Den teokratiske tjenesteskoles repetisjon
Repetisjonsspørsmålene nedenfor vil bli drøftet på den teokratiske tjenesteskolen i uken fra 25. desember 2006. Skoletilsynsmannen vil lede en 30-minutters repetisjon basert på stoff som har vært behandlet på skolen i uken fra 6. november til og med uken fra 25. desember 2006. [Merk: Der det ikke står noen henvisninger etter spørsmålet, må du selv finne ut hvor svarene står. — Se Dra nytte av den teokratiske tjenesteskolen, sidene 36 og 37.]
TALEREGENSKAPER
1. Hva bør vi ta i betraktning når vi bestemmer oss for hva vi skal si som overgang til et skriftsted? [be s. 148 avsn. 4 til s. 149 avsn. 2] Det er framfor alt viktig å vise respekt for Jehova som den som har inspirert Bibelen. Noe annet som hjelper oss til å bestemme hva vi skal si som overgang til et skriftsted, er at vi har klart for oss den sammenhengen skriftstedet står i, og at vi vet hvem som skrev det og til hvem, og hvilket emne bibelskribenten drøftet.
2. Nevn noen metoder vi kan bruke for å betone ord og uttrykk riktig. [be s. 151 avsn. 5 til s. 152 avsn. 3] (1) Betoning ved hjelp av stemmen: En forandring i stemmen får de tankebærende ordene til å skille seg ut fra resten av setningen. (2) Pausering: Riktig pausering før vi leser den sentrale delen av et skriftsted, skaper forventning, og pausering etterpå fører til at tanken gjør et dypere inntrykk. (3) Gjentagelse: Vi kan framheve et bestemt punkt ved å gjenta de viktigste ordene etter at vi har lest et skriftsted. (4) Gestikulasjon: Kroppsbevegelser og ansiktsuttrykk kan ofte bidra til at det blir knyttet mer følelse til et ord eller en ordgruppe.
3. Hva må vi gjøre for å ’bruke sannhetens ord på rette måte’, siden det er en alvorlig sak å undervise andre i Guds Ord? (2. Tim. 2: 15) [be s. 153 avsn. 1—3, rammene; s. 154 avsn. 1—2] Vi bør passe på at vår forklaring av et skriftsted er i harmoni med den sammenhengen det står i, med det Bibelen lærer, og med det som «den tro og kloke slave» har utgitt. (Matt. 24: 45) Vi føyer ikke til våre egne meninger og prøver ikke å få det til å se ut som om et skriftsted sier det vi vil at det skal si. (Jer. 23: 16) Vi prøver dessuten å etterligne Jesus Kristus, som brukte Guds Ord for å bygge opp og ikke for å slå andre i hodet med det. (Matt. 11: 28)
4. På hvilke måter kan vi tydelig vise hvordan et skriftsted vi leser, skal anvendes? [be s. 154 avsn. 4 til s. 155 avsn. 3] Én ting vi kan gjøre for å anvende et skriftsted tydelig, er å framheve tankebærende ord som har sammenheng med det emnet som blir drøftet. Jesus framhevet ordene «ett kjød» da han forklarte 1. Mosebok 2: 24. (Matt. 19: 3—6) Vi kan også stille spørsmål som får fram nøkkelord i det skriftstedet vi vil lese. Målet vårt er å gjøre oppmerksom på den delen av skriftstedet som gjelder det vi snakker om, slik at tilhørerne tydelig kan se sammenhengen mellom emnet og det skriftstedet vi bruker.
5. Hvorfor er det viktig at vi tydelig viser hvilken praktisk verdi stoffet vårt har, og hvordan kan vi gjøre det? [be s. 157 avsn. 1—4, rammen; s. 158 avsn. 1] Hvis folk ikke ser den praktiske verdien av det vi snakker om, kan det være at tankene deres begynner å flakke, og at de ikke får utbytte av det som blir sagt. Vi oppmuntrer andre til å tenke praktisk ved å hjelpe dem til å forstå hvordan frykt for Jehova berører livet deres. (Sal. 111: 10; 1. Tim. 4: 8) Våre taler kan få praktisk verdi hvis vi tenker over hvem vi snakker til, og spør oss selv: «Hvordan kan det stoffet jeg skal drøfte, være til nytte for tilhørerne?»
OPPDRAG NR. 1
6. I hvilken forstand var Salomo en forsamler? [si s. 112 avsn. 1—3] Salomo var leder for et folk som var innviet til Jehova. Som sådan gikk han inn for å ivareta det ansvar han hadde når det gjaldt å holde Guds folk sammen i trofasthet mot deres innvielse. Ved hjelp av den kloke veiledningen i Forkynneren søkte Salomo å samle sitt folk om det å gjøre verdifulle gjerninger og få dem bort fra verdens nytteløse og ufruktbare gjerninger. (Fork. 12: 8—10)
7. Hvordan er Forkynneren i harmoni med Jesu lære? [si s. 114 avsn. 16] Det er mange paralleller mellom Forkynneren og Jesu lære. Jesus understreket for eksempel hvor omfattende Guds verk er, da han sa: «Min Far har fortsatt å arbeide inntil nå, og jeg fortsetter å arbeide.» (Joh. 5: 17) Salomo talte også om Guds verk: «Jeg så alt den sanne Guds verk, hvordan menneskene ikke kan utgrunne det verk som er blitt gjort under solen; hvor mye menneskene enn fortsetter å arbeide hardt for å søke, utgrunner de det likevel ikke. Og selv om de skulle si at de er vise nok til å kjenne det, ville de ikke kunne utgrunne det.» (Fork. 8: 17)
8. Hva er det som viser at Høysangen er kanonisk? [si s. 115 avsn. 3—4] Høysangen ble innlemmet i den greske oversettelsen «Septuaginta», og Josefus tok den med i sin fortegnelse over hellige bøker, noe som viser at det i gammel tid overhodet ikke ble dratt i tvil at den er kanonisk. Bokens kraftfulle, vakre skildring av gjensidig kjærlighet, en slik kjærlighet som den som i åndelig forstand rår mellom Kristus og hans ’brud’, viser dessuten at Høysangen hører med til den bibelske kanon. (Åp. 19: 7, 8; 21: 9)
9. Hvordan er den av Dødehavsrullene som inneholder Jesajas profeti, et avgjørende bevis for at våre bibler i dag inneholder det opprinnelige inspirerte budskap? [si s. 118 avsn. 6] Teksten i denne dødehavsrullen er omkring tusen år eldre enn de eldste håndskriftene til den massoretiske tekst man hadde fra før av, og selve innholdet i den skiller seg ikke ut fra den massoretiske tekst. En sammenligning viser at det bare er noen små variasjoner i stavemåten og noen ulikheter i den grammatiske oppbygningen.
10. Hva kan hjelpe en taler til ikke å være så avhengig av omfattende notater? [be s. 42 avsn. 3] En taler bør ordne stoffet under bare noen få hovedpunkter, fjerne det som ikke virkelig underbygge disse, og la tankene komme i logisk rekkefølge.
DEN UKENTLIGE BIBELLESNING
11. Hva menes det med at «de som søker Jehova, kan forstå alt»? (Ordsp. 28: 5) Når det står «alt», så siktes det til alt vi trenger å forstå for å kunne tjene Jehova på den måten han godkjenner, deriblant kunnskap om hans moralnormer. De som søker Jehova gjennom bønn og bibelstudium, forstår hva de må gjøre for å tjene Jehova på den måten han godkjenner. De som praktiserer det som er ondt, derimot, skjønner ikke hva som er rett, og blir forkastet som Guds tjenere. [w06 15.9. s. 19; w87 15.5. s. 30]
12. Hvordan gjør ’tåpenes harde arbeid dem trette’? (Fork. 10: 15) Tåper har lett for å si og gjøre dumme ting. (Fork. 10: 12—14) De mangler god dømmekraft og ender opp med å anstrenge seg og slite seg ut uten at de utretter noe virkelig verdifullt. De gjør livet vanskelig for seg selv. [w06 1.11. s. 15; w78 15.6. s. 22]
13. Hvordan var den sjulamittiske piken som «en tillukket hage», og hvordan er hun er godt eksempel for ugifte kristne kvinner? (Høys. 4: 12) Den sjulamittiske pikens kjærlighet var som en vakker hage omgitt av en hekk eller mur som en bare kunne komme inn i gjennom en låst port, der uvedkommende ikke hadde adgang. Det var ikke en hvilken som helst mann som kunne få del i hennes kjærlighet; den var forbeholdt hennes framtidige ektemann. For et godt eksempel for ugifte kristne kvinner når det gjelder moralsk styrke! [w06 15.11. s. 20]
14. Hva var det Jehova mente da han oppfordret israelittene til å «bringe orden i forholdet» mellom ham og dem? (Jes. 1: 18a) Mente han at han var villig til å forhandle med sitt folk for å komme fram til en rimelig overenskomst? Nei. Verset taler ikke om likemenn som skal forhandle seg fram til et kompromiss. Det er tale om et rettsmøte hvor en sak skal avgjøres på grunnlag av Jehovas rettferdighet. Jehova oppfordret israelittene til å angre og bli renset for sine urette handlinger moralsk og åndelig sett. (Jes. 1: 16, 17) Han lovte at hvis de ’brakte orden i forholdet’, skulle han tilgi dem. (Jes. 1: 18b, 19) [ip-1 s. 26—29 avsn. 9—18]
15. Hvordan gikk profetien i Jesaja 11: 6—9 i oppfyllelse i gammel tid, og hvordan får den en større oppfyllelse? Da israelittene i 537 fvt. var på vei tilbake til sitt hjemland etter å ha vært i landflyktighet i Babylon, og etter at de hadde kommet fram til landet sitt, trengte de ikke å være redd for ville dyr eller dyrlignende mennesker, i samsvar med Jehovas ord. Noe lignende har skjedd siden 1919. Mennesker har forandret personlighet som følge av at de har fått ’kunnskap om Jehova’ og hans Ord. (Kol. 3: 9, 10) Mennesker som for eksempel tidligere har vært voldelige, er blitt fredelige og gleder seg nå over å være i et åndelig paradis. Og i den kommende, nye verden skal Guds folk heller ikke føle seg truet av noe menneske eller dyr. [ip-1 s. 163—164 avsn. 12—15]