Kan du tro på Bibelen?

TROEN på Bibelen er fortsatt svært utbredt, til og med i vår moderne verden. I en gallupundersøkelse som nylig ble gjort blant amerikanere, gav 80 prosent av de spurte uttrykk for at de trodde at Bibelen er Guds inspirerte Ord. Prosentdelen er kanskje ikke like høy der du bor, men uansett kan du sikkert tenke deg at slike troende forventer å bli undervist i Bibelens lære i kirken. Men ofte blir de ikke det. Ta for eksempel læren om at sjelen blir straffet etter døden.

Forekommer læren om skjærsilden eller om et brennende helvete noen steder i Bibelen? Mange lærde i kristenheten i vår tid vil svare nei. Oppslagsverket New Catholic Encyclopedia sier: «Når alt kommer til alt, er den katolske læren om skjærsilden basert på tradisjonen, ikke på Den hellige skrift.» Oppslagsverket A Dictionary of Christian Theology sier om helveteslæren: «Vi finner ikke læren om et brennende helvete som en del av den opprinnelige lære i Det nye testamente.»

Den anglikanske kirkes lærekommisjon var nylig årsak til store avisoverskrifter da den anbefalte at man fullstendig forkaster læren om et brennende helvete. Dr. Tom Wright, domprost i Litchfield-katedralen, slår fast at tidligere tiders framstilling av helvete «har gjort Gud til et monster og etterlatt vonde arr i sinnet hos mange». Kommisjonens rapport beskriver helvete som «fullstendig ikke-eksistens».a New Catholic Encyclopedia sier på lignende måte om det katolske syn: «Vår tids teologi betrakter problemet med helvete ut fra den synsvinkel at det er snakk om det å være atskilt fra Gud.»

Det Bibelen lærer om sjelen, strider i virkeligheten mot læren om skjærsilden og læren om et brennende helvete. Bibelen snakker ofte om at sjeler dør. «Den sjel som synder — den skal dø.» (Esekiel 18: 4) Ifølge Bibelen er de døde uten bevissthet; de er ikke i stand til å føle smerte. «De levende vet at de skal dø; men de døde vet slett ingen ting.» (Forkynneren 9: 5) Det håpet Bibelen gir for de døde, er en framtidig oppstandelse. Da Jesu venn Lasarus døde, sammenlignet Jesus døden med en søvn. Lasarus’ søster Marta gav uttrykk for det håpet som Bibelen framholder, da hun sa: «Jeg vet at han skal oppstå i oppstandelsen på den siste dag.» Ved å oppreise Lasarus fra de døde bekreftet Jesus dette håpet for menneskeheten. — Johannes 5: 28, 29; 11: 11—14, 24, 44.

Historikere peker på at læren om at mennesket har en udødelig sjel som er atskilt fra legemet, ikke har sin opprinnelse i Bibelen, men i gresk filosofi. New Catholic Encyclopedia sier at de gamle hebreerne ikke trodde at mennesket bestod av et materielt legeme og en immateriell sjel. Dette oppslagsverket sier om hebreernes tro: «Da livspusten kom inn i det første mennesket som Gud formet av jorden, ble han et ’levende vesen’. (1. Mosebok 2: 7) Døden ble ikke betraktet som en atskillelse av to forskjellige elementer i mennesket, slik tilfellet var i gresk filosofi; livspusten forlater en, og mennesket blir da et ’dødt vesen’. (3. Mosebok 21: 11; 4. Mosebok 6: 6; 19: 13) I hvert tilfelle ville ordet ’vesen’ svare til det hebraiske [nẹfesj], som ofte blir oversatt med ’sjel’, men som i virkeligheten betraktes som ensbetydende med selve personen.»

Det samme oppslagsverket bemerker at katolske teologer i nyere tid «har hevdet at Det nye testamente ikke lærer om sjelens udødelighet i den hellenistiske betydningen». Oppslagsverket konkluderer: «Den grunnleggende løsningen på problemet finnes ikke så mye i filosofiske spekulasjoner, men snarere i oppstandelsens overnaturlige gave.»

Bibelen eller tradisjonen?

Hvordan fant så ubibelske tanker veien inn i kirkens lære? Mange kirkesamfunn hevder at Bibelen er deres høyeste autoritet. Pave Johannes Paul II talte for eksempel for ikke lenge siden om behovet for at Skriften blir «akseptert blant de troende i dens sannhets fulle dybde og som vår tros høyeste norm». Det er imidlertid alminnelig akseptert at kristenhetens læresetninger i vår tid ikke er identiske med det de kristne i det første århundre lærte. De fleste kirkesamfunn anser forandringene som en del av den gradvise utviklingen av kirkens lære. Dessuten har den katolske kirke den holdning at kirkens tradisjon har samme autoritet som Bibelen. New Catholic Encyclopedia sier at kirken «ikke har noen sannhet som er basert på Skriften alene, uavhengig av tradisjonen, og heller ikke noen som er basert på tradisjonen alene, uavhengig av Skriften».

Opp gjennom historien har kirkesamfunn erstattet bibelske læresetninger med læresetninger som er basert på tradisjonen alene. Mange kirkesamfunn mener faktisk at Bibelens lære er feilaktig. New Catholic Encyclopedia sier for eksempel at det er «opplagt at mange uttalelser i Bibelen rett og slett ikke er riktige når de vurderes i forhold til moderne kunnskap innen vitenskap og historie». Dette oppslagsverket sier videre angående den bibelske læren om at de døde er uten bevissthet: «Selv i religiøse anliggender vitner Det gamle testamente om en ufullstendig kunnskap om . . . livet etter døden.» Oppslagsverket siterer Salme 6: 5 (vers 6 i noen bibler) som et eksempel på dette: «I døden er det ingen som nevner deg; hvem priser deg i Sjeol [eller: Hades, dødsriket]?» Noen protestantiske presteskoler og universiteter lærer ikke lenger at Bibelen er ufeilbarlig. Den katolske kirke, på den annen side, mener at den innehar den læremyndighet som gjør den berettiget til å fortolke Bibelens lære. Men du spør kanskje: «Hva om slike fortolkninger ser ut til å være i strid med Bibelen?»

Bibelens betydning

Jesus henviste gjentatte ganger til Skriftene som autoritet. Han innledet ofte sin argumentasjon med å si: «Det står skrevet.» (Matteus 4: 4, 7, 10; Lukas 19: 46) Da Jesus snakket om ekteskapet, baserte han ikke det han sa, på greske filosofiske antagelser, men på skapelsesberetningen i 1. Mosebok. (1. Mosebok 1: 27; 2: 24; Matteus 19: 3—9) Det er tydelig at Jesus anså Skriftene for å være inspirert av Gud og pålitelige. Han sa i bønn til Gud: «Ditt ord er sannhet.» — Johannes 17: 17.b

Bibelen forteller om hvordan Jesus fordømte de religiøse lederne på hans tid: «Behendig setter dere Guds bud til side, så dere kan holde fast ved deres tradisjon. . . . Dere gjør således Guds ord ugyldig ved deres tradisjon.» (Markus 7: 6—13) Apostelen Paulus lot seg heller ikke presse til å oppta elementer fra gresk filosofi eller feilaktige tradisjoner i sin lære. «Pass på,» advarte han. «Det vil kanskje være noen som vil føre dere bort som sitt bytte ved den filosofi og det tomme bedrag som er i samsvar med menneskers tradisjon.» (Kolosserne 2: 8; 1. Korinter 1: 22, 23; 2: 1—13) Det var noen tradisjoner, eller læresetninger, som Paulus oppfordret de kristne til å holde fast ved, men disse var basert på Skriften og var fullstendig i harmoni med den. (2. Tessaloniker 2: 13—15) «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig,» skrev Paulus, «for at gudsmennesket kan være fullt dugelig, fullstendig utrustet til all god gjerning.» — 2. Timoteus 3: 16, 17.

Paulus forutså at mange ville komme til å drive bort fra Bibelens sannhet. Han advarte Timoteus: «Det skal komme en tidsperiode da de ikke skal tåle den sunne lære, . . . og de skal vende sine ører bort fra sannheten.» Han formante Timoteus: «Vær du fornuftig i alle ting.» (2. Timoteus 4: 3—5) Men hvordan er det mulig å være det? Blant annet ved å være av et ’edelt sinn’. Et gresk leksikon definerer dette bibelske uttrykket som «en villighet til å lære og vurdere noe på en fordomsfri måte». Lukas brukte dette uttrykket for å beskrive Paulus’ tilhørere i Berøa i det første århundre. Paulus’ lære var ny for dem, og de ønsket ikke å bli villedet. Lukas omtalte dem i rosende ordelag da han skrev: «Disse [var] av et edlere sinn enn de i Tessalonika, for de tok imot ordet med den største iver og gransket daglig Skriftene nøye for å se om disse ting forholdt seg slik.» Det at de var av et «edlere sinn», betydde ikke at de var skeptiske, at de ikke ønsket å tro på noe som helst. Tvert imot førte deres oppriktige gransking til at ’mange av dem ble troende’. — Apostlenes gjerninger 17: 11, 12.

De goder det bringer å leve etter Bibelen

De første kristne var kjent både for å holde seg strengt til Bibelen og for sin selvoppofrende kjærlighet. I dag er det imidlertid mange som har «en ytre form for gudhengivenhet, men [som] viser seg falske når det gjelder dens kraft». (2. Timoteus 3: 5) Ingen form for kristendom i dag som ikke er i overensstemmelse med den opprinnelige kristendom, kan være en positiv drivkraft i folks liv. Kan det være en del av forklaringen på hvorfor vi ser en økende grad av voldshandlinger, umoral, sammenbrudd i familien og materialisme i store deler av kristenheten? I noen «kristne» land blir grusomme etniske kriger utkjempet til og med mellom medlemmer av samme religionssamfunn.

Finnes det noen i dag som har et slikt edelt sinn som det innbyggerne i Berøa hadde? Finnes det noen gruppe av mennesker som tror på og lever etter Bibelen?

Oppslagsverket Encyclopedia Canadiana sier: «Jehovas vitners arbeid er en gjenoppliving og gjenopprettelse av urkristendommen, som ble utøvd av Jesus og hans disipler i det første og andre århundre etter vår tidsregning.» New Catholic Encyclopedia sier om vitnene: «De betrakter Bibelen som sin eneste kilde til tro og normer for oppførsel.»

Dette er uten tvil en viktig årsak til at Jehovas vitner verden over er kjent for sin åndelige velstand, fred og glede. Vi oppfordrer derfor våre lesere til å lære mer om Bibelens åndelig sunne lære. Større kunnskap vil gi en enda større tillit til Bibelen og en sterkere tro på Gud. De evige goder som en slik tro fører til, er anstrengelsene vel verd.

[Fotnoter]

[Bilde på side 6]

Apostelen Paulus og andre forkynte på torget

[Bilde på side 7]

Jehovas vitner «betrakter Bibelen som sin eneste kilde til tro og normer for oppførsel»