«Jeg er ren for alles blod»

I MILET, som ligger på vestkysten av Lilleasia, hadde apostelen Paulus et møte med de eldste i menigheten i Efesos. Da han tok avskjed med dem, sa han: «Jeg vet at I aldri mer skal se mitt åsyn, alle I som jeg gikk omkring iblant og forkynte riket. Derfor vitner jeg for eder på denne dag at jeg er ren for alles blod; for jeg holdt ikke noe tilbake, men forkynte eder hele Guds råd.» — Ap. gj. 20: 25—27.

Apostelen Paulus næret ingen frykt for at han hadde kommet til kort når det gjaldt å kunngjøre ’evangeliet om riket’. Han visste at han hadde gjort god bruk av sin tid både når det gjaldt å sørge for å dekke sine egne behov ved å arbeide med sine hender, og når det gjaldt å undervise andre i hva Guds vilje gikk ut på. Han var sikker på at det han ved sitt ord og sitt eksempel hadde lært andre, fullt ut hadde gjort dem i stand til å tjene Jehova som trofaste disipler av Herren Jesus Kristus. Hvis noen forlot den sanne tilbedelse, kunne ikke Paulus lastes for det. Deres blod ville komme over deres eget hode. — Ap. gj. 20: 31—35.

Er det mulig for oss å ha den samme visshet som Paulus hadde? Ja, forutsatt at vi i likhet med ham helhjertet gjør Guds vilje. Det er naturligvis riktig at vi forvisser oss om at vi ikke kommer til kort på et eller annet viktig område.

Tenk over om du kan begynne i pionertjenesten

I likhet med Paulus bør vi ha et ønske om å hjelpe så mange som mulig til å få nøyaktig kunnskap om sannheten, og vi bør ønske å fjerne hindringer som kan begrense det vi gjør i tjenesten. Du vil kanskje derfor finne det nyttig å snakke med eldste i menigheten om muligheten for at du kan begynne i pionertjenesten. Hvis visse forhold på det nåværende tidspunkt begrenser din andel i felttjenesten, kan du også spørre deg selv: Er jeg i den stilling at jeg kan foreta en forandring? Ville det glede Jehova om jeg gjorde det? Kan jeg øke min andel i arbeidet med å forkynne Riket og gjøre disipler og likevel være i stand til å ta hånd om de andre bibelske forpliktelser jeg har? Kan jeg begynne som midlertidig pioner eller som alminnelig pioner?

Du ville uten tvil ønske å bli pioner hvis det var mulig for deg. Et innvigd, døpt vitne for Jehova ville selvfølgelig ikke ha en helt ren samvittighet hvis han visste at han kunne gjøre mye mer for å utbre det gode budskap, men unnlot å gjøre det. Det ville bli vanskelig for ham å si: «Jeg er ren for alles blod» hvis han var likegyldig og brukte tiden til unødvendige ting, den tiden som han kunne ha brukt til å hjelpe andre til å tilegne seg nøyaktig kunnskap ut fra Guds livgivende Ord.

Alle kan naturligvis ikke bli pionerer, og ingen bør føle at han kommer til kort når forholdene gjør det umulig for ham å bli pioner. Jehova Gud og hans Sønn har behag i den helhjertete tjeneste alle sanne kristne utfører.

Fra tid til annen kan vi bli stilt overfor ting som vi tror vi aldri vil kunne klare, men senere finner vi kanskje ut at vi kan klare det likevel. Det er grunnen til at vi kan ha nytte av andres erfaring. Det de har gjort, kan kanskje hjelpe oss til å forstå hvordan vi kan øke vår andel i det arbeid som består i å forkynne Riket og gjøre disipler.

Når vi nå tar for oss hva de som har begynt i pionertjenesten, har gjort, bør du tenke over hvordan din egen situasjon er, og finne ut om du kan slutte deg til dem.

Husmødre tjener som pionerer

Er du husmor? Er du mor? Mange søstre som tjener som alminnelige pionerer eller midlertidige pionerer, er det. Hvordan klarer de det?

En søster fra Hawaii forteller hvordan hun er i stand til å være pioner trass i at hun har tre barn og en vantro ektemann: «Hvert barn har en bestemt oppgave å ta hånd om etter skoletid. Jeg forsøker å være hjemme minst en time før skolen er slutt. Hvis jeg ikke når hjem før barna kommer fra skolen, ordner jeg det slik at de kan være hos sin bestemor, og så henter jeg dem der når jeg kommer fra feltet.»

En annen mor på Hawaii som tjener som pioner, sier: «Det å være pioner, hustru og mor gjør det nødvendig å foreta mange forandringer og krever samarbeid fra alle familiemedlemmene. Jeg går på feltet fem dager i uken. Om mandagen tar jeg meg av ting som har med familien å gjøre, og kveldene bruker jeg til personlig studium og samvær med familien. Ettersom jeg var pioner da barna mine var små, har dette fått også dem til å gjøre pionertjenesten til sitt mål i livet. I og med at jeg har vært pioner, har jeg hatt god anledning til å ta barna med ut på feltet, og dette har styrket dem i åndelig henseende. Forholdet mellom meg og mine barn ble dessuten i høy grad styrket, ettersom jeg kunne vise dem personlig omsorg og arbeide sammen med dem i tjenesten. Det har vært til beskyttelse for meg å være pioner, for det har hjulpet meg til å unngå selviske ønsker.»

Fra avdelingskontoret i Japan kommer denne rapporten: «Mange av pionerene i Japan er husmødre. Når de har en god timeplan, er det ikke vanskelig for dem å holde sine enkle hjem rene. De bruker for det meste den tid da barna er på skolen, i felttjenesten. En pionersøster som har tvillinggutter på tre år, leier en i hver hånd når hun går ut i felttjenesten. En annen pionersøster, som bruker sykkel, har ett barn sittende på et sete foran på sykkelen og et annet på et sete bak. Mødre som har barn i skolepliktig alder, ordner seg i mange tilfelle slik at de kommer hjem samtidig med barna, og lar dem de studerer Bibelen med, komme hjem til dem da, eller de tar barna med seg på sine studier. Det er kanskje et barn i det hjemmet hvor studiet blir holdt. I slike tilfelle kan pionerens barn ofte lede et studium med dette barnet.»

Avdelingstilsynsmannen i Korea skriver at husmødre er blant de mest effektive pionerene der i landet. De leder vanligvis flere bibelstudier enn de andre alminnelige pionerene. Avdelingstilsynsmannen forteller hvordan forholdene vanligvis er for disse husmødrene, og skriver:

«De fleste koreanske brødres hjem er svært beskjedne og består av bare ett eller to rom. Dette medfører mindre husarbeid. Men ettersom søstrene ikke har moderne hjelpemidler, må de bruke mer tid når de skal lage mat, og de må gjøre innkjøp en eller to ganger hver dag. Praktisk talt ingen av søstrene har vaskemaskin. De står opp tidlig og tar hånd om sine huslige plikter slik at de kan begynne i felttjenesten kl. 9. De bruker den tid da resten av familien enten er på arbeid eller på skolen, i tjenesten.»

Hva er det så som tilskynder så mange husmødre til å begynne i pionertjenesten og finne virkelig glede i den? Det er kjærlighet til Jehova Gud og et oppriktig ønske om å hjelpe andre til å finne den vei som fører til evig liv. De er blitt rikelig velsignet i sine anstrengelser. Tilskynder den samme kjærlighet deg til å ønske å gjøre så mye som mulig for å kunngjøre det gode budskap? Hvis din situasjon er slik at du ikke kan være alminnelig pioner, kan du da få del i den glede det er å være midlertidig pioner? Tilskynder ditt hjerte deg til å ønske å være det, fordi du er interessert i menneskene i ditt distrikt?

En søster i Portugal, hvor Jehovas vitners arbeid er forbudt, forteller hva som tilskyndte henne til å begynne som midlertidig pioner: «Under et kretsstevne var jeg til stede på det møtet som blir holdt for dem som er interessert i pionertjenesten. Det områdetilsynsmannen sa, fikk meg til å begynne å tenke. Han sa: ’Når du virkelig er glad i noen, vil du ikke da svært gjerne gjøre noe for å vise det? Hvordan viser vi at vi elsker Jehova? Vi kan kanskje gjøre det i større utstrekning ved å tjene som midlertidige pionerer.’ Ettersom jeg alltid hadde ønsket å gjøre det, bestemte jeg meg for å drøfte spørsmålet med min mann. Selv om jeg har tre små barn på henholdsvis tre, fem og sju år, laget vi en timeplan for min mor, som bor sammen med oss, slik at hun tok hånd om barna en måned. Selv om vi ikke har så god råd, bestemte vi at min 15 år gamle søster og jeg sammen med en annen, eldre søster i menigheten skulle tjene som midlertidige pionerer i en måned i isolert distrikt, ettersom et ektepar som jeg hadde ledet et studium med, hadde flyttet til dette området og tilbød oss husrom.»

Ble denne søsteren og de som arbeidet sammen med henne som midlertidige pionerer, belønnet for sine anstrengelser? Hun fortsetter: «Hvilken enestående tid hadde vi ikke! Prøv å forestille dere hvor glade vi ble da folk oppsøkte oss der hvor vi bodde, og sa: ’Jeg fikk med meg disse naboene mine for at de skulle få høre det dere hadde fortalt meg, ettersom de ikke var hjemme da dere besøkte oss i går’! I løpet av den måneden vi var midlertidige pionerer, snakket vi med hundrevis av mennesker, også dem vi traff på gater og veier, om de enestående velsignelser Guds rike skal bringe. Vi hadde den glede å starte ni bibelstudier i løpet av denne tiden. For noen dager siden fikk jeg et brev fra en av de kvinnene som jeg hadde begynt å studere med. Hun skrev blant annet: ’Kjære venn! Jo mer jeg lærer om Guds Ord, jo mer takker jeg Gud for at han sendte deg hjem til meg. Hver dag leser min mann litt fra de bøkene som du la igjen, og han er meget interessert i å lære mer om Guds hensikter.’»

Familiemedlemmene samarbeider

Mange andre har i likhet med denne portugisiske søsteren, som ble hjulpet til å tjene som midlertidig pioner fordi hennes mor var villig til å ta hånd om barna en måned, vært i stand til å være pionerer fordi familiemedlemmene har samarbeidet.

I Filippinene driver mange brødre gårdsbruk. Når de planter og høster, har de det meget travelt. Men når dette arbeidet er ferdig, er mange midlertidige pionerer. En tilsynsmann rapporterer at familiemedlemmene er midlertidige pionerer etter tur. Har du noen gang tenkt over hva du kan gjøre for å hjelpe forskjellige medlemmer av din familie til å være midlertidige pionerer en eller annen gang i løpet av året?

En av grunnene til at det er så mange pionerer i Korea sammenlignet med antall forkynnere, er at familiemedlemmene samarbeider. Avdelingstilsynsmannen sier: «Mange familier samarbeider slik at ett eller flere familiemedlemmer kan være pionerer. De fleste koreanere gifter seg og stifter familie. Det er meget sjelden å se noen som har valgt å leve enslig. Når en mann og en kvinne har giftet seg og fått barn, forsøker de ikke desto mindre i mange tilfelle å ordne seg slik at en av dem kan være pioner. Dette har skjedd oftere når de driver en liten butikk sammen, enn når mannen arbeider for en annen arbeidsgiver. Det er vanskelig å få arbeid, og når en er ansatt hos en arbeidsgiver, innebærer det vanligvis at en må arbeide 12 timer eller mer om dagen hver eneste dag.»

Når det gjelder samarbeid i familien, skriver en bror som tjener i Portugal: «Min hustru og jeg står opp tidlig hver dag og følger samme timeplan som Betel-familien, og fra kl. 7 til kl. 9 gjør min hustru unna mye av husarbeidet, lager mat og så videre. Begge guttene har bestemte oppgaver å ta hånd om, for eksempel re sengene sine og holde orden på rommet sitt, og når vi skal spise, dekker den ene bordet, mens den andre pleier å gå i butikken og handle. I løpet av den tiden vi har vært pionerer, er vi mange ganger blitt tilbudt godt betalt arbeid, som oftest når vi har hatt økonomiske problemer. Jeg er blitt tilbudt godt betalt arbeid både i Sveits og Frankrike. Ja, for bare noen dager siden spurte en juveler her på stedet meg om jeg ville arbeide for ham mot god betaling. Som familie betraktet er vi takknemlige for at vi har de nødvendige ting til livets opphold, og vi følger med glede det gode rådet i Matteus 6: 19—21.»

Ja, når forskjellige familiemedlemmer deler arbeidsbyrden, gjør dette det mulig å få frigjort tid, kanskje nok tid til at minst ett av familiemedlemmene kan være pioner. Ville ikke dette være et fint resultat av samarbeid i familien?

Det kan være nødvendig å bringe visse offer

De som ønsker å bli pionerer, må som oftest ikke bare samarbeide med de andre familiemedlemmene. De kan også bli nødt til å foreta forandringer i sine personlige forhold for å kunne begynne i pionertjenesten. En tilsynsmann i Nagoya i Japan forlot et heltidsarbeid for å overta en melkerute, hvor han begynner kl. 5 om morgenen. Dette gir ham tilstrekkelig tid til å være sammen med sin hustru og sitt barn og til å bruke resten av dagen i pionertjenesten. Oversøsteren ved kirurgisk avdeling på Fukuyama sykehus var i stand til å få seg en deltidsjobb som sykepleierske på et annet sykehus, slik at hun kunne være midlertidig pioner i tiden fra hun ble døpt, og fram til hun ble kvalifisert til å være alminnelig pioner. Det er en rekke unge leger som arbeider én eller to dager på sykehus for å dekke sine materielle behov, og som så bruker resten av sin tid i pionertjenesten. Noen apotekere bruker likeledes sin bevilling bare til å utføre deltidsarbeid for å kunne forsørge seg selv i pionertjenesten. Andre pionerer tjener nok penger til å kunne forsørge seg selv ved å utføre arbeid som folk vanligvis ikke vil ha, for eksempel avisbudjobber tidlig om morgenen og rengjøring av bowlingbaner og kontorer. Av og til hender det at to pionerer deler en heldagsstilling.

På Hawaii solgte et ektepar som har to barn, et hønseri og flyttet til en annen øy for å være pionerer mens barna var små. De ga uttrykk for hva de mente, på denne måten: «Det at vi var pionerer og derved satte et eksempel for våre barn, var den beste arv vi kunne gi dem.» Faren kjørte en skolebuss og arbeidet som tømmermann på deltid for å forsørge familien, samtidig som han tjente som presiderende tilsynsmann og alminnelig pioner. Om sommeren tjente barna som midlertidige pionerer sammen med sine foreldre.

En annen bror på Hawaii sier: «Jeg begynte å verdsette pionertjenesten da min hustru og mine to sønner ble pionerer. Jeg hadde hatt en god stilling i telegrafverket i mange år, og etter 20 år bestemte jeg meg for å søke avskjed og tok meg en deltidsjobb og søkte om å få bli alminnelig pioner. Jehova har rikelig velsignet våre anstrengelser i heltidstjenesten. Mine to sønner tjener nå ved Brooklyn Betel, og jeg gleder meg over å kunne arbeide sammen med min hustru i pionertjenesten.»

Et ektepar i Portugal som hadde en ni år gammel datter, lærte sannheten å kjenne og følte at de sto i så stor gjeld til Jehova at de satte seg som mål å begynne i pionertjenesten. Det ville imidlertid ikke bli lett for dem å realisere planene, ettersom de i tillegg til datteren måtte sørge for hustruens foreldre og en 80 år gammel tante. De lot seg ikke så lett avskrekke, men regnet ut verdien av alle sine eiendeler. Ettersom de eide den leiligheten de bodde i, bestemte de seg for å gjøre den til et aktivum ved å leie den ut. Deres hjem ville således bli et springbrett til pionertjenesten og ikke en hindring. Pengene de fikk i leie, ville bidra til å dekke andre utgifter. Ettersom de hadde en del verdier, ble det bestemt at de skulle selge dem og bruke de pengene de fikk for dem, til å dekke utgifter som de ville få i pionertjenesten.

De hadde knapt lagt sine planer før det utenlandske selskapet som mannen var ansatt i, på det sterkeste oppfordret ham til å fortsette og tilbød ham forfremmelse. Slektninger øvde også press på dem og forsøkte å skremme dem med at de gikk en usikker framtid i møte. De holdt imidlertid fast ved sin beslutning. Det er nå tre år siden de innvigde seg, og de får del i mange velsignelser i spesialpionertjenesten. De leder til sammen 30 hjemmebibelstudier. Den besluttsomhet de har vist når det gjelder å sette Rikets interesser på førsteplassen i sitt liv, har også vært en medvirkende årsak til at ni medlemmer av deres nære familie har innvigd seg til Jehova Gud.

Ja, de som har gitt avkall på materielle ting for helt og fullt å kunne fremme Rikets interesser som pionerer, er blitt rikelig velsignet. En mann og hans hustru, som begge ga avkall på godt betalt arbeid for å bli pionerer, sa: «De siste fire årene har vært de lykkeligste, de mest velsignelsesrike og de mest tilfredsstillende år av vårt liv, fordi vi i disse årene har tjent Jehova som pionerer. Vi angrer ikke på det vi har gjort, for vi er blitt velsignet både i åndelig og materiell henseende.»

Hva kommer du til etter at du har tenkt over din egen situasjon? Er pionertjenesten noe for deg? Er det mulig for deg å foreta forandringer med hensyn til din egen situasjon og klare deg med mindre materielt sett? Vil det være mulig for dere som familie betraktet å samarbeide slik at minst ett av medlemmene kan være alminnelig pioner? Eller vil det være mulig for forskjellige familiemedlemmer å være midlertidige pionerer etter tur?

Hvis du etter at du har overveid spørsmålet under bønn, finner at det vil være mulig for deg å øke din andel i felttjenesten ved å bli alminnelig pioner eller midlertidig pioner, hvorfor ikke da bestemme en dato da du skal begynne, og så arbeide mot dette mål?

Som innvigde tjenere for Jehova Gud ønsker vi naturligvis å bruke tiden på en forstandig måte nå i de «siste dager». Når vi helhjertet tjener Jehova, kan vi være forvisset om at han vil velsigne oss. Vi vil i likhet med apostelen Paulus kunne si: «Jeg er ren for alles blod.»