«Ditt Ord er sannhet»

’Du skal ikke begjære noe som hører andre til’

DET tiende bud i dekalogen lyder: «Du skal ikke begjære din nestes hustru. Og du skal ikke begjære . . . noe som hører din neste til.» — 5 Mos. 5: 21.

Var det bare israelittene som ikke skulle begjære noe som hørte andre til, eller er det noe de kristne også må være på vakt mot? De kristne må i sannhet også passe på at de ikke gjør det. Apostelen Paulus skrev: «Død derfor deres legemes lemmer som er på jorden, hva angår . . . griskhet.» — Kol. 3: 5, NW.

Dette budet er det bare Jehova Gud som kan gi, for det er ikke noe menneske som er i stand til å håndheve det. Det er i virkeligheten bare Gud selv som kan avgjøre om det blir overtrådt eller ikke. En engelsk pedagog og forfatter fra det 19. århundre sa: «Gransk all verdens lover, og du vil ikke finne en eneste som ligner den. Det sjette, sjuende, åttende og niende bud vil du finne i alle lovsamlinger, selv om det bare er som forbud mot forbrytelser som er straffbare. Det tiende bud fullstendiggjør alle de andre. Det viser at Gud ikke bare krever en utvendig rettskaffenhet av oss, men også innvendig hellighet; . . . at syndige tanker så vel som onde handlinger er en forbrytelse mot ham.»

At Gud ransaker menneskenes hjerte, er noe hans Ord gjentatte ganger viser. Han understreket dette da han sendte profeten Samuel av sted for å velge ut kong Sauls etterfølger. (1 Sam. 16: 7) Og ved sin profet Jeremias sa han: «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, og ondt er det; hvem kjenner det? Jeg, [Jehova], ransaker hjerter og prøver nyrer [de dypeste følelser] og gir enhver etter hans ferd.» Det tiende bud gjorde det klart for hele Guds folk at de måtte gjøre regnskap for ham for sine tanker, for sine ønsker. — Jer. 17: 9, 10.

Denne kjensgjerning ville naturligvis ikke virke avskrekkende på dem som mener at Gud er død, eller at han aldri har eksistert. Men israelittene var ikke i tvil om at deres Gud, Jehova, var levende. Som innledningen til dekalogen minnet dem om, var det deres Gud, Jehova, som hadde ført dem «ut av Egypts land, av trellehuset». — 2 Mos. 20: 2.

Ettersom det stort sett er selviske ønsker som er drivkraften hos menneskene i denne verden, ville de dessuten ikke engang tenke på å lage en lov mot det i sine lovbøker. Alt som betyr noe for dem, er å oppnå suksess, uansett hvilke midler som blir brukt for å oppnå den. Som den nå avdøde forfatteren Aldous Huxley så treffende sa: «Griskhet, som våre forfedre i middelalderen betraktet som en stor synd, er nå en av de største dyder.»

Også i forbindelse med det tiende bud kommer Bibelen med advarende eksempler, akkurat som den gjør i forbindelse med de øvrige budene. Satan Djevelen begjærte den tilbedelse som med rette bare tilkommer Jehova Gud. Dette framgår av at han tilbød Jesus alle verdens riker hvis han ville falle ned og tilbe ham. Satan vil imidlertid til Guds fastsatte tid bli tilintetgjort fordi han begjærte den tilbedelse som med rette tilkommer Jehova Gud. — Matt. 4: 8—10; Heb. 2: 14.

Vi har også beretningen om israelitten Akan som begjærte noen av Jerikos skatter, som var blitt vigd til Jehova Gud. Han måtte betale med sitt eget og sin families liv fordi han ga etter for dette selviske ønske. — Jos. 7: 20—26.

Den onde dronning Atalja begjærte tostammeriket Judas trone, til tross for at hun som kvinne ikke hadde rett til den. For å nå sitt mål begikk hun mange mord, men til slutt måtte også hun betale for sitt selviske ønske med sitt liv. Det tiende bud er med rette blitt betegnet som «griskhetens motvekt». — 2 Kong. 11: 1—20.

Hva må vi begynne med når vi skal forsøke å kvitte oss med selviske ønsker? Vi må begynne med hjertet, for som Jesus sa: «Innenfra, fra menneskenes hjerte, kommer de onde tanker: utukt, tyveri, mord, hor, havesyke, ondskap, svik, skamløshet, ondt øye, bespottelse, overmot, uforstand. Alle disse onde ting kommer ut innenfra og gjør mennesket urent.» Hvorfor har vårt hjerte en slik tilbøyelighet? Det skyldes nedarvet synd og Satans og hans demoners innflytelse. — Mark. 7: 21—23; 1 Mos. 8: 21; Sl. 51: 7; Ef. 6: 12.

Hva vil kunne hjelpe oss til å bekjempe dette rotfestede begjær etter noe som tilhører andre? Å tenke nærmere over dette vil være til stor hjelp for oss. Som Jesus sa: «Som I vil at menneskene skal gjøre imot eder, så skal og I gjøre imot dem.» Vi ønsker ikke at en annen skal begjære våre eiendeler, vår hustru, vårt hus, vår bil eller vår stilling i vårt verdslige arbeid eller i den kristne menighet, gjør vi vel? Vi bør derfor heller ikke begjære ting som tilhører andre. — Luk. 6: 31.

Det at en er virkelig åndeligsinnet, det at en alltid er klar over sitt behov for Guds hellige ånd og innser nødvendigheten av å frambringe dens frukter, vil også hjelpe en til å bekjempe medfødt griskhet, å ’døde’ selviske ønsker i sitt hjerte og hindre at slike ønsker tar overhånd. Hvis vi ’søker først Guds rike og hans rettferdighet’, vil vi ikke begjære noe som tilhører andre. (Matt. 6: 33) Hvis vi gjør det, vil det ikke mangle på åndelige velsignelser. Som apostelen Paulus uttrykte det: «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle [de] ting» som vi trenger? — Rom. 8: 32.

Noe annet som vil hjelpe oss til å bekjempe griskhet i vårt falne kjød, er å lære å være tilfreds, å nøyes med det vi har. Apostelen Paulus hadde lært dette, for han skrev: «Jeg har lært å nøyes med det jeg har; jeg vet å leve i ringe kår, jeg vet også å ha overflod.» Det at han var åndeligsinnet, hjalp ham til å være tilfreds. At det er fornuftig å være tilfreds med det en har, viser Paulus i et av sine brev til sin venn Timoteus: «Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning; for vi har ikke hatt noe med oss til verden; det er åpenbart at vi heller ikke kan ta noe med oss derfra; men når vi har føde og klær, skal vi dermed la oss nøye.» — Fil. 4: 11, 12; 1 Tim. 6: 6—8.

Men framfor alt vil kjærlighet, agápe, den uselviske kjærlighet som er bygd på prinsipper, hjelpe de kristne til å bekjempe selviske ønsker. Det er denne form for kjærlighet som ’ikke er misunnelig, ikke blir oppblåst, ikke oppfører seg usømmelig og ikke søker sine egne interesser’. Når den ikke engang søker sine egne interesser, vil den langt mindre begjære det som tilhører andre! (1 Kor. 13: 4, 5, NW) Uselvisk ’kjærlighet gjør ikke nesten noe ondt; derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse’. En slik kjærlighet får en til å gi akt på apostelens formaning og søke, ikke andres eiendeler, men deres beste: «Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!» — Rom. 13: 10; 1 Kor. 10: 24.

Selv om begjær eller selviske ønsker kan være dypt rotfestet og årsak til all slags ondskap, er det mange ting som kan hjelpe dem som virkelig ønsker det, til å bekjempe slike tendenser.