Jeg føler meg trygg fordi jeg stoler på Jehova

JEG BEGYNNER Å STOLE PÅ JEHOVA

Jeg ble født i 1948 i en liten landsby i den sørvestlige delen av Nigeria. På den tiden ble onkel Moustapha, min fars yngre bror, og Wahabi, min eldste bror, døpt som Jehovas vitner. Da jeg var ni år, døde faren min. Jeg var helt knust. Wahabi sa til meg at vi kunne få treffe pappa igjen i oppstandelsen. Jeg ble så oppmuntret av det at jeg fikk lyst til å studere Bibelen. Jeg ble døpt i 1963. De tre andre brødrene mine ble også døpt.

I 1965 flyttet jeg til min eldre bror Wilson i Lagos og fikk være mye sammen med pionerer i Igbobi menighet. Den gleden og iveren de viste, motiverte meg, og i januar 1968 begynte jeg også som pioner.

En bror som tjente på Betel, Albert Olugbebi, holdt et spesielt møte med oss yngre for å fortelle om behovet for spesialpionerer i den nordlige delen av Nigeria. Jeg husker fortsatt at han entusiastisk sa: «Dere er unge, og dere kan bruke tiden deres og kreftene deres for Jehova. Markene står klare!» Jeg ville gjerne etterligne Jesajas villige innstilling og sendte inn en søknad. – Jes 6:8.

I mai 1968 ble jeg utnevnt til spesialpioner og sendt til byen Kano i det nordlige Nigeria. Dette var under Biafra-krigen (1967–1970), som hadde herjet regionen før kamphandlingene flyttet seg til den østlige delen av Nigeria. En velmenende bror prøvde å overbevise meg om at jeg ikke burde dra. Men jeg sa til ham: «Takk for at du bryr deg om meg. Men hvis Jehova vil at jeg skal tjene ham på det stedet, er jeg helt sikker på at han vil passe på meg.»

JEG STOLER PÅ JEHOVA I ET KRIGSHERJET OMRÅDE

Det var veldig trist å se hvordan forholdene var i Kano. Borgerkrigen hadde herjet denne store byen. Når vi var ute i tjenesten, så vi av og til likene av dem som hadde blitt drept under konflikten. Det hadde vært flere menigheter i Kano, men nå hadde de fleste av brødrene og søstrene flyktet. Det var færre enn 15 forkynnere igjen, og de var redde og motløse. Men de ble veldig glade da vi seks spesialpionerene kom. Vi oppmuntret dem, og det gjorde at de fikk nytt mot. Vi hjalp dem til å komme i gang med møter og forkynnelse igjen. Og vi hjalp dem til å sende inn felttjenesterapporter og litteraturbestillinger til avdelingskontoret, slik de hadde gjort før.

Vi spesialpionerene begynte å lære oss å snakke hausa. Mange lokale hørte på oss når vi forkynte for dem på deres eget språk. Men medlemmer av det største religionssamfunnet i området likte ikke at vi forkynte, så vi måtte være veldig forsiktige. En gang ble feltpartneren min og jeg jaget av en mann med kniv! Heldigvis hadde vi et forsprang og klarte å komme oss unna. Til tross for disse farene lot Jehova oss «hvile trygt», og antall forkynnere begynte å øke. (Sal 4:8) I dag er det over 500 forkynnere i 11 menigheter i Kano.

JEG MØTER MOTSTAND I NIGER

I august 1968, da jeg hadde vært i Kano i bare noen måneder, ble jeg sendt til Niamey, hovedstaden i Niger, sammen med to andre spesialpionerer. Vi oppdaget raskt at dette landet i Vest-Afrika er et av de varmeste stedene på jorden. I tillegg til at vi måtte lære oss å takle heten, måtte vi lære oss det offisielle språket, fransk. Selv om dette var vanskelig, stolte vi på Jehova og begynte å forkynne i hovedstaden sammen med de få forkynnerne som bodde der. I løpet av kort tid hadde nesten alle i Niamey som kunne lese, fått bibelstudieboken Den sannhet som fører til evig liv. Folk lette til og med etter oss for å få en bok!

Vi fant fort ut at myndighetene ikke likte Jehovas vitner. I juli 1969 hadde vi det første kretsstevnet som noen gang hadde blitt holdt i landet, med omkring 20 til stede. Vi gledet oss til at to nye forkynnere skulle bli døpt. Men den første stevnedagen kom politiet og stoppet programmet. De tok med spesialpionerene og kretstilsynsmannen til politistasjonen. Etter at de hadde forhørt oss, ga de oss beskjed om å melde oss på stasjonen dagen etter. Vi forsto at myndighetene kunne komme til å lage problemer for oss, så vi ordnet med at det ble holdt en dåpstale i et privat hjem og gjennomførte dåpen på en diskré måte i en elv.

Noen uker senere utviste innenriksdepartementet meg og fem andre spesialpionerer. Vi fikk 48 timer på oss til å forlate landet, og vi måtte sørge for alt selv. Vi gjorde som vi fikk beskjed om og dro rett til avdelingskontoret i Nigeria, der vi fikk nye oppgaver.

Jeg ble sendt til landsbyen Orisunbare i Nigeria. Jeg gledet meg over å forkynne og lede bibelstudier sammen med den lille gruppen forkynnere som bodde der. Men seks måneder senere spurte avdelingskontoret om jeg ville dra tilbake til Niger alene. Først ble jeg overrasket og ganske bekymret, men så gledet jeg meg til å møte brødrene og søstrene i Niger igjen.

Jeg reiste tilbake til Niamey. Dagen etter at jeg kom dit, traff jeg en nigeriansk forretningsmann som skjønte at jeg var et Jehovas vitne, og han begynte å stille meg spørsmål om Bibelen. Jeg studerte med ham, og etter at han hadde sluttet å røyke og misbruke alkohol, ble han døpt. Etter det forkynte jeg sammen med brødre og søstre i forskjellige deler av Niger og gledet meg over å se den veksten som skjedde sakte, men sikkert. Da jeg først kom til landet, var det 31 forkynnere der, men da jeg dro, var det 69.

«VI VET IKKE SÅ MYE OM HVORDAN DET GÅR MED BRØDRENE OG SØSTRENE I GUINEA»

I desember 1977 reiste jeg tilbake til Nigeria for å få opplæring. På slutten av det tre uker lange kurset hadde jeg en samtale med koordinatoren for utvalget ved avdelingskontoret, Malcolm Vigo. Han lot meg lese et brev fra avdelingskontoret i Sierra Leone. Brødrene så etter en singel pionerbror som hadde god helse og kunne både engelsk og fransk. De trengte en slik bror til å tjene som kretstilsynsmann i Guinea. Bror Vigo sa at jeg hadde fått opplæring med tanke på denne oppgaven. Han understreket at dette ikke var et lett oppdrag. «Tenk nøye over det før du bestemmer deg», sa han til meg. Jeg svarte med en gang: «Ettersom det er Jehova som sender meg, vil jeg dra.»

Jeg fløy til Sierra Leone og hadde et møte med brødrene ved avdelingskontoret. En av brødrene i utvalget sa til meg: «Vi vet ikke så mye om hvordan det går med brødrene og søstrene i Guinea.» Selv om avdelingskontoret hadde ansvaret for forkynnelsesarbeidet i nabolandet Guinea, var det ikke mulig å holde kontakten med forkynnerne der på grunn av den spente politiske situasjonen. Og på tross av gjentatte forsøk hadde ikke avdelingskontoret klart å få sendt en representant inn i landet. Derfor ble jeg bedt om å reise til hovedstaden i Guinea, Conakry, for å prøve å få oppholdstillatelse.

Da jeg kom til Conakry, dro jeg til den nigerianske ambassaden og hadde et møte med ambassadøren. Jeg fortalte ham at jeg ønsket å forkynne i Guinea. Han anbefalte meg å ikke bli der fordi jeg risikerte å bli arrestert eller oppleve noe enda verre. Han sa: «Dra tilbake til Nigeria og forkynn der.» Jeg svarte: «Jeg er bestemt på å bli.» Da skrev han et brev til innenriksministeren i Guinea og ba ham om å hjelpe meg. Ministeren tok vennlig imot meg.

Kort tid etterpå dro jeg tilbake til avdelingskontoret i Sierra Leone og fortalte brødrene om ministerens avgjørelse. Brødrene ropte av glede da de hørte hvordan Jehova hadde velsignet reisen til Guinea. Jeg hadde fått oppholdstillatelse der!

Fra 1978 til 1989 tjente jeg som kretstilsynsmann i Guinea og Sierra Leone og som stedfortredende kretstilsynsmann i Liberia. Til å begynne med var jeg ofte syk. Det skjedde av og til i avsidesliggende områder. Men brødrene gjorde det de kunne for å få meg til et sykehus.

En gang ble jeg hardt angrepet av malaria og fikk også innvollsormer. Da jeg til slutt ble frisk, fikk jeg vite at brødrene hadde snakket om hvor de skulle begrave meg! På tross av disse livstruende situasjonene tenkte jeg aldri på å forlate oppgavene mine. Og jeg fortsatte å være overbevist om at det bare er Gud som kan gi oss ekte og varig trygghet, for hvis vi dør, kan han gi oss livet tilbake.

VI STOLER PÅ JEHOVA SOM EKTEPAR

I 1988 møtte jeg Dorcas, en veldig ydmyk og åndeligsinnet pionersøster. Vi giftet oss, og hun begynte å reise sammen med meg i kretstjenesten. Dorcas har vært en kjærlig og selvoppofrende kone. Det hendte at vi måtte gå så langt som 25 kilometer fra den ene menigheten til den neste mens vi bar bagasjen vår. Når vi skulle reise til menigheter som lå lenger unna, brukte vi de transportmidlene som var tilgjengelige, til å reise langs gjørmete og hullete veier.

Dorcas er veldig modig. For eksempel måtte vi av og til krysse elver og vann der det var mange krokodiller. Under en femdagers reise kom vi til et sted der trebroene over en elv var ødelagt, slik at vi måtte bruke kanoer. Da Dorcas reiste seg for å gå ut av kanoen, falt hun i vannet. Ingen av oss kunne svømme, og det var krokodiller i elven. Heldigvis stupte noen unge menn ut i vannet og reddet henne. I en periode etterpå hadde vi begge mareritt om det som hadde skjedd, men vi fortsatte i oppdraget vårt.

Tidlig i 1992 ble vi overrasket da vi fant ut at Dorcas var gravid. Betydde det at vi måtte slutte i heltidstjenesten? Vi tenkte: «Jehova har gitt oss en gave!» Derfor bestemte vi oss for å kalle datteren vår Jahgift («Gave fra Jah»). Fire år senere kom broren hennes, Eric. Begge barna våre har virkelig vært gaver fra Jehova. Jahgift tjente en periode på oversettelseskontoret i Conakry, og Eric er menighetstjener.

Dorcas måtte etter hvert slutte som spesialpioner, men hun fortsatte som alminnelig pioner selv om hun hadde to barn å ta seg av. Med Jehovas hjelp kunne jeg fortsette å være i spesiell heltidstjeneste. Etter at barna hadde blitt voksne, fikk Dorcas igjen mulighet til å være spesialpioner. Nå tjener vi begge to som feltmisjonærer i Conakry.

KILDEN TIL EKTE TRYGGHET

Jeg har alltid dratt dit Jehova har sendt meg. Kona mi og jeg har ofte følt hvordan Jehova har beskyttet og velsignet oss. Fordi vi stoler på Jehova, har vi blitt spart for mange av de problemene man får når man stoler på materielle ting. Dorcas og jeg har lært av egen erfaring at Kilden til ekte trygghet er «vår frelses Gud», Jehova. (1. Krøn 16:35) Jeg er sikker på at livet til alle dem som stoler på ham, er «trygt forvart i livets pose hos Jehova». – 1. Sam 25:29.