Det navn som er grunnlaget for sann tro

«DERE tror ikke på Jesus og hans frelsende blod,» sa en kvinne til et av Jehovas vitner. En mann sa: «Dere kaller dere Jehovas vitner, men jeg er et vitne for Jesus.»

Det er en nokså utbredt oppfatning at Jehovas vitner ikke tror på Jesus, eller at de ikke tillegger ham tilstrekkelig stor betydning. Men hvordan forholder det seg egentlig?

Det er sant at Guds navn, Jehova, betyr mye for Jehovas vitner.a Itamar, et vitne i Brasil, forteller: «Det ble et vendepunkt i mitt liv da jeg ble kjent med Guds navn. Da jeg leste det første gang, var det som om jeg våknet opp av en dyp søvn. Navnet Jehova rystet meg og gjorde meg beveget; det rørte meg langt inn i sjelen.» Han tilføyer imidlertid: «Mitt hjerte strømmer også over av kjærlighet til Jesus.»

Ja, Jehovas vitner erkjenner at de for å oppnå evig liv må vise tro «på Guds Sønns navn», Jesus. (1. Johannes 5: 13) Men hva menes det med uttrykket ’på Jesu navn’?

Hva Jesu navn står for

’På Jesu navn’, «i Jesu navn» og lignende uttrykk forekommer mange steder i De kristne greske skrifter, eller «Det nye testamente». Ja, ordet «navn» blir brukt over 80 ganger i forbindelse med Jesu rolle, derav omkring 30 ganger bare i Apostlenes gjerninger. De kristne i det første århundre døpte i Jesu navn, helbredet i hans navn, underviste i hans navn, påkalte hans navn, led for hans navn og opphøyde hans navn. — Apostlenes gjerninger 2: 38; 3: 16; 5: 28; 9: 14, 16; 19: 17.

Ifølge et bibelsk oppslagsverk blir det greske ordet for «navn» ofte brukt i Bibelen «om alt det et navn står for av myndighet, egenskaper, rang, majestet, makt, fremragende dyktighet, osv., om alt det som navnet dekker». Jesu navn står derfor for den kongelige og store utøvende myndighet som Jehova Gud har overgitt ham. Jesus sa selv: «All myndighet i himmelen og på jorden er blitt gitt meg.» (Matteus 28: 18) Etter at Peter og Johannes hadde helbredet en mann som var ufør, spurte de jødiske religiøse lederne: «Ved hvilken kraft eller i hvis navn gjorde dere dette?» Peter gav frimodig uttrykk for sin tro på den myndighet og makt som Jesu navn representerer, da han gjorde det kjent at det var «i Jesu Kristi, nasareerens, navn», og sa: «Ved ham står denne mannen her frisk framfor dere.» — Apostlenes gjerninger 3: 1—10; 4: 5—10.

Tro på Jesus eller på keiseren?

Det å gi uttrykk for en slik tro på Jesu navn var imidlertid forbundet med vanskeligheter. Som Jesus hadde forutsagt, skulle hans disipler bli ’gjenstand for alle nasjonenes hat for hans navns skyld’. (Matteus 24: 9) Hvorfor? Fordi Jesu navn representerer hans stilling som Guds utnevnte Hersker, kongers Konge, som alle nasjonene skulle underordne seg under, noe de ikke er parate eller villige til å gjøre. — Salme 2: 1—7.

De religiøse lederne på Jesu tid ønsket heller ikke å underordne seg under Jesus. De sa: «Vi har ingen annen konge enn keiseren», og dermed avviste de Guds Sønn. (Johannes 19: 13—15) De satte i stedet sin lit til keiserens navn — hans makt og myndighet — og til hans styre. De bestemte til og med at Jesus skulle dø, slik at de kunne beholde sin stilling og posisjon. — Johannes 11: 47—53.

I århundrene etter Jesu død inntok mange av dem som hevdet at de var kristne, en holdning som lignet på den de jødiske lederne hadde. Disse såkalte kristne satte sin lit til statens makt og myndighet og tok del i dens konflikter. Et oppslagsverk forteller for eksempel at på 1000-tallet, etter at kirken hadde sørget for at ubeskjeftigede krigere ble organisert som militia Christi, eller kristne riddere, «ble ansvaret for å utkjempe rettferdig krig fratatt de verdslige maktene i kristenheten og i stedet overdratt til kirken ved dens kristne riddere». (The Oxford History of Christianity) Oppslagsverket tilføyer at visse pavelige forordninger fikk de fleste korsfarere til å tro at de ved å delta i korstog «hadde inngått en kontrakt med Gud og hadde sikret seg en plass i Paradiset».

Noen hevder kanskje at det er mulig å være lojal mot Jesus og samtidig ta del i politiske anliggender og også i nasjonenes kriger. De synes kanskje at det er den kristnes plikt å bekjempe det onde overalt hvor det måtte finnes, om nødvendig ved hjelp av krig. Men var det slik de første kristne så på dette?

«De første kristne tjenestegjorde ikke i de militære styrker,» forteller en artikkel i tidsskriftet The Christian Century. Den opplyser at det fram til tiåret mellom 170 og 180 e.v.t. ikke er noe som helst som tyder på at de kristne gjorde tjeneste i hæren. Artikkelen tilføyer så: «Først senere sluttet de kristne litt etter litt å være imot militærtjeneste.»

Hva førte dette til? «Det er kanskje ikke noe som har brakt kristenheten mer i vanry enn det at den inntar praktisk talt det samme standpunkt til krig som ikke-kristne gjør,» sier artikkelen i The Christian Century. «At de kristne på den ene side antar troen på den milde Frelseren, mens de på den annen side varmt støtter religionskriger eller nasjonalistiske kriger, har i høy grad bidratt til å ødelegge troen.»

Å etterligne de første kristne i dag

Er det mulig for kristne i dag å etterligne de første kristnes strålende eksempel? Jehovas vitner i dette århundret har vist at det er det. Utgiveren av Holocaust Educational Digest skrev om dem: «Ingen av Jehovas vitner vil noen gang dra i krig. . . . Hvis alle med maktposisjoner i verden hadde hatt en slik tro, ville [den annen verdenskrig] aldri ha brutt ut.»

Det samme kan sies om regionale konflikter i nyere tid, for eksempel konflikten i Nord-Irland. For noen år siden forkynte et av Jehovas vitner fra hus til hus i et strøk i Belfast hvor innbyggerne var protestanter. Da en beboer ble klar over at vitnet tidligere hadde vært katolikk, spurte han: «Støttet du IRA [den irske republikanske hær] da du var katolikk?» Vitnet forstod at denne mannen kunne ty til håndgripeligheter, siden han var blitt arrestert mens han, bevæpnet med et gevær, var på vei for å drepe en katolikk, og ganske nylig var blitt løslatt. Vitnet svarte derfor: «Jeg er ikke katolikk nå. Jeg er et av Jehovas vitner. Som en sann kristen ville jeg ikke drepe noen, ikke for noen som helst regjering eller noe menneske.» Da beboeren hørte det, tok han forkynneren i hånden og sa: «Det er galt å drepe. Dere gjør en god jobb. Fortsett med det.»

Hva det vil si å vise tro på Jesu navn

Det å vise tro på Jesu navn innebærer imidlertid mer enn bare det å unnlate å delta i krig. Det innebærer at en adlyder alle Jesu Kristi bud. Jesus sa jo: «Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere», og ett av hans bud går ut på at vi skal «elske hverandre». (Johannes 15: 14, 17) Kjærligheten søker å gjøre godt mot andre. Den overvinner alle rasemessige, religiøse og sosiale fordommer. Jesus viste hvordan.

Jødene på Jesu tid hadde sterke negative følelser overfor samaritanene. Men Jesus henvendte seg til en samaritansk kvinne, og som følge av det kom både hun og mange andre til tro på hans navn. (Johannes 4: 39) Jesus sa dessuten at hans disipler skulle være vitner om ham «både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og til den fjerneste del av jorden». (Apostlenes gjerninger 1: 8) Hans livgivende budskap skulle ikke forbeholdes jødene. Derfor fikk Peter beskjed om å besøke den romerske offiseren Kornelius. Det var ikke tillatt for en jøde å besøke noen av en annen rase, men Gud viste Peter at han ’ikke skulle kalle noe menneske besmittet eller urent’. — Apostlenes gjerninger 10: 28.

Jehovas vitner etterligner Jesus ved villig å hjelpe alle mennesker — uansett hvilken bakgrunn disse har når det gjelder rase, religion eller økonomi — til å lære om den frelse man kan oppnå på grunnlag av Jesu navn. Deres tro på Jesu navn får dem til ’offentlig å kunngjøre at Jesus er Herre’. (Romerne 10: 8, 9) Vi oppfordrer deg til å ta imot deres hjelp, slik at du også kan lære å vise tro på Jesu navn.

Ja, Jesu navn burde vekke et ønske om å vise ære, respekt og lydighet. Apostelen Paulus sa: «I Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, og hver tunge åpent erkjenne at Jesus Kristus er Herre til ære for Gud, Faderen.» (Filipperne 2: 10, 11) Selv om de fleste av jordens innbyggere kanskje ikke er villige til å underordne seg under Jesu styre, viser Bibelen at den tiden er nær da alle mennesker enten vil måtte gjøre det eller vil gå til grunne. (2. Tessaloniker 1: 6—9) Tiden er derfor nå inne til å vise tro på Jesu navn ved å holde alle hans bud.

[Fotnote]

[Bilde på side 6]

Millioner har drept og er blitt drept i Jesu navn

[Bilde på side 7]

Jesus hadde ikke rasefordommer. Har du?