik kuvending på dette kritiske tidspunkt i historien. Det var i virkeligheten en innrømmelse av at de tiltak som var blitt truffet mot vitnene, hadde vært fullstendig grunnløse.

Men ville det at forbudet ble opphevet, skjule sannheten om hva som virkelig hadde foregått bak kulissene? Nei.

Offentliggjøringen av offisielle kanadiske arkiver viser hva som virkelig skjedde. Og hva var den egentlige årsaken til all denne forfølgelsen?

DEN VIRKELIGE ÅRSAKEN KOMMER FOR EN DAG

Hva var den virkelige årsaken til at Jehovas vitner i Canada ble forfulgt under den annen verdenskrig? Hva var det egentlig som foregikk bak kulissene? Hvorfor førte de to justisministrene regjeringen opp i en slik pinlig situasjon?

Som nevnt var begge disse justisministrene, Ernest Lapointe og Louis St. Laurent, katolikker og fra byen Quebec. Og en kjent kanadisk forfatter, Hugh MacLennan, sa om forholdene i Quebec:

«Det var ikke den lovgivende forsamling, men den katolske kirke som i realiteten hadde makten.»

Den mannen som virkelig kunne dirigere politikken, var den romersk-katolske kardinalen Rodrigue Villeneuve. Da Ernest Lapointe ble justisminister, forsto velinformerte mennesker at han i første rekke var en representant for den katolske kirke.

Myndighetenes arkiver åpenbarer sannheten

Myndighetenes arkiver, som nå er blitt offentliggjort, åpenbarer sannheten. De viser at allerede før krigen begynte, ble Lapointe overrent med krav fra katolske organisasjoner om å stanse Jehovas vitner. Justisministeren fant i krigen et ypperlig skalkeskjul for den romersk-katolske kirkes intriger.

Den 27. juni 1940 ble følgende brev, som var på fransk, sendt fra kardinalens bolig til Lapointes privatsekretær. Det var skrevet av Paul Bernier, kansleren i Quebec erkebispedømme, og lød:

«Hans Eminense kardinalen ville sette pris på at De henledet hans høyvelbårenhet Ernest Lapointes, justisministerens, oppmerksomhet på vedlagte lederartikkel fra Quebec om publikasjonene til Vakttårnet eller Jehovas vitner.

«Visse bøker og småskrifter som i det siste er blitt utsendt i posten, og spesielt tidsskriftet Ny Verden, har en høyst demoraliserende og nedbrytende virkning på landets åndelige styrke.

«På forhånd takk for at De vier dette brevet oppmerksomhet.

Ærbødigst

Paul Bernier, kansler»

Den lederartikkelen som var vedlagt brevet, var hentet fra avisen L’Action Catholique. Denne avisen var det offisielle talerør for Quebecs hierarki. I artikkelen het det:

«Det sies en god del om sabotasje.

«Det holdes med god grunn øye med dem som kunne finne på å sprenge skip under bygging, utløse sprengladninger og så videre. Men det finnes enda farligere sabotører. Det er mennesker som forbereder hjertet og sinnet på undergravningsvirksomhet ved å så revolusjonære idéer og vekke opprørske følelser.

«Blant disse fiender av offentligheten er ingen mer hyklerske og farlige enn Jehovas vitner og deres medarbeidere.

«På en hvilken som helst tid på dagen, i det ene sognet etter det andre, på landet og i byene, utdeler denne farlige sekten sine fordervelige brosjyrer . . .

«Under enhver omstendighet erklærer vi uten å nøle at myndighetene burde gjøre mer for å beskytte offentligheten på dette område.»

Denne lederartikkelen og det brevet som ble sendt til Lapointes privatsekretær, representerte i virkeligheten et krav fra kardinalen om at Lapointe måtte få Jehovas vitners arbeid erklært ulovlig. Lapointe visste at hans makt var avhengig av kardinalen. Han reagerte derfor raskt.

Et hurtig svar

Neste dokument fra dette dramaet med hemmeligheter og intriger er følgende brev, som ble sendt til kardinalens bolig en uke senere, 4. juli 1940. Det var fra justisminister Lapointes privatsekretær. Det var adressert til kansleren, Paul Bernier, og lød:

«Da jeg mottok Deres brev av 27. juni, tillot jeg meg å oppfylle Hans Eminense kardinalens ønske om å henlede ministerens oppmerksomhet på Deres framstilling og lederartikkelen i L’Action Catholique vedrørende Vakttårnet, Jehovas vitner og Ny Verden.

«Herr Lapointe ga meg tillatelse til pr. telefon å gi Dem den konfidensielle opplysning at nevnte organisasjon, Jehovas vitner, skal erklæres ulovlig fra og med i dag, og jeg ber Dem om å gjøre Hans Eminense, kardinalen, kjent med dette.

«Dette brevet er en bekreftelse på det jeg nettopp fortalte Dem over telefonen.

«Jeg forstår at Hans Eminense kardinalen vil bli tilbørlig underrettet om departementets forordning vedrørende Jehovas vitner.

«Ta imot min takk og mine varmeste hilsener.»

Brevet var undertegnet av Lapointes privatsekretær. Fra kardinalen kom med sitt krav, hadde det altså bare tatt sju dager å få Jehovas vitners arbeid forbudt!

Sannheten har nå kommet for en dag takket være myndighetenes egne dokumenter. Bestrebelsene for å forby Jehovas vitners arbeid ble dirigert direkte fra den katolske kardinalens bolig i byen Quebec.

For en skammelig opptreden presteskapet hadde i denne saken! Falske anklager mot religiøse fiender, hemmelige arkiver, innflytelse i det skjulte, ingen anledning for de anklagede til å forsvare seg, egenmektige bestemmelser som tok sikte på å knuse tilbedelsesfriheten — dette var ting som den beryktede inkvisisjonen benyttet seg av, og i moderne tid har det romersk-katolske hierarki i Canada benyttet seg av dem for å skade uskyldige mennesker som våget å forkynne Guds Ords sannheter!

Hva kan en lære av dette?

De foregående opplysningene, som er hentet fra Canadas egne arkiver, viser at det kan forekomme at fullstendig uskyldige mennesker blir forfulgt. Ingen regjering som erkjenner at det er dens grunnleggende plikt å øve rettferdighet, vil ønske å gjøre seg skyldig i slike handlinger under dekke av loven. Urettferdigheter som blir begått mot minoritetsgrupper, bringer både loven og myndighetene i vanry.

Det var prisverdig at parlamentsmedlemmer som hadde sosial samvittighet, innså den feil som var begått, og satte en stopper for dette maktmisbruket. Den faste holdning de som grep inn for rettferdighetens sak, la for dagen, avtvinger respekt. Dessverre ble det grepet inn så sent at mange av de skammelige urettferdigheter som forbudet førte til, ikke ble hindret.

Disse begivenhetene viser at det ikke er en menneskelig regjerings sak å velge mellom forskjellige religioner. Tro kan ikke dikteres av lover eller forordninger. Når det blir øvd press på myndighetspersoner for å få dem til å krenke tilbedelsesfriheten, bør de derfor holde igjen. De bør ha samme innstilling som den filosofisk anlagte dommer Holmes, som sa: «Den beste prøve på sannheten er tankens evne til å bli godtatt i konkurransen om markedet.»

En lignende visdom kom til uttrykk i et råd som ble gitt av en dommer som levde på et mye tidligere tidspunkt, nemlig Gamaliel, som anklagene mot Jesu Kristi apostler ble lagt fram for. Gamaliel sa til rettens andre medlemmer:

«Hold eder fra disse menn og la dem være i fred! for er dette råd eller dette verk av mennesker, da skal det gå til grunne, men er det av Gud, vil I ikke kunne ødelegge dem. Vokt eder at I ikke må finnes stridende mot Gud!» — Ap. gj. 5: 38, 39.

Det er nettopp det som har skjedd i Canada — de religiøse ledere har kjempet mot et arbeid som Gud har sagt skal utføres, og de har følgelig kjempet mot Gud. Enhver som kjemper mot Gud, må tape. Et bevis for dette har vi i det faktum at kirkesamfunnene i Canada, spesielt den romersk-katolske kirke, nå erfarer en rask tilbakegang. Prester, nonner, seminarstudenter og vanlige mennesker forlater kirkene i stort antall. De religiøse ledere beklager seg til stadighet høylytt over tilbakegangen. De sier at de frykter for at kirkene og presteskapet om ikke lenge vil forsvinne.

Det spørsmål som mange kanadiere nå blir stilt overfor, er dette: Skal de fortsette å støtte disse religionssamfunnene og derved gi sin tilslutning til deres forbrytelser mot friheten, ja, mot mennesker som bestreber seg på å gjøre Guds vilje? Et stort antall mennesker ønsker å fri seg fra en slik skyld.

Jehovas vitners arbeid i Canada går nå framover som aldri før! Det har aldri vært så mange som har kommet sammen med dem på deres møter, som nå. Hva er grunnen til denne framgangen? Jo, de er blitt kjent som de mennesker som virkelig studerer Bibelen, lærer andre det som står der, og oppriktig anvender dens prinsipper i sitt eget liv.