Hieronymus — en omstridt foregangsmann på bibeloversettingens område

DEN 8. april 1546 erklærte Trient-konsilet at den latinske Vulgata «er blitt godkjent av [den katolske] kirken, . . . og at ingen under noe som helst påskudd våger eller formaster seg til å forkaste den». Selv om denne oversettelsen var blitt fullført over tusen år tidligere, hadde den og dens opphavsmann, Hieronymus, lenge vært årsak til stor uenighet. Hvem var Hieronymus? Hvorfor var han og den bibeloversettelsen han laget, så omstridt? Hvilken betydning har hans verk for dagens bibeloversetting?

Hvordan han ble bibelgransker

Eusebius Hieronymus ble født omkring 346 i Stridon i den romerske provinsen Dalmatia, nær våre dagers grense mellom Italia og Slovenia.a Foreldrene hans var forholdsvis velstående, og han fikk tidlig erfare fordelene ved å ha penger. Han ble nemlig utdannet i Roma under den berømte grammatikeren Donatus. Hieronymus viste seg å være en begavet elev i fagene grammatikk, talekunst og filosofi. På denne tiden begynte han også å studere gresk.

Etter at Hieronymus forlot Roma i 366, flakket han omkring og endte til slutt opp i Aquileia i Italia, der han ble kjent med begrepet askese. Han ble tiltrukket av denne ideen om ekstrem selvfornektelse, og han og en gruppe venner tilbrakte de neste årene med å dyrke en asketisk livsstil.

I 373 ble gruppen av en eller annen ukjent grunn oppløst. Desillusjonert vandret Hieronymus østover gjennom Bitynia, Galatia og Kilikia og kom til slutt til Antiokia i Syria.

Den lange reisen satte sine spor. Utslitt og med sviktende helse bukket Hieronymus nesten under for en febersykdom. «Å, om bare Herren Jesus Kristus ville forflytte meg til deg på et øyeblikk,» skrev han til en venn. «Min stakkars kropp, som er svak selv når den er frisk, er blitt ødelagt.»

Som om sykdom, ensomhet og indre konflikt ikke var nok, ble Hieronymus snart stilt overfor en annen krise — en som var av åndelig art. I en drøm så han seg selv ’trukket fram for Guds dommersete’. Da han ble bedt om å beskrive seg selv, sa han: «Jeg er kristen.» Men den som presiderte, svarte skarpt: «Du lyver. Du er en tilhenger av Cicero og ikke av Kristus.»

Fram til da hadde Hieronymus’ store interesse for lærdom vært konsentrert om studiet av hedenske klassikere i stedet for av Guds Ord. «Jeg ble pint av samvittighetens ild,» sa han. I håp om å bøte på skaden avla han denne eden i drømme: «Herre, hvis jeg noensinne mer skulle eie verdslige bøker, eller hvis jeg noensinne mer skulle lese slike, har jeg fornektet deg.»

Senere hevdet Hieronymus at han ikke kunne bli holdt ansvarlig for et løfte som var blitt gitt i en drøm. Likevel var han innstilt på å oppfylle løftet — i hvert fall i prinsippet. Han forlot derfor Antiokia og trakk seg tilbake til Kalkis i Den syriske ørken. Der levde han som eremitt og fordypet seg i studiet av Bibelen og teologisk litteratur. Han sa siden: «Jeg leste Guds bøker med større iver enn jeg før hadde vist for menneskers bøker.» Han lærte seg også det lokale syriske språket og begynte å studere hebraisk med hjelp fra en jøde som hadde konvertert til kristendommen.

Et pavelig oppdrag

Etter omkring fem års munketilværelse vendte Hieronymus tilbake til Antiokia for å fortsette studiene sine. Men da han kom dit, fant han at kirken var dypt splittet. Ja, allerede da han bodde i ørkenen, hadde han søkt råd hos pave Damasus og sagt: «Kirken er splittet i tre fraksjoner, og hver av disse prøver å vinne meg for sin sak.»

Med tiden fant Hieronymus ut at han ville slutte seg til Paulinus, en av de tre mennene som gjorde krav på tittelen biskop av Antiokia. Hieronymus sa seg villig til å bli presteviet av Paulinus, men på to betingelser. For det første ønsket han å være fri til å leve som munk. Og for det andre insisterte han på å være fritatt for alle forpliktelser til å forrette gudstjenester i en bestemt kirke.

I 381 reiste Hieronymus sammen med Paulinus til kirkemøtet i Konstantinopel og fulgte ham deretter videre til Roma. Pave Damasus ble raskt klar over Hieronymus’ litterære og språklige kunnskaper. Innen et år var Hieronymus blitt forfremmet til den prestisjefylte stillingen som privatsekretær for Damasus.

Som sekretær vek ikke Hieronymus tilbake for konflikt. Han så tvert imot ut til å være tiltrukket av det. For eksempel fortsatte han å leve som asket midt i all den luksus som preget det pavelige hoff. Ved å legge vekt på en spartansk livsstil og ved å rette voldsomme angrep mot presteskapets verdslige utskeielser skaffet han seg en god del fiender.

Trass i at enkelte baktalte Hieronymus, fikk han pave Damasus’ fulle støtte. Paven hadde gode grunner til å oppfordre Hieronymus til å fortsette sin bibelgransking. På den tiden ble det brukt en rekke forskjellige latinske oversettelser av Bibelen. Mange av disse var slurvete oversatt og inneholdt derfor iøynefallende feil. Noe annet som bekymret Damasus, var at den østlige og den vestlige delen av kirken var i ferd med å bli splittet på grunn av språkforskjeller. Det var få i øst som kunne latin, og enda færre i vest som kunne gresk.

Pave Damasus var derfor oppsatt på å få laget en revidert latinsk oversettelse av evangeliene. Han ønsket seg en oversettelse som gjenspeilte den greske grunnteksten på en nøyaktig måte, men som samtidig hadde et elegant og klart språk. Hieronymus var en av de få lærde som kunne lage en slik oversettelse. Ettersom han hadde grundig kjennskap til gresk, latin og syrisk og en viss kjennskap til hebraisk, var han godt kvalifisert for oppgaven. På oppdrag fra Damasus tok Hieronymus dermed fatt på et prosjekt som skulle komme til å legge beslag på mer enn de neste 20 årene av hans liv.

Konflikten tiltar

Selv om Hieronymus arbeidet svært raskt da han oversatte evangeliene, benyttet han en klar, velfundert framgangsmåte. Etter å ha sammenlignet alle de greske håndskriftene som var tilgjengelige på den tiden, foretok han rettelser i den latinske teksten, både i stil og innhold, for å bringe den mer i harmoni med den greske teksten.

Hieronymus’ oversettelse av de fire evangeliene ble stort sett godt mottatt, og det samme ble hans latinske reviderte utgave av Salmene, som var basert på den greske oversettelsen Septuaginta. Men han hadde også sine kritikere. Han skrev: «Visse foraktelige personer bombarderte meg bevisst med anklager om at jeg hadde prøvd å rette på passasjer i evangeliene, i strid med de gamles autoritet og hele verdens anskuelse.» Slike fordømmelser ble det flere av etter at pave Damasus døde i 384. Hieronymus’ forhold til den nye paven var ikke særlig hjertelig, og derfor bestemte han seg for å forlate Roma. Nok en gang drog han østover.

Hvordan han ble hebraiker

I 386 slo Hieronymus seg ned i Betlehem, der han ble boende resten av livet. Han ble fulgt av en liten gruppe lojale tilhengere, deriblant Paula, en velstående kvinne fra de høyere sosiale lag i Roma. Paula hadde antatt den asketiske livsstilen som følge av Hieronymus’ forkynnelse. Med hennes økonomiske støtte ble det stiftet et kloster under ledelse av Hieronymus. Der fortsatte han sine språklige studier og fullførte sitt livs største oppgave.

Ettersom Hieronymus nå bodde i Palestina, fikk han mulighet til å forbedre sin forståelse av hebraisk. Han betalte flere jødiske privatlærere for at de skulle hjelpe ham til å få innsikt i noen av de vanskeligere sidene ved språket. Men selv med en privatlærer var det ikke lett. Om en av lærerne, Baraninas fra Tiberias, sa Hieronymus: «Så store anstrengelser og utgifter det kostet meg å få Baraninas til å undervise meg i ly av nattemørket.» Hvorfor foregikk undervisningen om natten? Fordi Baraninas var redd for hvordan det jødiske samfunn skulle se på at han samarbeidet med en «kristen».

På Hieronymus’ tid gjorde jødene ofte narr av hebraisktalende ikke-jøder fordi de ikke klarte å uttale strupelydene riktig. Men etter store anstrengelser klarte Hieronymus å mestre disse lydene. Han transkriberte også mange hebraiske ord til latin. Dette hjalp ikke bare ham til å huske ordene, men bevarte også datidens hebraiske uttale.

Hieronymus’ største konflikt

Det er ikke klart hvor mye av Bibelen pave Damasus hadde tenkt at Hieronymus skulle oversette. Men det er liten tvil om hvordan Hieronymus så på saken. Han var svært målbevisst og energisk. Hans brennende ønske var å skape noe som var «nyttig for kirken, verdifullt for etterslekten». Derfor bestemte han seg for å lage en revidert latinsk oversettelse av hele Bibelen.

Når det gjaldt De hebraiske skrifter, hadde Hieronymus tenkt å basere sitt verk på Septuaginta. Denne greske oversettelsen av De hebraiske skrifter, som opprinnelig ble laget på 200-tallet f.v.t., ble av mange betraktet som direkte inspirert av Gud. Av den grunn hadde Septuaginta fått stor utbredelse blant de gresktalende kristne på den tiden.

Etter hvert som Hieronymus fortsatte sitt arbeid, fant han imidlertid uoverensstemmelser mellom de greske håndskriftene, uoverensstemmelser av samme type som dem han hadde støtt på i de latinske håndskriftene. Hieronymus ble stadig mer frustrert. Til slutt kom han til den konklusjon at hvis han skulle lage en pålitelig oversettelse, måtte han legge til side de greske håndskriftene, deriblant den høyt skattede Septuaginta, og gå direkte til den hebraiske grunnteksten.

Denne avgjørelsen førte til stor oppstandelse. Noen mente at Hieronymus forfalsket teksten og spottet Gud, og at han sviktet kirkens tradisjoner til fordel for jødene. Selv Augustin — kirkens ledende teolog på den tiden — bad Hieronymus inntrengende om å vende tilbake til teksten i Septuaginta. Han sa: «Hvis det etter hvert blir mer vanlig i mange kirker å lese din oversettelse, vil det skje noe svært alvorlig, nemlig at det i forbindelse med lesingen av Skriften uvegerlig vil oppstå forskjeller mellom de latinske kirker og de greske kirker.»

Ja, Augustin var redd for at kirken skulle bli splittet hvis de vestlige kirkene brukte Hieronymus’ latinske tekst — som var basert på de hebraiske tekstene — mens de greske kirkene i øst fortsatte å bruke Septuaginta.b I tillegg gav Augustin uttrykk for betenkeligheter over at Hieronymus la Septuaginta til side til fordel for en oversettelse som bare han selv kunne forsvare.

Hvordan reagerte Hieronymus på all denne motstanden? Tro mot sin natur ignorerte han sine kritikere. Han fortsatte å oversette direkte fra den hebraiske teksten, og i 405 hadde han fullført sin latinske bibel. Flere år senere ble denne oversettelsen kalt Vulgata, fordi den var blitt en alminnelig anerkjent oversettelse (det latinske ordet vulgatus betyr «alminnelig»).

Varige resultater

Hieronymus’ oversettelse av de hebraiske skrifter var noe langt mer enn en revisjon av en eksisterende tekst. For senere generasjoner forandret dette verket måten å studere og oversette Bibelen på. Historikeren Will Durant sa: «Vulgata er blitt stående som den største og mest innflytelsesrike litterære prestasjon på 300-tallet.»

Selv om Hieronymus hadde en skarp tunge og et stridbart gemytt, greide han på egen hånd å føre bibelgranskingen tilbake til den inspirerte hebraiske teksten. Med et skarpt blikk studerte og sammenlignet han gamle hebraiske og greske bibelhåndskrifter som ikke lenger er tilgjengelige for oss i dag. Hans verk er dessuten eldre enn de jødiske massoretenes verk. Derfor er Vulgata et verdifullt kildeskrift for sammenligningen av alternative gjengivelser av tekster i Bibelen.

Uten å gå god for hans ytterliggående oppførsel eller religiøse synspunkter kan de som elsker Guds Ord, sette pris på den store innsatsen til denne omstridte foregangsmannen på bibeloversettingens område. Dessuten nådde Hieronymus virkelig sitt mål — han skapte noe som var «verdifullt for etterslekten».

[Fotnoter]

[Bilde på side 28]

Statue av Hieronymus i Betlehem

[Rettigheter]

Garo Nalbandian

[Bilderettigheter på side 26]

Øverst til venstre: Hebraisk håndskrift, gjengitt med tillatelse av Bokens helligdom, Israel Museum, Jerusalem; nederst til venstre: syrisk håndskrift, gjengitt med tillatelse av The Trustees of the Chester Beatty Library, Dublin; øverst i midten: gresk håndskrift, gjengitt med tillatelse av Israel Antiquities Authority