Kollegiantene — de skilte seg ut ved sitt bibelstudium

Har du hørt om kollegiantene?

Denne lille nederlandske religiøse gruppen fra 1600-tallet var forskjellig fra datidens etablerte kirkesamfunn. På hvilken måte? Og hva kan vi lære av kollegiantene? La oss se nærmere på dette ved å foreta en reise bakover i tiden.

I 1587 kom Jacobus Arminius (eller Jacob Harmensen) til Amsterdam. Han hadde ikke noe problem med å få seg arbeid, for han hadde en imponerende bakgrunn. Da han var 21 år gammel, ble han uteksaminert fra Leiden universitet i Nederland. Deretter var han seks år i Sveits, hvor han studerte teologi under Théodore de Bèze, etterfølgeren til den protestantiske reformatoren Jean Calvin. Det var ikke rart at protestantene i Amsterdam var glade for å kunne utnevne den 27 år gamle Arminius til prest. Noen år senere var det imidlertid mange av kirkemedlemmene som angret på dette valget. Hvorfor det?

Spørsmålet om predestinasjon

Ikke lenge etter at Arminius inntok prekestolen, oppstod det uenighet blant protestantene i Amsterdam om predestinasjonslæren. Denne læren var sentral i kalvinismen, men noen av tilhengerne syntes at en Gud som hadde forutbestemt frelse for enkelte og fortapelse for andre, var hard og urettferdig. Kalvinistene forventet at Arminius, som var en elev av de Bèze, skulle irettesette dissenterne. Men i stedet stilte han seg til kalvinistenes store bestyrtelse på dissenternes side. I 1593 var konflikten blitt så opphetet at den splittet byens protestanter i to grupper — de som støttet læren, og de som forkastet den, de såkalte moderate.

I løpet av noen få år førte denne lokale uenigheten til et landsomfattende protestantisk skisma. I november 1618 kom det så til et oppgjør. Kalvinistene, som var støttet av hæren og opinionen, stevnet dissenterne (som ble kalt remonstrantera) for et nasjonalt råd, den protestantiske synoden i Dordrecht. Dette møtet endte med at alle remonstrantenes prester ble stilt overfor et valg: Skriv under på et løfte om aldri mer å holde en preken, eller forlat landet. De fleste valgte å dra i eksil. Konservative kalvinister overtok de prekestolene som remonstrantene hadde måttet forlate, og kalvinismen hadde vunnet — det håpet i hvert fall synoden.

Kollegiantenes begynnelse og framvekst

Remonstrantenes menighet i landsbyen Warmond i nærheten av Leiden mistet også sin prest. Men i motsetning til det som skjedde andre steder, godtok ikke menigheten den nye presten som var blitt utnevnt av synoden. Da så en prest som var remonstrant, våget livet ved å dra tilbake til Warmond i 1620 for å ta seg av menigheten der, var det noen av sognebarna som avviste ham også. De hadde begynt å holde religiøse møter i hemmelighet uten hjelp av noen prest. Senere ble disse møtene kalt collegia, og de som overvar dem, ble kalt kollegianter.

Selv om kollegiantene i større grad var et produkt av omstendigheter enn av religiøse prinsipper, forandret situasjonen seg snart. Gijsbert van der Kodde, som var medlem av menigheten, framholdt at ettersom gruppen kom sammen uten å bli ledet av noen prest, så holdt den seg mer til Bibelens lære og til de første kristnes vei enn de etablerte kirkesamfunnene. Han sa at presteembetet var blitt oppfunnet etter apostlenes død for å gi arbeid til menn som ikke ville lære seg et yrke.

I 1621 flyttet van der Kodde og hans likesinnete møtene sine til den nærliggende landsbyen Rijnsberg.b Da den religiøse forfølgelsen måtte gi plass for større toleranse noen år senere, spredte ryktet om kollegiantenes møter seg over hele landet og tiltrakk seg «fugler med forskjellige fjær,» som historikeren Siegfried Zilverberg uttrykte det. Det var remonstranter, mennonitter og socinianere, ja til og med teologer. Noen var bønder. Andre var poeter, boktrykkere, leger og handelsmenn. Filosofen Spinoza (Baruch de Spinoza) og pedagogen Johann Amos Comenius (eller Jan Komenský), så vel som den berømte maleren Rembrandt van Rijn, sympatiserte med bevegelsen. De ulike tankene som disse gudfryktige menneskene brakte med seg, påvirket utviklingen av kollegiantenes trosoppfatninger.

Etter 1640 vokste denne dynamiske gruppen hurtig. Det ble opprettet menigheter i Rotterdam, Amsterdam, Leeuwarden og andre byer. Professor i historie Andrew C. Fix skriver at mellom 1650 og 1700 vokste «kollegiantene . . . til å bli en av de viktigste og mest innflytelsesrike religiøse kreftene i det 17. århundres Nederland».

Kollegiantenes trosoppfatninger

Siden fornuft, toleranse og talefrihet var noe kollegiantene la stor vekt på, stod det fritt til hver enkelt å ha sine egne trosoppfatninger. De var imidlertid knyttet sammen av noen felles læresetninger. Alle kollegiantene forstod for eksempel betydningen av personlig bibelstudium. Én kollegiant skrev at hver troende skulle «granske selv og ikke lære Gud å kjenne gjennom andre». Og det gjorde man. Ifølge kirkehistorikeren Jacobus C. van Slee, som levde på 1800-tallet, var det mer bibelkunnskap blant kollegiantene enn i andre religiøse grupper på den tiden. Til og med kollegiantenes motstandere roste dem for deres evne til å bruke Bibelen med dyktighet.

Etter hvert som kollegiantene studerte Bibelen, utviklet de imidlertid en overbevisning som skilte dem ut fra de tradisjonelle kirkesamfunnene. Kilder fra det 17. til det 20. århundre beskriver noen av trosoppfatningene deres:

Urkirken. Kollegianten og teologen Adam Boreel skrev i 1644 at da urkirken ble engasjert i politikk på keiser Konstantins tid, brøt den sin pakt med Kristus og mistet den hellige ånds inspirasjon. Han tilføyde at falske læresetninger grep om seg i stort omfang som følge av dette, og at de hadde fortsatt å spre seg like til hans tid.

Reformasjonen. Reformasjonen på 1500-tallet, som var blitt ledet av Luther, Calvin og andre, hadde ikke gått langt nok i å reformere kirken. Ifølge den ledende kollegianten og legen Galenus Abrahamsz (1622—1706) forverret i stedet reformasjonen den religiøse situasjonen ved å legge grunnlaget for stridigheter og hat. Sanne reformer skulle forandre menneskers hjerte, noe reformasjonen ikke hadde klart.

Kirken og presteskapet. De etablerte kirkesamfunnene er fordervede, verdslige og blottet for guddommelig myndighet. Enhver som tar sin religion alvorlig, kan ikke foreta seg noe bedre enn å forlate den kirken han tilhører, slik at han ikke gjør seg medskyldig i dens synder. Kollegiantene sa at presteembetet er i strid med Bibelen og «skadet den kristne menighets åndelighet».

Riket og paradiset. En av grunnleggerne av menigheten i Amsterdam, Daniel de Breen (1594—1664), skrev at Kristi rike ikke var noe åndelig rike som var i folks hjerte. Læreren Jacob Ostens, en kollegiant i Rotterdam, sa at «patriarkene så fram til et jordisk løfte». Kollegiantene ventet også på den tid da jorden skulle bli forvandlet til et paradis.

Treenighetslæren. Noen ledende kollegianter var påvirket av socinianske trosoppfatninger og forkastet treenighetslæren.c Daniel Zwicker (1621—78) skrev for eksempel at enhver doktrine som stred mot fornuften, slik som treenighetslæren gjorde, var «umulig og falsk». I 1694 ble det utgitt en bibel som var oversatt av kollegianten Reijnier Rooleeuw. Den gjengav siste del av Johannes 1: 1 slik: «Og ordet var en gud» i stedet for den tradisjonelle gjengivelsen: «Og ordet var Gud.»d

Ukentlige møter

Selv om kollegiantene ikke var enhetlige i sine trosoppfatninger, fungerte menighetene i de forskjellige byene ganske likt. Historikeren van Slee forteller at kollegiantene knapt forberedte møtene sine i bevegelsens første tid. På grunnlag av apostelen Paulus’ ord om nødvendigheten av å «profetere» mente de at alle mannlige troende fritt kunne tale til menigheten. (1. Korinter 14: 1, 3, 26) Som følge av dette varte ofte møtene til langt på natt, og noen av de tilstedeværende falt «i dyp søvn».

Senere ble møtene mer organisert. Nå kom kollegiantene ikke bare sammen om søndagene, men også på kveldstid om hverdagene. For å hjelpe taleren og menigheten til å forberede seg til møtene i løpet av et år ble det laget et trykt program som viste hvilke skriftsteder i Bibelen som skulle behandles, i tillegg til talerens initialer. Etter at møtet var blitt innledet med sang og bønn, forklarte en taler skriftstedene. Når han var ferdig, bad han mennene i forsamlingen om å si hva de mente om det emnet som var blitt drøftet. Så trakk en annen taler fram anvendelsen av versene. Møtet ble avsluttet med sang og bønn.

Kollegiantene i byen Harlingen i provinsen Friesland hadde en litt uvanlig framgangsmåte for å holde tiden på møtene. Talere som brukte lenger tid enn de skulle, måtte betale en liten bot.

Nasjonale stevner

Kollegiantene mente også at det var nødvendig med større sammenkomster. Så fra og med 1640 reiste kollegianter fra hele landet til Rijnsberg to ganger i året (om våren og sommeren). Historikeren Fix skriver at disse samlingene gjorde dem «kjent med tankene, følelsene, trosoppfatningene og virksomheten til deres brødre fra fjern og nær».

Noen av de tilreisende kollegiantene leide rom hos landsbyboerne, mens andre bodde i Groote Huis, eller «det store huset», et herskapshus med 30 rom som kollegiantene eide. Der ble det servert felles måltider til mellom 60 og 70 personer. Etter middag kunne gjestene spasere gjennom den store hagen for å glede seg over ’Guds skaperverk, en rolig samtale eller et øyeblikks meditasjon’.

Selv om ikke alle kollegiantene syntes det var nødvendig å la seg døpe, var det mange som gjorde det. Dermed ble dåp et særtrekk ved de store sammenkomstene. Historikeren van Slee sier at seremonien vanligvis fant sted lørdag formiddag. Etter sang og bønn ble det holdt en tale om nødvendigheten av neddukking i vann. Så bad taleren de voksne som ønsket å bli døpt, om å komme med en kunngjøring av sin tro, for eksempel ved å si: «Jeg tror at Jesus Kristus er den levende Guds Sønn.» Etter at talen var blitt avsluttet med bønn, gikk alle som var til stede, bort til kanten av bassenget og så menn og kvinner knele i bassenget, slik at vannet gikk dem til skuldrene. Den som forestod dåpen, skjøv så hodet til den nye troende framover og under vannet. Etter at seremonien var over, gikk alle tilbake til plassene sine for å lytte til en annen tale.

Lørdag ettermiddag kl. 17.00 begynte så selve møtet med en kort opplesning fra Bibelen etterfulgt av sang og bønn. Menighetene i Rotterdam, Leiden, Amsterdam og provinsen Noord-Holland byttet på å skaffe talere til hvert stevne, slik at man alltid skulle ha en taler der. Søndag formiddag var forbeholdt feiringen av Herrens nattverd. Etter en drøftelse, sang og bønn forsynte mennene og deretter kvinnene seg av brødet og vinen. Søndag kveld var det flere taler, og mandag formiddag kom alle sammen for å høre på den avsluttende talen. Van Slee sier at de fleste talene som ble holdt ved disse stevnene, var av praktisk art; de la større vekt på anvendelsen av skriftstedene enn på forklaringen av dem.

Landsbyen Rijnsberg var glad for å være vert for disse sammenkomstene. En tilskuer på 1700-tallet skrev at tilstrømningen av fremmede, som brukte ganske mye penger på mat og drikke, gav landsbyen gode inntekter. Etter hvert stevne gav dessuten kollegiantene en viss sum til Rijnsbergs fattige. Landsbyen følte uten tvil et visst savn da disse sammenkomstene opphørte i 1787. Etter den tid gikk kollegiantenes bevegelse i oppløsning. Hvorfor?

Hvorfor de gikk i oppløsning

Mot slutten av 1600-tallet oppstod det uenighet om fornuftens rolle i religionen. Noen kollegianter mente at menneskelig fornuft skulle veie tyngre enn guddommelige åpenbaringer, mens andre mente det motsatte. Til slutt splittet denne diskusjonen kollegiantene som bevegelse. Det var først etter at de toneangivende forkjemperne på hver side var døde, at kollegiantene igjen ble forent. Ikke desto mindre ble bevegelsen «aldri mer den samme igjen» etter dette skismaet, forteller historikeren Fix.

Økende toleranse i 1700-tallets protestantiske kirkesamfunn bidrog også til kollegiantenes tilbakegang. Etter hvert som kollegiantenes prinsipper om fornuft og toleranse ble mer akseptert av samfunnet i sin alminnelighet, ’forsvant deres en gang så ensomme lys i opplysningstidens klare daggry’. Mot slutten av 1700-tallet hadde de fleste kollegiantene sluttet seg til mennonittene og andre religiøse grupper.

Siden kollegiantene ikke så det som et mål å være forent i tanker og oppfatninger, var det omtrent like mange synspunkter som det var troende. De erkjente dette og utgav seg derfor ikke for å være «forent . . . i samme tankegang,» slik apostelen Paulus oppfordrer de kristne til å være. (1. Korinter 1: 10) Men kollegiantene så likevel fram til den tid da grunnleggende kristne trosoppfatninger, som enhet i tanke, ville bli en realitet.

I betraktning av at den sanne kunnskap ennå ikke var blitt stor på kollegiantenes tid, utgjør de et eksempel mange religioner i dag burde merke seg. (Jevnfør Daniel 12: 4.) Det at de understreket viktigheten av å studere Bibelen, var i tråd med apostelen Paulus’ veiledning: «Forviss dere om alle ting.» (1. Tessaloniker 5: 21) Personlig bibelstudium lærte Jacobus Arminius og andre at en del gamle religiøse læresetninger og skikker ikke var basert på Bibelen i det hele tatt. Da de forstod dette, var de modige nok til å skille seg ut fra de tradisjonelle religionssamfunnene. Ville du ha gjort det samme?

[Fotnoter]

[Bilde på side 24]

Rembrandt van Rijn

[Bilder på side 26]

Landsbyen Warmond, der kollegiantene fikk sin begynnelse, og elven De Vliet, der det ble foretatt dåp

[Bilderettigheter på side 23]

Bakgrunnen: Gjengitt med tillatelse av American Bible Society Library, New York