Hjerter av stein som har myknet
I 1989 OPPNÅDDE JEHOVAS VITNER I POLEN juridisk anerkjennelse som en religiøs organisasjon. Vitner som var blitt fengslet på grunn av sin kristne nøytralitet, ble etter hvert løslatt, og tilbake i fengslene satt mange som tørstet etter å lære mer av dem om Bibelen. Her følger en beretning om Jehovas vitners innsats i ett av disse fengslene — hva de har gjort for å hjelpe slike som en gang hadde hjerter av stein, til å la seg påvirke av Guds Ords kraft.
I WOŁÓW, en by med 12 000 innbyggere i det sørvestlige Polen, ligger et 200 år gammelt fengsel, hvor noen av Polens verste forbrytere er anbrakt. Siden Jehovas vitners arbeid ble offisielt anerkjent, har vitnene med stor iver forsøkt å bringe Rikets gode budskap til de innsatte der.
Det som banet veien for dette arbeidet, var et brev som justisdepartementet i februar 1990 sendte til alle fengselsdirektørene i Polen. I dette brevet het det at de ikke skulle «lage noen vanskeligheter» for fanger som ønsket å ta imot Vakttårnets publikasjoner eller treffe Jehovas vitner. Noen av Jehovas vitner hadde tilbrakt mange år i Wołów-fengselet og var godt kjent med de mange forherdede forbryterne der. Men de håpet at Jehova ville velsigne deres anstrengelser for å la Bibelens sannhet mykne de harde hjertene til enkelte av de innsatte.
Arbeidet settes i gang
«Det var vanskelig å få arbeidet i gang,» sier bror Czesław fra byen Wrocław, som ligger omkring 40 kilometer fra fengselet. Czesław, som har fått tillatelse til å besøke fengselet i Wrocław, sier videre: «Det var nødvendig med mange lange samtaler med fengselspersonalet før de lot seg overbevise om at våre ’religiøse tjenester’ er til gagn for fangene.»
Czesławs medarbeider Paweł forteller at saken ble komplisert ved at «en av de overordnede hevdet at fangene bare benyttet de religiøse tjenestene som et påskudd til å skaffe seg materielle fordeler». Men da tre tidligere farlige forbrytere i 1991 bad om å bli døpt, inntok fengselsledelsen en annen holdning, og samarbeidet ble bedre.
Czesław forteller: «Vi begynte med å forkynne for fangene, for deres familier som besøkte dem i fengselet, og for fengselspersonalet. Deretter fikk vi lov til å gå fra celle til celle og forkynne det gode budskap, noe som var helt usedvanlig. Da vi så fant de første interesserte, fikk vi disponere et lite lokale hvor vi kunne ha bibelstudier og kristne møter.» Ja, Jehova åpnet veien til fangenes steinhjerter.
Et effektivt undervisningsprogram
Dette lokalet ble snart for lite. Siden både de døpte fangene og brødrene utenfra deltok i forkynnelsen, begynte hele 50 fanger å komme på møtene. «I over tre år holdt vi alle møtene der, og fangene var regelmessig til stede ved de ukentlige møtene,» forteller en av de lokale eldste. Fra og med mai 1995 fikk de så lov til å disponere en større sal.
Hvordan avgjør de ansvarlige brødrene hvem som kan komme på de møtene som blir holdt i fengselet? Bror Czesław og bror Zdzisław forklarer: «Vi har en liste over fanger som viser oppriktig interesse for sannheten. Hvis en fange ikke gjør framskritt eller uteblir fra møter uten god grunn og derved viser mangel på verdsettelse av disse tiltakene, stryker vi navnet hans fra listen og underretter fengselsledelsen.»
Under bibelstudiene lærer brødrene også de innsatte hvordan de kan forberede seg godt til møtene og bruke vår litteratur på en effektiv måte. Når de innsatte kommer til møtene, er de derfor godt forberedt og deltar ivrig. De kommer med oppbyggende kommentarer, bruker biblene sine med dyktighet og anvender veiledningen på seg selv, slik at de ofte i sine kommentarer kan flette inn en bemerkning som denne: ’Jeg forstår at jeg må gjøre slik eller slik.’
«Det blir nå ledet 20 bibelstudier i Wołów-fengselet. Åtte av dem blir ledet av tre fanger som er forkynnere,» sier menighetens sekretær. De har også oppnådd gode resultater når de har forkynt fra celle til celle, og når de har vært ute i luftegården. I løpet av ti måneder, fra september 1993 til juni 1994, leverte de for eksempel 235 bøker, nesten 300 brosjyrer og 1700 blad. Nylig bad to av fengselsbetjentene om å få et bibelstudium.
Spesielle stevner bringer glede
Etter hvert ble undervisningsprogrammet i dette fengselet utvidet ved at det ble arrangert spesielle stevner. Reisende tilsynsmenn og andre kvalifiserte brødre holdt taler i fengselets gymnastikksal og repeterte de viktigste punktene fra områdestevnene og de spesielle stevnedagene. Det første spesielle stevnet ble holdt i oktober 1993. Femti av de innsatte var til stede, og «hele familier, også kvinner og små barn, har kommet fra Wrocław,» meldte avisen Słowo Polskie. I alt 139 overvar stevnet. Under pausen i programmet ble det anledning til å innta et måltid som var tilberedt av søstrene, og til å nyte godt av hyggelig, kristent samvær.
Siden da er det blitt holdt ytterligere sju spesielle stevner, og de har vist seg å være til gagn ikke bare for de innsatte, men også for folk utenfor. Da en søster forkynte for en tidligere Wołow-fange som nå bor i byen, var han først temmelig negativ. Men da han fikk høre at en bestemt fange var blitt et Jehovas vitne, utbrøt han vantro: «Er den drapsmannen nå et vitne?» Resultatet ble at mannen tok imot tilbudet om et bibelstudium.
Fantastiske forandringer
Har dette omfattende undervisningsprogrammet virkelig klart å mykne fangenes steinhjerter? La dem selv fortelle sine historier.
«Jeg har aldri kjent foreldrene mine, for de forlot meg da jeg var liten, og jeg savnet intenst det å føle at noen var glad i meg,» innrømmer Zdzisław, en tenksom mann. «Jeg kom tidlig ut på forbryterbanen og begikk til slutt et drap. Skyldfølelsen fikk meg til å overveie å begå selvmord, og jeg var desperat på utkikk etter et virkelig håp. I 1987 kom jeg så over bladet Vakttårnet. Der lærte jeg om håpet om en oppstandelse og om evig liv. Jeg forstod at ikke alt var tapt, oppgav selvmordstankene og begynte å studere Bibelen. Nå har jeg lært hva kjærlighet er, av Jehova og av brødrene.» Siden 1993 har denne tidligere drapsmannen vært menighetstjener og hjelpepioner, og i fjor ble han alminnelig pioner.
Tomasz var en som straks var villig til å ha et bibelstudium. Men han innrømmer: «Jeg var ikke ærlig da jeg gikk med på dette. Jeg studerte bare fordi jeg likte å briljere når jeg forklarte Jehovas vitners tro for andre. Men jeg lot ikke akkurat Bibelens sannhet påvirke meg. En dag bestemte jeg meg for å gå på et kristent møte. De døpte fangene tok hjertelig imot meg. Jeg innså at jeg framfor å briljere med mine kunnskaper burde gjøre mitt steinharde hjerte mykere og forvandle mitt sinn.» Tomasz begynte å ta på den nye, kristne personlighet. (Efeserne 4: 22—24) Nå er han et innviet, døpt vitne og finner glede i å forkynne fra celle til celle.
Press fra tidligere venner
De som har lært Bibelens sannhet i fengselet, er blitt utsatt for et sterkt press fra tidligere cellekamerater og fra ansatte i fengselet. En av dem forteller: «Jeg ble stadig utsatt for hån og spott. Men jeg tenkte hele tiden på brødrenes oppmuntrende ord. De sa til meg: ’Fortsett å be til Jehova. Les i Bibelen, og du vil føle en indre fred.’ Det hjalp virkelig.»
«Mine medfanger var nådeløse i sine krasse slengbemerkninger mot meg,» sier Ryszard, en kjekk, døpt bror. «’Du må gjerne gå på disse møtene dine, men forsøk ikke å opptre som om du er bedre enn oss. Har du forstått?’ Slik kunne de si til meg. Da jeg forandret meg fordi jeg fulgte Bibelens prinsipper, måtte jeg lide for det. De rotet til sengen min, kastet den bibelske litteraturen min omkring og skapte kaos i min del av cellen. Jeg bad til Jehova om å få styrke til å beherske meg og gikk rolig i gang med å rydde. Etter en stund ble det slutt på aksjonene.»
Noen andre døpte fanger forteller: «Når andre fanger ser at vi virkelig har bestemt oss for å tjene Jehova, antar presset en annen form. De sier kanskje: ’Husk at det ventes av deg at du ikke mer skal drikke, røyke eller lyve.’ Den slags press hjelper oss til å vise selvkontroll og til å være snare til å kvitte oss med de laster vi måtte ha. Det hjelper oss også til å utvikle åndens frukter.» — Galaterne 5: 22, 23.
Noen blir innviede tjenere for Gud
Med fengselsledelsens tillatelse fant den første dåpen sted i gymnastikksalen våren 1991. Zdzisław var den lykkelige dåpskandidaten. Tolv av de innsatte var til stede, og 21 brødre og søstre utenfra kom også for å overvære begivenheten. Møtet hadde en positiv virkning på fangene. Flere av dem gjorde så bemerkelsesverdige framskritt at ytterligere to innsatte ble døpt senere samme år. To år senere, i 1993, ble det arrangert dåp to ganger, og enda sju innsatte ble døpt som symbol på sin innvielse til Jehova.
Den lokale dagsavisen, Wieczór Wrocławia, sa følgende i en melding om den dåpen som ble holdt i desember: «Folk strømmet inn i gymnastikksalen og håndhilste på alle. Ingen er fremmede for hverandre her. De utgjør én stor familie, som er forent i tankegang og levemåte og i tilbedelsen av én Gud, Jehova.» Denne forente «familie» bestod ved denne anledning av 135 mennesker, deriblant 50 innsatte. La oss stifte bekjentskap med noen av dem.
Jerzy, som ble døpt i juni, forteller: «Jeg hadde hatt en viss kontakt med Bibelens sannhet for mange år siden, men jeg hadde virkelig et hjerte av stein. Jeg drev med svindel, skilte meg fra min første kone, hadde et umoralsk forhold til Krystyna, fikk et barn utenfor ekteskap og gikk stadig inn og ut av fengsel — slik var livet mitt.» Da han så hvordan andre forherdede forbrytere ble Jehovas vitner mens de satt i fengsel, begynte han å spørre seg selv: ’Kunne jeg også bli et bedre menneske?’ Han bad om et bibelstudium og begynte å komme på møtene. Men det virkelige vendepunktet kom da anklageren hans fortalte at Krystyna var blitt et av Jehovas vitner tre år tidligere. «Jeg var fullstendig overrasket,» forteller Jerzy. «Jeg tenkte: ’Hva med meg? Hva driver jeg egentlig med?’ Jeg forstod at hvis jeg skulle bli godkjent av Jehova, så måtte jeg få orden på livet mitt.» En gledelig gjenforening fant sted i fengselet mellom ham og Krystyna og deres elleve år gamle datter, Marzena. Ikke lenge etterpå inngikk de et lovformelig ekteskap. Selv om Jerzy fortsatt er i fengsel, og selv om det går litt opp og ned med ham, har han i den senere tid klart å lære seg døvespråket, slik at han kan hjelpe fanger som er døve.
Mirosław var aktiv på forbryterbanen allerede da han gikk på grunnskolen. Han nærte stor beundring for det hans venner drev med, og snart begynte han å gjøre det samme. Det var ikke få han ranet og banket opp. Så havnet han i fengsel. «Da det gikk opp for meg at jeg var i fengsel, søkte jeg hjelp hos presten,» forteller Mirosław, «men jeg ble dypt skuffet. Så jeg bestemte meg for å ta livet av meg med gift.» Nettopp den dagen han hadde planer om å ta sitt liv, ble han overført til en annen celle. Der fant han et eksemplar av Vakttårnet som handlet om hensikten med livet. Han sier videre: «De enkle og klare opplysningene viste seg å være nettopp det jeg trengte. Nå ønsket jeg å leve. Jeg bad derfor til Jehova og spurte vitnene om de ville studere Bibelen sammen med meg.» Han gjorde raske framskritt i sitt bibelstudium og ble døpt i 1991. Nå tjener han som hjelpepioner i fengselet og får lov til å gå fra celle til celle og forkynne.
Hittil er 15 fanger blitt døpt. De er dømt til å sitte i fengsel i til sammen nesten 260 år. Noen er blitt løslatt før soningen var fullført. En fange som var dømt til 25 års fengsel, fikk straffen redusert med 10 år. Og flere som viste interesse mens de var i fengselet, er blitt døpte Jehovas vitner etter at de ble løslatt. Det er dessuten ytterligere fire innsatte som forbereder seg til dåpen.
Anerkjennelse fra fengselsledelsen
I en fengselsrapport heter det: «Forandringene i fangenes holdning har vært særlig merkbare. Mange slutter å røyke, og de holder cellene sine rene. Slike atferdsforandringer er observert hos mange fanger.»
Avisen Życie Warszawy opplyser at ledelsen ved fengselet i Wołów sa: «De omvendte er disiplinerte; de skaper ingen problemer for fangevokterne.» I artikkelen bemerkes det videre at de som blir løslatt, allerede er godt integrert blant Jehovas vitner og ikke vender tilbake til forbryterbanen.
Hva mener så fengselsdirektøren? Han sier: «Jehovas vitners arbeid i dette fengselet er meget ønskverdig og nyttig.» Han sier videre: «I løpet av fangenes bibelstudium [sammen med vitnene] blir fangenes verdier og normer forandret, og dette gir dem en ny påvirkningskraft i livet. De er svært taktfulle og høflige. De er arbeidsomme, og de skaper praktisk talt ingen problemer.» Slike positive kommentarer fra ledelsen er naturligvis til glede for de forkynnerne som arbeider med de innsatte i Wołow-fengselet.
De vitnene som besøker fengselet, setter pris på Jesu ord: «Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner sauene mine, og sauene mine kjenner meg . . . de skal høre min røst, og de skal bli én hjord, én hyrde.» (Johannes 10: 14, 16) Ikke engang fengselsmurer kan hindre den gode Hyrde, Jesus Kristus, i å samle sauelignende mennesker. Jehovas vitner i Wołow er takknemlige for at de har det privilegium å kunne delta i denne glederike tjenesten. Og de ber om at Jehova må fortsette å velsigne deres anstrengelser for å hjelpe mange flere som har hjerter av stein, til å ta imot det gode budskapet om Riket før enden kommer. — Matteus 24: 14.
[Ramme på side 27]
Når voksne er som store barn
«Når en innsatt har vært i fengsel en stund, mister han ofte forståelsen av hva det vil si å leve i frihet, eller å være selvstendig,» sier de forkynnerne som arbeider i Wołow-fengselet. «Vi blir stilt overfor et problem som egentlig består i at en voksen oppfører seg som et stort barn, at en som blir løslatt fra fengselet, er uskikket til å klare seg på egen hånd. Menighetens oppgave omfatter derfor mer enn det å lære ham Bibelens sannhet. Vi må hjelpe ham til å bli en del av samfunnet og advare ham mot nye farer og fristelser som han kan komme ut for. Samtidig med at vi må passe oss for å være overbeskyttende, må vi hjelpe ham til å få en ny start i livet.»