Hvordan problemer kan løses på en fredelig måte

VOLD blant mennesker har forekommet nesten like lenge som menneskene har eksistert. Bibelen sporer voldsutøvelse tilbake til Kain, Abels bror, det første menneskepars eldste sønn. Da Gud foretrakk Abels offer framfor Kains, ble Kain «opptent av stor vrede». Hvordan tok han situasjonen? «Kain gikk løs på sin bror Abel og drepte ham.» Etterpå ble han kraftig refset av Gud. (1. Mosebok 4: 5, 8—12) Vold løste ikke det problemet som bestod i at Kain stod i et dårlig forhold til sin Skaper.

Hvordan kan så vi unngå å etterligne Kain og ty til fysisk makt for å løse våre problemer?

Fra vold til toleranse

Tenk på en bestemt mann som var vitne til og samtykte i mordet på Stefanus, den første kristne martyr. (Apostlenes gjerninger 7: 58; 8: 1) Denne mannen, Saulus fra Tarsus, var uenig i Stefanus’ religiøse oppfatning og mente at drapet var berettiget som et middel til å stanse Stefanus’ virksomhet. Saulus var kanskje ikke voldelig i alt han foretok seg. Men han var villig til å godta vold som en måte å løse problemer på. Like etter Stefanus’ død begynte Saulus «å fare voldsomt fram mot [den kristne] menigheten. Han trengte inn i det ene huset etter det andre og slepte ut både menn og kvinner og sendte dem i fengsel». — Apostlenes gjerninger 8: 3.

Bibelforskeren Albert Barnes peker på at det greske ordet som her er oversatt med «å fare voldsomt fram», betegner den slags rasende atferd som forekommer blant ville dyr, for eksempel løver og ulver. Barnes sier at «Saulus raste mot kirken som et villdyr — et sterkt uttrykk som viser med hvilken nidkjærhet og voldsomhet han deltok i forfølgelsen». Det fortelles om Saulus at han «fortsatt åndet trussel og mord mot Herrens [Kristi] disipler» da han drog av gårde mot Damaskus for å pågripe flere av Kristi etterfølgere. Mens han var underveis, opplevde han at den oppstandne Jesus snakket til ham, og dette førte til at han omvendte seg til kristendommen. — Apostlenes gjerninger 9: 1—19.

Etter at Saulus var blitt omvendt, begynte han å behandle andre på en annen måte. En hendelse som fant sted omkring 16 år senere, viser hvilken forandring som hadde funnet sted med ham. En gruppe mennesker kom til menigheten i Antiokia, som han tilhørte, og oppfordret de kristne der til å rette seg etter Moseloven. Det oppstod «ikke så lite uenighet», og Saulus, som på dette tidspunkt var bedre kjent som Paulus, tok standpunkt i saken. Diskusjonen var tydeligvis ganske opphetet. Men Paulus tydde ikke til vold. Nei, han aksepterte menighetens beslutning om å henvise saken til apostlene og de eldste i menigheten i Jerusalem. — Apostlenes gjerninger 15: 1, 2.

Også i Jerusalem oppstod det «stor diskusjon» under møtet med de eldste. Paulus ventet til ’hele forsamlingen tidde’. Så fortalte han om de mange store gjerninger Gud ved sin hellige ånd hadde utført blant de uomskårne troende. Etter en bibelsk drøftelse kom apostlene og de eldste i Jerusalem «til full enighet» om at de ikke skulle legge unødvendige byrder på de uomskårne troende, men formane dem til å ’fortsette å avholde seg fra ting som var ofret til avguder, og fra blod og fra det som er kvalt, og fra utukt’. (Apostlenes gjerninger 15: 3—29) Ja, Paulus hadde virkelig forandret seg. Han hadde lært å løse stridsspørsmål uten å gjøre bruk av vold.

Voldelige tendenser

Paulus kom senere med denne formaningen: «En Herrens slave trenger ikke å stride, men må være mild mot alle, kvalifisert til å undervise, idet han behersker seg under onde forhold og med mildhet veileder dem som ikke er velvillig innstilt.» (2. Timoteus 2: 24, 25) Paulus oppfordret Timoteus, en yngre tilsynsmann, til å takle vanskelige situasjoner på en rolig måte. Paulus var realistisk. Han visste at følelsene kunne bli opphetet også blant kristne. (Apostlenes gjerninger 15: 37—41) Med god grunn sa han derfor: «Vær vrede, og synd likevel ikke; la ikke solen gå ned mens dere er i en opphisset tilstand.» (Efeserne 4: 26) Å beherske sitt sinne uten å eksplodere i et ukontrollert raseri er den rette måten å gå fram på når sterke følelser er involvert. Men hvordan er det mulig å klare det?

Det er ikke lett å beherske sitt sinne, og i vår tid er dette kanskje spesielt vanskelig. Dr. Deborah Prothrow-Stith, som underviser i allmennmedisin ved Harvard universitet, sier det slik: «Det er alminnelig akseptert å være ubehagelig. Ja, de egenskapene man trenger for å komme godt ut av det med andre — evnen til å forhandle og finne fram til kompromisser, empati og villighet til å tilgi — er egenskaper som vanligvis blir tillagt svake mennesker.» Men disse egenskapene er faktisk mandige og utgjør en nøkkel til å beherske voldelige tendenser som kan dukke opp hos oss.

Da Paulus ble en kristen, lærte han en bedre måte å forholde seg til meningsforskjeller på. Den var basert på Bibelens lære. Siden Paulus var vel skolert i judaismen, var han fortrolig med De hebraiske skrifter. Han må ha kjent til slike skriftsteder som disse: «Bli ikke misunnelig på voldsmannen, og velg ikke noen av hans veier.» «Den som er sen til vrede, er bedre enn en veldig mann, og den som behersker sin ånd, er bedre enn den som inntar en by.» «Som en gjennombrutt by uten mur er den mann som ikke kan legge bånd på sin ånd.» (Ordspråkene 3: 31; 16: 32; 25: 28) Men denne kunnskapen hadde ikke hindret Paulus i å ty til vold mot de kristne. (Galaterne 1: 13, 14) Hva var det så som hjalp Paulus da han ble en kristen, til å løse følelsesladede stridsspørsmål ved å benytte seg av fornuftige og overbevisende resonnementer i stedet for vold?

Paulus gav oss et hint om dette da han sa: «Bli etterlignere av meg, liksom jeg er det av Kristus.» (1. Korinter 11: 1) Han satte stor pris på det Jesus Kristus hadde gjort for ham. (1. Timoteus 1: 13, 14) Kristus ble et eksempel som han ville følge. Han visste hvordan Jesus led for syndige menneskers skyld. (Hebreerne 2: 18; 5: 8—10) Paulus kunne bekrefte at Jesajas profeti om Messias var blitt oppfylt på Jesus: «Han ble hardt presset, og han lot seg bli plaget; likevel åpnet han ikke sin munn. Han ble ført som en sau til slakting; og lik en søye som er blitt stum overfor dem som klipper henne, åpnet heller ikke han sin munn.» (Jesaja 53: 7) Apostelen Peter skrev: «Når han [Jesus] ble skjelt ut, begynte han ikke å skjelle igjen. Når han led, begynte han ikke å true, men fortsatte å overgi seg til ham som dømmer rettferdig.» — 1. Peter 2: 23, 24.

Paulus’ verdsettelse av den måten Jesus Kristus opptrådte på i spente situasjoner, fikk ham til å forandre seg. Han kunne deretter si til sine medtroende: «Fortsett å bære over med hverandre og tilgi hverandre villig hvis noen har en grunn til å komme med klagemål mot en annen. Liksom Jehova villig har tilgitt dere, slik skal også dere gjøre.» (Kolosserne 3: 13) Det å innse at det er nødvendig å unngå vold, er ikke nok. Det å sette pris på hva Jehova og Jesus Kristus har gjort for oss, hjelper oss til å bli motivert til å overvinne tendenser til å ty til vold.

Er det mulig?

En mann i Japan trengte en slik sterk motivasjon. Hans far, som var soldat, var oppfarende og underkuet familien ved å gjøre bruk av vold. Fordi denne mannen var et voldsoffer og så at moren også led, utviklet han et voldsomt gemytt. Han gikk omkring med to samuraisverd av forskjellig lengde, og disse brukte han for å løse problemer og true folk.

Da hans kone begynte å studere Bibelen, var han til stede under studiene uten å ta det alvorlig. Men da han leste en brosjyre som het «Dette gode budskap om riket»a, forandret han seg. Hvorfor? Han forteller selv: «Da jeg leste det som stod under overskriftene ’Jesus Kristus’ og ’Gjenløsningen’, ble jeg skamfull. Selv om jeg levde et vilt liv, likte jeg likevel å være vennlig mot dem jeg stod på god fot med. Jeg likte å glede mine kamerater, men bare i den grad det ikke gikk ut over meg selv. Guds Sønn, derimot, var villig til å ofre sitt liv for menneskene, også for slike som meg. Jeg ble lamslått. Det var som om noen hadde slått til meg med en kølle.»

Han sluttet å omgås sine tidligere kompiser og meldte seg snart inn på den teokratiske tjenesteskolen i en av Jehovas vitners menigheter. Denne skolen hjelper elevene til å lære kunsten å undervise andre i Bibelen. Kurset medførte også et tilleggsgode for denne mannen. Han sier: «Da jeg var ung, tydde jeg til trusler og vold fordi jeg ikke kunne sette ord på mine følelser overfor andre. Etter hvert som jeg lærte å meddele mine tanker til andre, begynte jeg å resonnere med folk i stedet for å ty til vold.»

Har han nå i likhet med Paulus begynt å følge Kristi vei? Hans tro ble satt på prøve da en tidligere venn som han hadde inngått en brorskapspakt med, forsøkte å hindre ham i å bli en kristen. Hans «venn» slo ham og spottet hans Gud, Jehova. Den forhenværende voldsmannen bad om unnskyldning for at han ikke kunne stå ved pakten. Hans «bror» ble skuffet, men lot ham være i fred.

Ved å overvinne sin tilbøyelighet til å ty til vold har denne mannen skaffet seg mange åndelige brødre og søstre som er forent i sin kjærlighet til Gud og sine medmennesker. (Kolosserne 3: 14) Det er nå over 20 år siden han ble en innviet kristen, og han tjener faktisk i dag som en av Jehovas vitners reisende tilsynsmenn. Det er en stor glede for ham å kunne vise ut fra Bibelen at mennesker med bestialske tendenser kan lære å løse uoverensstemmelser uten å benytte seg av vold, slik han selv har gjort. Og det er et stort privilegium for ham å kunne vise til den storslagne oppfyllelsen av de profetiske ordene: «De skal ikke volde noen skade og ikke ødelegge noe på hele mitt hellige fjell; for jorden skal i sannhet være fylt med kunnskapen om Jehova, som vannmassene dekker havets bunn.» — Jesaja 11: 9.

I likhet med apostelen Paulus og denne tidligere voldelige mannen, kan også du lære å takle opprørende situasjoner og løse problemer på en fredelig måte. Jehovas vitner i ditt nærmiljø vil med glede hjelpe deg.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 5]

Paulus var realistisk. Han visste at følelsene kunne bli opphetet også blant kristne

[Bilde på side 7]

Verdsettelse av det Gud har gjort for oss, bidrar til et fredelig forhold til andre