Er det noen som bryr seg om andre?
«De undertryktes tårer» er blitt en stri strøm. Verden over er det de som er ofre for utallige «undertrykkende handlinger», som feller disse tårene. Disse ofrene føler ofte at de ikke har ’noen som trøster dem’ — at ingen virkelig bryr seg om dem. — Forkynneren 4: 1.
TRASS i denne strie strømmen av tårer finnes det de som er fullstendig uberørt av at deres medmennesker lider. Med vilje ignorerer de andre folks smerte, lik presten og levitten i Jesu Kristi illustrasjon om en mann som var blitt overfalt og ranet, og som lå halvdød igjen ved veikanten. (Lukas 10: 30—32) Så lenge det går forholdsvis bra med dem selv og familien, interesserer de seg ikke for andre. De sier i virkeligheten: «Hva har det med meg å gjøre?»
Dette burde ikke overraske oss. Apostelen Paulus forutsa at mange skulle være «uten naturlig hengivenhet» i «de siste dager». (2. Timoteus 3: 1, 3) En observatør beklaget dagens likegyldige holdning. «Den gamle irske livsfilosofien og tradisjonen som går ut på å bry seg om og dele med hverandre, er blitt erstattet av et nytt livssyn som går ut på først og fremst å tenke på seg selv,» sa han. Over hele verden er folk mest opptatt av seg og sitt, og for dem spiller det nesten ingen rolle hvordan andre har det.
Behov for at noen bryr seg
Det er virkelig behov for at noen bryr seg. Tenk for eksempel på en mann i Tyskland som ble «funnet sittende foran TV-en — fem år etter at han døde ved juletider». Denne mannen, som var «skilt, arbeidsufør, ensom» og bitter på grunn av alt det triste han hadde opplevd, ble ikke savnet før midlene på den bankkontoen som husleien ble trukket fra, var oppbrukt. Det var ingen som brydde seg om ham.
Tenk også på dem som er hjelpeløse ofre for mektige og grådige overherrer. I et område var det cirka 200 000 (en fjerdedel av befolkningen) som døde på grunn av «undertrykkelse og sult» etter at landet var blitt tatt fra dem med vold. Eller tenk på de barna som ble utsatt for nesten helt utrolige grusomheter. En rapport sa: «Det er en uhyre stor prosentdel av barna i [et land] som har vært vitne til en rekke grusomheter, slik som drap, slag og voldtekt, og noen ganger er det andre ungdommer som har begått disse overgrepene.» Det er forståelig at et offer for slik urettferdighet gråtende kan spørre: «Finnes det egentlig noen som bryr seg om meg?»
Ifølge en FN-rapport har 1,3 milliarder mennesker i utviklingslandene mindre enn åtte kroner å leve av hver dag. De må lure på om noen bryr seg om dem. Det gjør nok også de tusener av flyktninger som «blir stilt overfor det ubehagelige valget mellom å bli i en elendig flyktningleir eller i et ugjestmildt land og å prøve å vende tilbake til et hjemland som fremdeles herjes av krig eller etniske splittelser,» sier The Irish Times. I den samme rapporten stod det noe uhyggelig: «Lukk øynene dine og tell til tre. Et barn er død. Det er et av de 35 000 barna som i dag kommer til å dø som følge av underernæring eller en sykdom som kunne ha vært forhindret.» Det er ikke rart at mange i fortvilelse og bitterhet roper om hjelp. — Jevnfør Job 7: 11.
Er det virkelig meningen at det skal være så mye lidelse? Er det realistisk å tro at det finnes noen som ikke bare bryr seg, men som også har makt til å gjøre ende på lidelsene og til å lege all den smerte som menneskene er blitt utsatt for?
[Bilderettigheter på side 2]
Omslagsbilde: Reuters/Nikola Solic/Archive Photos
[Bilderettigheter på side 3]
A. Boulat/Sipa Press