Samene — et folk langt mot nord

JEG sitter på det lune hotellværelset mitt her i Karasjok i Finnmark. Ute raser vinterstormen hylende rundt hushjørnene. Jeg reiser meg og går bort til vinduet. Snøfokket er nesten ugjennomtrengelig. Termometret på veggen utenfor viser 20 kuldegrader, og vinden bevirker sikkert at det føles mye kaldere.

Plutselig får jeg gjennom snøfokket øye på en skikkelse. Det er en mann på ski. Han er liten og kroppen foroverbøyd, og hadde det ikke vært for den fargerike klesdrakten hans, ville jeg neppe ha oppdaget ham. Det er en representant for samene, dette lille, egenartede folket som i århundrer har klart seg igjennom disse voldsomme, kalde vintrene, et folk som har vist en fantastisk evne til å tilpasse seg disse ugjestmilde forholdene.

Hvordan har samene klart seg i slike omgivelser uten vår tids moderne komfort? Hva har de levd av, og hvordan har de kledd seg for å holde kulden ute? Det er i det hele tatt mange spørsmål en kan stille i forbindelse med dette folket, og noe av det første en vil ha rede på, er kanskje:

Hvor kommer de fra?

Det er mulig å følge samenes historie et godt stykke tilbake i tiden. Den første beretningen om samene ble skrevet av Tacitus omkring år 100 e. Kr., og i den blir samene blant annet omtalt som et meget fattig folk. I år 892 sendte den nordnorske høvdingen Ottar en fyldig beretning til kong Alfred av England hvor samene blir nevnt. Ottar understreker her hvilken rolle reinen allerede den gang spilte for samene. Hvor samene egentlig kommer fra, og hvordan de har havnet her nord, er et spørsmål som ennå ikke er helt klarlagt.

De forskjellige forskere har framsatt forskjellige teorier angående dette. Samenes språk tilhører den finsk-ugriske språkgruppe, hvor vi også finner ungarsk og østersjø-finsk. Samene skiller seg imidlertid mye fra finnene ved sin korte vekst sitt svarte hår og sine mørke øyne. En antar derfor at samene i tidligere tider har kommet i kontakt med finnenes forfedre og så byttet ut sitt opprinnelige språk med deres. Den kjente lappolog Konrad Nielsen framsatte den tanke at samene kommer østfra, og at de opprinnelig var en samojedstamme. Heller ikke denne teori kan sies å være bevist. Men det er i hvert fall grunn til å anta at samene i tidligere tider har hatt nær kontakt med østersjøfinnenes forfedre, som igjen kom fra de østlige områder av Sovjetunionens europeiske del. Samene er så senere blitt trengt vestover og bebor i dag et område fra Kvitsjøen i Sovjetunionen i nordøst til Femundsjøen i Norge i sørvest.

Størstedelen av dette området ligger nord for polarsirkelen, og selv om Golfstrømmen mildner klimaet ytterst i kyststrøkene, er det et av jordens hardeste klimatiske strøk. Det er svært begrenset hva som kan dyrkes og fås ut av jorden i disse trakter, og dette førte tidlig til at samene ble et jakt- og fangstfolk, som livnærte seg av den rike tilgangen på fisk og pelsdyr her nord. Dette har da også preget samenes levesett.

I tidligere tider jaktet samene på forskjellige dyr, for eksempel villrein, mår, røyskatt, bjørn og rev. Og sjødyr som sel, hvalross, forskjellige fiskeslag, musling og hval ble det tatt mye av. Etter hvert som det gikk tilbake med denne viltbestanden, kom reinen til å spille en stadig større rolle i samenes liv, og med tiden fikk samene nesten alt de trengte til livets opphold, fra dette dyret.

Reinen

Hva slags dyr er så reinen, som har spilt en så stor rolle i samenes liv? Reinen er i nær slekt med hjorten, men skiller seg ut fra sin slektning blant annet ved sitt utpregede hjordinstinkt. Den er et nøysomt dyr. Om vinteren lever den vesentlig av den såkalte reinlaven, som den graver fram under snøen. Hvis lavbeitene er utilgjengelige, forsøker den også å stille sulten med lavarter på trær og steiner. Om sommeren søker den ut til kysten eller opp i fjellet, og da er det først og fremst gress og urter den ernærer seg av. Når reinen beiter, velger den ut enkelte blad og strå her og der, og det kan derfor ofte være vanskelig å oppdage hvor flokker av rein har beitet om sommeren. Særlig glad er den i kvanne og sopp.

Flytninger

Reinens veksling av beitemarker har skapt grunnlaget for reinnomadismen. Ordet «nomadisme» kommer i virkeligheten fra et gresk ord som betyr «å la beite». Samene har fulgt reinhjordene fra sted til sted etter hvert som dyrene har søkt føde. De har beskyttet og vernet om dem og til gjengjeld høstet gagn av dem ved at de har fått mat og klær og andre ting fra dem.

En skulle kanskje tro at denne flakkingen fra sted til sted ble nokså tilfeldig, men det viser seg at dyrene følger bestemte ruter mellom bestemte steder, alt etter årstid og beiteforhold. Dette førte til at samene fikk to store, årlige flytninger, en om våren og en om høsten.

Kalvingen tar til i begynnelsen av mai, og like før den tid drar de til sommerbeitene, enten ut til kysten eller opp i fjellet, hvor reinen oppsøker sine gamle kalvingsplasser. Om høsten pakker samene sakene sine og drar tilbake til vinterbeitene inne i landet. Langs flyttveiene er det ofte satt opp forrådshus eller «stabbur», hvor de under vårflytningen skifter fra vinterutstyr til sommerutstyr, og når de flytter tilbake om høsten, legger de igjen sommerutstyret og tar med vinterutstyret.

Fra slutten av september til begynnelsen av november har reinen sin brunsttid, og den søker da gjerne til gamle springplasser. Dette betyr at samene må samle reinen og flytte til disse plassene i god tid før selve springtiden, da dyrene er nokså uregjerlige. Når springtiden er over, kan de så dra videre til vinterbeitet.

Boligforhold

På grunn av denne stadige flyttingen var teltet i eldre tider flyttsamenes eneste bolig. Dette teltet fulgte med på flytningene vår og høst. Til underlag i teltet benyttet samene om vinteren bjørkeris med skinn og tepper oppå. Selve teltduken til vinterteltet besto som oftest av ull- og vadmelstepper. Teltduken ble lagt slik på skjelettet av stenger at det ble en åpning i toppen, hvor røyken fra ildstedet kunne komme ut. Til sommerteltet ble det ofte brukt seilduk.

Etter hvert som kulturpresset fra omkringboende folk, med skoler, kirker, forretninger og lignende, er blitt større, har flere og flere selv blant fjellsamene flyttet inn i hus og er blitt fastboende. De bor i dag i tettbebygde strøk hvor barna går på skole om vinteren. Reineierne eller lønnede reingjetere følger så flokken og gjeter den om vinteren. Men når sommeren kommer, tar ofte hele familien del i flytningen til sommerbeitene. Alle familiemedlemmene nyter det frie livet i sommermånedene, samtidig som de hjelper til med å gjete reinen.

Klesdrakten

Et interessant trekk ved samene er den spesielle klesdrakt de har utviklet, en klesdrakt som utgjør en ypperlig beskyttelse i den kalde vintertiden. Og på grunn av samenes tilknytning til reinen, var det naturlig at en god del av klærne ble laget av reinskinn. Om sommeren består drakten som regel av garvet og barket skinn. Innerst mot kroppen brukes ofte en pelstrøye av reinsdyrkalveskinn, med hårene vendt inn mot kroppen. Blir det kjølig om sommeren, trekkes en vadmelskofte utenpå denne undertrøyen. Om vinteren har samen gjerne en pels med mellomtykt hår utenpå skinntrøyen, og blir det riktig kaldt, trekker han enda en pelstrøye, med lange hår, utenpå dette igjen.

Samene har dessuten pesk, en pels som bare brukes ved festlige anledninger. Denne er også laget av reinsdyrkalveskinn, tatt om sommeren. Skinnet gjennomgår en spesiell behandling før det får sin myke og fine kvalitet. Først blir det tørket, deretter skrapt, og så smøres det ofte inn med en blanding av surmelk, mel og smør. Skrapingen og innsmøringen gjentas. Til slutt skrapes skinnet igjen, samtidig med at det behandles på en spesiell måte med mel, slik at det blir mykt og snøhvitt. Det går med cirka fem skinn til en pesk. Samme slag av skinn brukes også i klær til små barn og i luer til kvinnene.

Det som slites mest, er selvsagt fottøyet. Om sommeren bruker samene kommagen, som lages av garvet og barket skinn. Noen benytter utelukkende selskinn til denne sommerskoen, mens andre benytter selskinn bare i bunnen, fordi dette er tykkere og sterkere enn reinskinnet. Kommagen har form som en sko, med en tupp foran som er bøyd oppover og bakover. Den sys sammen med senetråder, det vil si reinsdyrsener som blir revet løs med tennene. Det er den dag i dag samekonen som syr kommagene. Omsorgsfullt splitter og strekker hun dyresenene, slik at de kan brukes til tråd. Senetråden er meget sterk, samtidig som den ikke skjærer skinnet så lett som nylontråd, som nå også blir brukt. Er familien stor, kan hun bli nødt til å sy nokså mange par sko i løpet av året. Bare mannen sliter ut ti par.

Om vinteren byttes kommagen ut med skaller, som har nesten samme form som kommagen, men som er sydd av skalle- eller bellingskinnet på reinen. Hårene blir ikke fjernet. Skallene er svært varme. Enten det er sommer eller vinter, har samene som oftest ikke mer i skoene enn et lag med sennegress. Det er et slags starrgress, som blir samlet og forarbeidet om sommeren. Den bare foten blir stukket ned i dette gresset, og selv når kvikksølvet kryper under minus 20 grader celsius, har samene ingen vanskeligheter med å holde seg varme på føttene. Blir det eksepsjonelt kaldt, kan de trekke et par ekstra skaller utenpå.

Av barket skinn lages bellinger, som trekkes utenpå leggene og et stykke opp på låret. Vinterbellingene har hårdekket på. Både bellinger og sko kan settes inn med en slags tjæresmurning, og når snøringene ved overgangen mellom sko og bellinger er gode, blir fottøyet vanntett, og samen kan vasse over elver og myrer uten å bli våt. Ofte er bellingene festet til en ytterbukse av garvet skinn, slik at bukse, bellinger og sko går i ett.

Disse samiske klesplaggene, som gjennom lange tider er blitt tilpasset sin bestemte bruk og de klimatiske forhold i disse nordlige strøk, ser i dag dessverre ut til å bli mer og mer avlegse. Enkelte steder er draktene bare i bruk ved spesielle anledninger eller høytider. Samene går mer og mer over til moderne klesplagg. Og selvsagt kan for eksempel moderne regntøy være både holdbart og formålstjenlig, men det er utelukket at vanlige sportsklær og arbeidsklær er like effektive og gode i polarkulden som den gamle skinndrakten.

Samene i dag

Det finnes i dag omkring 36 000 samer, hvorav to tredjedeler bor i Norge. Samene blir vanligvis inndelt i fire grupper: sjøsamer, elve- eller innsjøsamer, skogsamer og fjellsamer. Av disse er det bare de cirka 3000 fjellsamene som har reindrift som hovednæring og til en viss grad lever som nomader. Tamreinbestanden er nå på cirka 170 000 dyr. De andre samene har et meget allsidig ervervsområde, idet de driver som fiskere, småbrukere eller veiarbeidere, kanskje med tamreindrift som støttenæring, foruten at de er opptatt med bærplukking og husflidarbeid.

Så å si alle samene har i dag gått over fra naturhusholdning til pengehusholdning, noe som har medført dyptgripende forandringer i samenes liv og kultur. Også fjellsamene eller flyttsamene har i dag mer og mer gitt etter for presset fra den moderne sivilisasjon og dens levemåte. De har nå opprettet flere andelsslakterier. Alt på reinen kommer til nytte, og disse produktene — skinn til klær, klover til gelatin, horn til forskjellige redskaper og prydgjenstander og kjøtt til stek eller røykte delikatesser — har fått et stadig større marked i hele Skandinavia.

Ikke bare den samiske kultur, men også det samiske språk er i ferd med å forsvinne. Dette skyldes i første rekke den kontakt samene i vårt århundre har hatt med den ikke-samiske omverden, noe som igjen er en følge av blant annet de bedrede kommunikasjoner.

Mye av det som en kan se av samisk karakter langs veiene i Nord-Skandinavia, blir utelukkende holdt ved like for turistenes skyld, noe som tydelig viser hvilken vei utviklingen går.

Polarnattens stjernehimmel kler seg som før i nordlysets bølgende, grønne silkeskjerf, men samenes folkesang, joiken, i sin enstonige, litt klagende tonedrakt høres stadig sjeldnere utover de endeløse, hvite viddene. I stedet er det stadig sterkere brølet fra snøscootere og andre motoriserte kjøretøyer et tydelig tegn på at en ny tid har begynt for samene. Samene — dette folket langt mot nord — blir dessuten nå gjort kjent med et budskap som blir forkynt for alle folkeslag verden over, nemlig det gode budskap om Guds rike, som snart skal bringe evige velsignelser til alle rettsindige mennesker.