Kan du ha større andel i forkynnelsen av Riket?
SOM innvigde tjenere for Jehova Gud bør vi føle medynk med menneskene i denne verden. Vårt store eksempel, Jesus Kristus, gjorde det. Da han så skarer av israelitter, som var «ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde», «ynkedes han inderlig over dem». — Matt. 9: 36.
Apostelen Paulus’ innerste følelser ble likeledes vakt når han så at hans israelittiske brødre holdt fast ved sin vantro. «Jeg har en stor sorg og en uavlatelig gremmelse i mitt hjerte,» skrev Paulus til romerne. «For jeg ville ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødre, mine frender etter kjødet.» — Rom. 9: 2, 3.
Er du i likhet med Paulus bekymret for menneskene i ditt distrikt? Synes du at det er vondt å se at de fleste av dem ringeakter Guds Ord og derved setter sitt framtidige liv i fare og allerede nå skader seg selv fysisk, mentalt, følelsesmessig og åndelig? Føler du deg tilskyndt til å gjøre alt du kan for å hjelpe dem til å få nøyaktig kunnskap om sannheten? Får dine medmenneskers store behov for åndelig føde deg til å forsøke å få større andel i det arbeid som består i å forkynne om Riket?
Vurder din egen situasjon
Drevet av inderlig kjærlighet til Jehova og sine medmennesker har mange økt sin andel i forkynnelsen av Riket ved å bli alminnelige eller midlertidige pionerer. Har du tenkt over om du kan bli det?
Mange innvigde tjenere for Jehova Gud ville svært gjerne være pionerer hvis de kunne. Men de har ikke anledning til det. Og Jehova Gud krever naturligvis ikke at hans tjenere skal bruke all den tid de er våkne, i dette arbeidet. Vi har alle behov for hvile og avkobling. Det var derfor Jesus Kristus ved en anledning sa til sine disipler: «Kom nå I med meg avsides til et øde sted og hvil eder litt ut!» — Mark. 6: 31.
Ikke desto mindre gjør vi vel i å tenke over hvordan vi bruker vår tid, og om vi har noen mulighet for å utvide vår andel i forkynnelsen av Riket. Vi bør i likhet med Moses be: «Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet!» (Sl. 90: 12) Ja, vi bør ønske at Jehova Gud skal hjelpe oss til å verdsette den tid vi har til rådighet, slik at vi kan bruke den på best mulig måte.
Vi bør alle spørre oss selv: Viser den måten jeg bruker min tid på, at jeg er overbevist om at vi lever i de «siste dager», og at vi bør gjøre alt vi kan for å komme i kontakt med rettferdselskende mennesker før det er for sent? (Mika 4: 1) Bør jeg forandre mitt syn på materielle ting, så jeg kan være tilfreds med mindre? Kan jeg bruke færre timer til å utføre verdslig arbeid for på den måten å få bedre tid til å forkynne det gode budskap, eventuelt som pioner? Bruker jeg mer tid til underholdning og avkobling enn jeg burde? Hvor mye av denne tiden kunne jeg bruke på en bedre måte ved å ta del i det viktige arbeid som består i å forkynne om Riket?
Når du tar din egen situasjon opp til vurdering og legger saken fram for Jehova i bønn, vil du kanskje finne ut at du ved å innrette deg litt annerledes kan bli alminnelig pioner, eller i hvert fall midlertidig pioner. Hvis det skulle være tilfelle, bør du fastsette en dato da du skal begynne, og innrette deg i samsvar med dette, idet du ber Jehova om å velsigne de anstrengelser du gjør deg.
En bror på Hawaii som ble oppfordret til å gjøre dette av en reisende tilsynsmann, skriver: Spørsmålet var: Når skulle jeg slutte i mitt verdslige arbeid og begynne som pioner? Én ting var jeg helt klar over, og det var at jo lenger jeg fortsatte i mitt verdslige arbeid, desto vanskeligere ville det være for meg å slutte, fordi jeg oppnådde forskjellige fordeler og fikk høyere lønn. Jeg bestemte meg for å slutte på arbeidet og begynne i pionertjenesten den 1. oktober 1966. Snart var datoen der, og før jeg visste ordet av det, var jeg i gang i pionertjenesten.» I dag tjener denne broren som spesialpioner.
La andres eksempel være til oppmuntring for deg
Når du overveier om du kan bli pioner, tenker du kanskje på om du vil kunne klare å fortsette i denne tjenesten. Det eksempel andre har satt, kan da være til både hjelp og oppmuntring for deg.
Tenk på pionerer som har tjent trofast i mange år. Når du hører om slike pionerer eller leser om dem i årboken eller Vakttårnet, bør du tenke over hvilke glederike ting de har opplevd og opplever. Tenk over hvordan deres situasjon var, og hvorfor de har kunnet gjøre det beste ut av situasjonen. Hvis du kjenner pionerer som har vært i omtrent samme stilling som du er i nå, kan du be dem fortelle deg om hvordan de kom i gang, og hva som har gjort det mulig for dem å fortsette.
Kretstilsynsmannen vil også med glede besvare spørsmål som du måtte ha i forbindelse med pionertjenesten. Han har gode forutsetninger for å svare på slike spørsmål. Han vet av egen erfaring hva det vil si å være pioner. Han har også arbeidet sammen med mange pionerer og sannsynligvis også med noen som hadde slike betenkeligheter som du nå har, før de begynte.
De eldste i den menigheten du tilhører, kan være til hjelp for deg, enten de er pionerer eller ikke. De fleste av dem er gift og har barn og har måttet dele sin tid mellom sin familie og sine oppgaver i menigheten for å kunne ta ledelsen i det arbeid som består i å forkynne om Riket og gjøre disipler. Hvis du snakker med dem, vil du få et innblikk i hva de har gjort for å kunne ivareta sine forpliktelser, og dette kan hjelpe deg til å innrette deg slik at du kan bli pioner. De vil også kunne komme med andre gode forslag, ettersom de sikkert har arbeidet sammen med pionerer eller selv har vært midlertidige pionerer. Nøl derfor ikke med å snakke med dem om ting som du tror kan hindre deg i å ta opp pionertjenesten.
Når eldste og menighetstjenere velger å bli pionerer
Det er naturligvis ikke alle eldste eller alle menighetstjenere som har anledning til å være pionerer. Men når de som har anledning til det, blir alminnelige eller midlertidige pionerer, er deres eksempel til stor oppmuntring for alle i menigheten, og det tilskynder dem til å ta nidkjært del i forkynnelsen av Riket. De eldste og menighetstjenerne bør derfor passe på at det de sier og gjør, ikke på noen måte bidrar til å svekke forkynnernes inntrykk av at vi må anstrenge oss for at forkynnelsesarbeidet skal bli fullført nå i de «siste dager». De vil naturligvis ikke kunne oppmuntre andre til å gjøre mer for å forkynne om Riket og gjøre disipler hvis de ikke selv utnytter de muligheter de har.
Hvilken god virkning de eldstes og menighetstjenernes eksempel kan ha, framgår av noe som skjedde i en menighet i Portugal. Brødrene i tjenesteutvalget syntes at det var svært få i menigheten som ble pionerer. Selv i måneder med spesiell virksomhet var det sjelden at noen av brødrene eller søstrene søkte om å få bli midlertidige pionerer. Brødrene i tjenesteutvalget drøftet saken og kom fram til at det sannsynligvis ville være best at de selv gikk foran med et godt eksempel ved å bli midlertidige pionerer i april. Dette gjorde de, enda ingen av dem hadde ferie da. De satte opp en timeplan for forkynnelse om kveldene og i week-endene som gjorde det mulig for dem å oppfylle det krav som stilles med hensyn til timer, enda dette er vanskeligere i Portugal enn i andre land, fordi arbeidet er forbudt der. I april 1971 var det flere forkynnere som fulgte deres eksempel og ble midlertidige pionerer, og i april 1972 ble alle som var utnevnt til en eller annen stilling i menigheten, midlertidige pionerer. Dette viste seg virkelig å være en spore for menigheten. Omkring en fjerdedel av forkynnerne ble så oppglødet at de ble midlertidige pionerer.
Noe lignende skjedde i Ikot Eyo menighet i Nigeria. Da alle de brødre som var utnevnt til en stilling i menigheten, gikk foran med et godt eksempel ved å bli pionerer, var det 41 av de 59 døpte forkynnere som ble midlertidige pionerer. Dette førte til at menigheten oppnådde et høydepunkt i antall forkynnere, Det var også markert framgang i bibelstudiearbeidet.
En av grunnene til at det er så mange pionerer i Japan — en fjerdedel av forkynnerne er opptatt i denne tjenesten — er det gode eksempel som de eldste der har satt. Mange av dem er pionerer, og en rekke av dem har gitt avkall på et godt betalt arbeid for å bli det. En av dem sa opp en høy stilling i Hitaehi elektrisitetsverk for å få tid til å bli pioner. En avdelingssjef i en bilfabrikk sluttet i sitt godt betalte arbeid for å bli pioner. En av de eldste i Kyoto Ukyo menighet var blitt utdannet i De forente stater med tanke på en høy stilling i arkitektavdelingen i det firmaet han var ansatt i. Han lot imidlertid denne anledningen gå fra seg for å kunne være pioner og ha et verdslig arbeid på deltid.
En eldste på Hawaii som ble alminnelig pioner, forteller følgende:
«Som presiderende tilsynsmann forsøkte jeg å hjelpe andre til å bli pionerer, og jeg tenkte ofte på betydningen av at jeg selv gikk foran med et godt eksempel ved å bli pioner. En grundig vurdering av min økonomi viste at dette var mulig. Noe som ytterligere styrket meg i mitt forsett, var ønsket om å hjelpe flere til å bli pionerer og hjelpe andre mennesker til å lære sannheten å kjenne. Jeg hadde fire barn som var i oppveksten, og var sterkt interessert i deres framtid. Jeg arbeidet som kranfører og tjente godt. I juni 1967 bestemte jeg meg for å slutte i dette arbeidet og begynne som pioner sammen med min hustru, som allerede var pioner.»
Har Jehova velsignet denne familiefaren og hans familie etter at han begynte i pionertjenesten? Resultatene taler for seg selv. I den menigheten hvor de tjener, er omkring én av sju forkynnere alminnelige pionerer eller spesialpionerer. Møtedeltagelsen er omkring 150 prosent av forkynnertallet.
Broren sier om de velsignelser som hans familie har fått del i: «Det yngste av barna mine begynner på det siste skoleåret i september og blir samtidig alminnelig pioner. Det blir dermed seks pionerer i familien, innbefattet den eldste datteren vår, som er pioner sammen med sin mann i en annen menighet. Det at alle familiens medlemmer setter Rikets interesser på førsteplassen i livet, tjener som en beskyttelse for oss og gir oss stor glede.»
Foreldre kan oppmuntre sine barn
På samme måte som de eldste og menighetstjenerne i en menighet i høy grad kan påvirke resten av forkynnerne i menigheten, kan foreldre ved å gjøre god bruk av de anledninger de har til å forkynne det «gode budskap», påvirke sine barn til å gjøre det samme. Når samtalene i hjemmet dreier seg om åndelige ting, og ikke først og fremst om materielle ting, vil barna få et sterkt ønske om å arbeide for å fremme Rikets interesser.
En eldste i Nigeria sier følgende om den virkning det har på barn at deres foreldre har en positiv innstilling til pionertjenesten: «Foreldrene har stor respekt for pionerene, og særlig for spesialpionerene og kretstilsynsmennene. Dette har ført til at mange unge setter pionertjenesten meget høyt og betrakter den som et meget ønskverdig arbeid.»
En kretstilsynsmann i det samme landet forteller følgende, som er et typisk eksempel på hvordan familiemedlemmer kan gjøre seg forente anstrengelser for å skape en positiv innstilling til pionertjenesten i familien: «En 15 år gammel søster fortalte på kretsstevnet i Itire at foreldrene betrakter hennes pionertjeneste som noe som angår hele familien. Når de planlegger familiens gjøremål, tar de hensyn til hennes felttjeneste.» Denne unge søsteren sier at hvis hun ikke klarte å oppfylle kravene til pionerer, ville hun synes at hun sviktet familien. «Jeg blir derfor oppmuntret til å oppfylle kravene til pionerer,» sier hun.
Familier i Filippinene har gjort seg lignende anstrengelser. Mange ektepar som har en stor barneflokk og ikke mye å klare seg med, vil heller at barna skal hjelpe til hjemme og være pionerer, enn at de skal ha et heltidsarbeid og hjelpe sine foreldre med å underholde familien. En ung søster fra Quezon City skriver: «Jeg tilhører en familie med ni barn, men mine foreldre vil helst at jeg skal være pioner. For å hjelpe familien utfører jeg husarbeid — vasker og stryker, lager mat og syr kjoler.»
I det samme landet er det et ektepar som har vært i spesialpionertjenesten i over 15 år samtidig som de har hatt ni barn å ta seg av. Dette ville ikke ha gått i alle familier, men dette ekteparet har oppdaget at det er mulig for dem hvis de samarbeider. Familiefaren uttaler: «Vi lærte barna å arbeide fra de var små. Vår eldste sønn klarte å dyrke jorden når han fikk hjelp av søstrene sine. Døtrene våre lærte å underholde seg selv ved å selge varer på torget. Vi hjalp dem også til å verdsette pionertjenesten, og i dag er fem av døtrene våre alminnelige pionerer, og den yngste gutten har vært midlertidig pioner.»
Dette ekteparet oppnådde ikke gode resultater bare innenfor familien, men også i det arbeid som består i å forkynne og gjøre disipler. De har fått være med på å opprette en ny menighet og hjelpe seks andre menigheter til å vokse seg sterke. Og de har hjulpet 35 får-lignende mennesker til å lære sannheten å kjenne.
Hvis du har barn, tilskynder du dem da ved det du gjør og sier, til å bli pionerer? Hvis du er ung, setter du da pris på de oppfordringer du får? ønsker du å glede dine foreldre ved å gå inn for pionertjenesten? Har du latt din kjærlighet til Jehova og dine medmennesker vokse i en slik grad at du ønsker å bruke så mye tid som mulig til å forkynne om Riket?
Benytt deg av de anledninger du har
Uansett hvilke forhold du lever under, kan du alltid tenke over om du har noen mulighet til å få større andel i forkynnelsen av Riket. Ettersom forholdene på denne siden av den «store trengsel» snart kan forandre seg, bør du ha det som ditt mål å bli pioner. Da vil du, hvis du uventet skulle få anledning til å bli alminnelig eller midlertidig pioner, i ditt sinn og hjerte være forberedt på å benytte anledningen på den beste måten. Mange brødre og søstre har gjort akkurat det.
En bror i Portugal så at han kunne selge sin andel i et forretningsforetagende og bli pioner. Han grep sjansen og plasserte pengene slik at han var garantert en regelmessig inntekt som var stor nok til at han kunne underholde sine to barn og sin mor samtidig som han var pioner. Han har ikke angret på at han valgte å gjøre dette. Han skriver: «Som forretningsmann hadde jeg alltid mye å gjøre. Men som pioner har jeg enda mer å gjøre. Ikke desto mindre er jeg nå mye mer tilfreds og har langt bedre helse. Mens jeg var forretningsmann, var jeg mange ganger fysisk og psykisk utmattet og dessuten irritabel når jeg kom hjem. Jeg hadde dårlige nerver og tok beroligende midler. Nå som jeg er pioner, er jeg noen ganger meget sliten fysisk sett når jeg kommer hjem, men likevel lykkelig og tilfreds. Etter at jeg ble pioner, har jeg aldri tatt noe beroligende middel! Riktignok lever vi nå i mer beskjedne kår, men det livet vi lever, er så mye rikere. Og vår åndelige tilstand — ja, den er ikke til å kjenne igjen.»
Til og med denne brorens 12 år gamle datter har lagt merke til forandringen. Hun sier: «Før, når far kom hjem fra arbeidet sent og var trett, så vi nesten ikke noe til ham. Han bare spiste og gikk og la seg og sa nesten ikke et ord til oss. Nå er far mer sammen med oss, og det liker vi veldig godt. Men det vi liker aller best, er at far regelmessig studerer Bibelen sammen med oss.»
I likhet med brødrene mange andre steder i verden har brødrene i Korea vært flinke til å benytte anledninger til å bli alminnelige og midlertidige pionerer. Hele 1810 av de 14 754 forkynnerne av det «gode budskap» er pionerer — det vil si hver åttende forkynner. De lar seg ikke avskrekke av de bitende kalde vintrene. Januar måned er faktisk vanligvis den måneden da det blir et nytt høydepunkt i antall midlertidige pionerer. Grunnen til det er at det ikke er oppvarming på de fleste skoler, og derfor blir skolene stengt når det er svært kaldt, noe som gir elever og lærere anledning til å være midlertidige pionerer. Husmødre kan da også få hjelp med husarbeidet av eldre barn og har anledning til å forkynne mer ved å være midlertidige pionerer.
Benytter du deg av de anledninger du har? Har du anledning til å være pioner i måneder da du har ferie eller mange fridager? Kan du hjelpe din mor med et eller annet arbeid i huset når du har skoleferie, og på den måten kanskje gi henne anledning til å være midlertidig pioner sammen med deg?
Hvis vi alle er innstilt på å utvide vår andel i forkynnelsen av Riket, og hvis vi elsker Jehova og våre medmennesker, vil vi fortsatt kunne gjøre mye for å hjelpe rettferdselskende mennesker til å ta standpunkt for den sanne tilbedelse.