Vendaenes fruktbare land

MIN kone og jeg har de siste ti årene tjent som heltidsforkynnere blant vendaene. Dette folket holder til sør for elven Limpopo i den nordlige delen av Sør-Afrika og består av en rekke stammer som krysset Limpopo i tidligere århundrer. Noen vendaer påstår at deres forfedre slo seg ned her for over 1000 år siden.

Dette området var faktisk en gang en del av et gammelt rike som ble kalt Mapungubwe. Det var Sør-Afrikas første store bysamfunn, og det behersket den store Limpopo-elvedalen, fra Botswana i vest til Mosambik i øst. Fra omkring år 900 til 1100 e.v.t. forsynte Mapungubwe arabiske handelsmenn med elfenben, horn av neshorn, dyreskinn, kobber og til og med gull. Forseggjorte skulpterte gjenstander kledd med gull er blitt avdekket i en kongelig gravhaug som heter Mapungubwe. Et oppslagsverk antyder at dette er blant «de tidligste indikasjoner på gullgruvedrift i det sørlige Afrika».

Det blir ikke utvunnet gull her lenger. I dag er vendaenes land kjent for sin fruktbarhet. Sør for Soutpansberg-fjellene ligger en frodig dal hvor det vokser frukter som avokado, banan, mango og guajava i store mengder. Det finnes pekannøtter og macadamianøtter og dessuten rikelige mengder med grønnsaker, for eksempel vill muroho, som smaker som spinat og brukes mye av den lokale befolkningen.

Vendaene er et fredelig og gjestfritt folk. Det er ikke uvanlig at familieoverhodet sørger for at det blir stekt en kylling når det kommer en uventet gjest på besøk. Den spises sammen med vhuswa, som blir laget av mais og er hovednæringsmidlet. Etter besøket følger familieoverhodet gjerne gjesten et kort stykke på veien. Dette er den tradisjonelle måten å vise en gjest respekt på. Barn lærer å hilse på besøkende på en grasiøs måte ved å neie og smyge den ene hånden over den andre. På denne siden ser du to vendakvinner som hilser på hverandre på denne tradisjonelle måten.

Et vanskelig språk

Folk av europeisk opprinnelse synes vendaenes språk er vanskelig. Ett problem er at mange ord staves likt, men uttales forskjellig. En dag jeg holdt en bibelsk tale i en menighet av Jehovas vitner som snakker venda, prøvde jeg å oppfordre tilhørerne til å snakke med alle mennesker. En av tilhørerne kunne ikke la være å le, for jeg hadde sagt «finger til finger» i stedet for «person til person».

Første gang jeg prøvde å snakke venda i forkynnelsesarbeidet, svarte en vendakvinne: «Jeg snakker ikke engelsk.» Jeg trodde jeg hadde snakket bra venda, men hun trodde det var engelsk! Da jeg ved en annen anledning gikk mot et hus, bad jeg en ungdom hente familieoverhodet. Ordet for familieoverhode på venda er thọho (med trykk på første stavelse). Ved en feiltagelse hadde jeg sagt thohọ (med trykk på siste stavelse) og hadde dermed bedt om å få snakke med husets ape! Slike feil gjorde meg nedslått, men som følge av iherdige anstrengelser er både min kone og jeg nå i stand til å samtale rimelig bra på venda.

Åndelig frukt

Vendaenes land har vist seg å være fruktbart i åndelig henseende. I 1950-årene ble det opprettet en menighet av Jehovas vitner blant innvandrere som hadde kommet fra naboland for å arbeide i en kobbergruve i byen Messina. Deres nidkjære virksomhet bidrog til at mange vendaer lærte Bibelens sannhet å kjenne. Ti år senere holdt en gruppe Jehovas vitner blant vendaene møter i et privat hjem i byen Sibasa.

For å sette fart i økningen sendte Vakttårnets avdelingskontor i Sør-Afrika noen heltidsforkynnere til dette fruktbare distriktet. Snart vokste gruppen i Sibasa til en stor menighet. På den tiden ble de kristne møtene holdt i et klasserom. Men med hjelp fra Jehovas vitner i Pietersburg-området, rundt 150 kilometer lenger sør, ble det bygd en Rikets sal i nabobyen Thohoyandou.

Den vendatalende befolkningen i den nordlige delen av Sør-Afrika teller over 500 000. Det var ingen Jehovas vitner blant vendaene første gang budskapet om Riket ble forkynt her i 1950-årene. Nå er det over 150. Men det er fortsatt mange urørte områder, og mye arbeid gjenstår. I 1989 begynte vi å besøke en landsby som heter Hamutsha. På den tiden var det bare ett vitne som bodde der. Nå bor det over 40 Rikets forkynnere i den landsbyen. Takket være ytterligere hjelp fra Jehovas vitner i menighetene i Pietersburg og økonomiske bidrag fra brødre i mer velstående land er vi nå i ferd med å fullføre vår Rikets sal.

Vi bor i en campingvogn på en gård. Vi lever enkelt, slik at vi får mer tid til å nå lokalbefolkningen med det gode budskap. (Markus 13: 10) Som følge av det er vi blitt rikt velsignet med det privilegium det er å hjelpe mange til å innvie sitt liv til Jehova Gud. Ett eksempel er en mann som heter Michael, som så boken Du kan få leve evig på en paradisisk jorda hos en venn av seg. Han begynte å lese den og skjønte straks at dette er sannheten. Derfor skrev han til Selskapet Vakttårnet og bad om mer bibelsk litteratur. Michael forklarte i brevet sitt at han nylig var blitt døpt som et medlem av den lokale apostoliske kirke. Han sa videre: «Jeg har oppdaget at jeg er på feil vei til Guds rike. Jeg har bestemt meg for å bli medlem hos dere, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å bli det.» Han oppgav adressen sin og bad om å få besøk av et av Jehovas vitner. Jeg klarte å finne Michael og startet et hjemmebibelstudium med ham. I dag er han et døpt vitne for Jehova og tjener ham lojalt.

I desember 1997 overvar vi Jehovas vitners områdestevne med temaet «Troen på Guds Ord», som ble holdt på en idrettsplass i Thohoyandou. Der var det 634 til stede, og 12 nye ble døpt. Jeg hadde det privilegium å holde to foredrag på venda. Det var virkelig en milepæl etter ti lykkelige år i dette fruktbare landet! — Innsendt.

[Fotnote]