En bibeloversettelse som forandret verden

Da Guds profet Moses begynte nedskrivningen av Bibelen for over 3500 år siden, var det bare en liten nasjon som kunne lese det som stod skrevet. (5. Mosebok 7: 7) De hellige skrifter var tilgjengelige bare på denne nasjonens språk — hebraisk. Med tiden skulle imidlertid situasjonen bli en annen.

DET at Bibelens budskap ble utbredt og kunne øve sin positive innflytelse opp gjennom århundrene, skyldes i stor grad den første bibeloversettelsen — Septuaginta. Hvorfor ble den laget? Og kan det med rette sies at den var en bibeloversettelse som forandret verden?

Var oversettelsen inspirert?

Etter jødenes landflyktighet i Babylon på 600- og 500-tallet f.v.t. var det mange jøder som ble boende utenfor Israel og Juda. For de jødene som ble født i landflyktighet, ble hebraisk et språk som kom i annen rekke. På 200-tallet f.v.t. fantes det en jødisk koloni i Alexandria i Egypt, en by som var et viktig kulturelt sentrum i det greske verdensrike. Jødene her så behovet for å oversette De hellige skrifter til gresk, som da var deres morsmål.

Fram til da hadde Bibelens inspirerte budskap vært skrevet på hebraisk, med unntak av noen mindre avsnitt, som var skrevet på det nær beslektede språket arameisk. Ville det å uttrykke Guds Ord på et annet språk svekke den kraftige virkningen av den guddommelige inspirasjon og kanskje til og med føre til feiltolkning? Kunne jødene, som var blitt betrodd Guds inspirerte Ord, risikere å fordreie dette budskapet ved å oversette det? — Salme 147: 19, 20; Romerne 3: 1, 2.

Disse ømtålige spørsmålene gav grunn til engstelse. Men bekymringen for at jøder ikke lenger skulle forstå Guds Ord, kom til slutt til å veie tyngre enn alle andre hensyn. Det ble besluttet at man skulle utarbeide en gresk oversettelse av Toraen — Bibelens fem første bøker, som er nedskrevet av Moses. Hvordan selve oversettelsesprosessen forløp, er innhyllet i legender. Ifølge Aristeasbrevet ville den egyptiske kongen Ptolemaios II (285—246 f.v.t.) ha en utgave av Pentateuken (Toraen) i gresk oversettelse i sitt kongelige bibliotek. Han gav oversettelsesoppdraget til 72 jødiske lærde, som kom til Egypt fra Israel og fullførte oversettelsen på 72 dager. Denne oversettelsen ble så lest opp for den jødiske kolonien, som erklærte at den både lød vakkert og var nøyaktig. Denne historien ble senere utbrodert. Det ble hevdet at oversetterne ble plassert i hvert sitt rom, og at oversettelsene deres likevel ble helt identiske, bokstav for bokstav. På grunn av tradisjonen om 72 oversettere ble denne greske bibeloversettelsen kjent som Septuaginta, som er latin og betyr «sytti».

De fleste forskere er i dag enige om at Aristeasbrevet er et apokryfisk skrift. De mener også at det ikke var Ptolemaios II, men lederne i den jødiske kolonien i Alexandria som tok initiativet til oversettelsen. Men skriftene til den jødiske filosofen Filon, som levde i Alexandria, og den jødiske historieskriveren Josefus’ verker og dessuten Talmud viser alle sammen at det var en alminnelig oppfatning blant jødene i det første århundre at Septuaginta var inspirert i samme grad som de opprinnelige skriftene. Slike tradisjoner skyldes utvilsomt de bestrebelser som ble gjort for å få det verdensomfattende jødiske samfunn til å godta Septuaginta.

Selv om oversettelsen først bare omfattet de fem Mosebøkene, kom benevnelsen Septuaginta etter hvert til å bli brukt om den greske oversettelsen av alle bøkene i De hebraiske skrifter. De andre bøkene ble oversatt i løpet av omkring hundre år etter at Mosebøkene forelå. Utarbeidelsen av hele Septuaginta var ikke noe samordnet prosjekt; det hele skjedde nokså stykkevis. Oversetterne hadde ulike evner og ulik kjennskap til hebraisk. De fleste bøkene er oversatt nokså bokstavelig, noen ganger ekstremt bokstavelig, mens andre er temmelig fritt oversatt. Noen av bøkene foreligger i både lang og kort utgave. Henimot slutten av 100-tallet f.v.t. kunne alle bøkene i De hebraiske skrifter leses på gresk. Trass i oversettelsens manglende konsekvens fikk oversettingen av De hebraiske skrifter til gresk følger som langt overgikk det oversetterne kunne ha forestilt seg.

Jafet i Sems telt?

I forbindelse med en drøftelse av Septuaginta siterer Talmud 1. Mosebok 9: 27: «La . . . Jafet . . . bo i Sems telt.» (Megillah 9b, den babylonske talmud) Talmud antyder at Jafet (far til Javan, som grekerne stammet fra) billedlig talt bodde i teltene til Sem (nasjonen Israels stamfar) i og med det vakre greske språket i Septuaginta. Men en kunne også si at Sem bodde i Jafets telt på grunn av Septuagintas innflytelse. Hvordan det?

Etter Aleksander den stores erobringer i siste halvdel av 300-tallet f.v.t. ble det gjort store bestrebelser på å utbre det greske språk og gresk kultur i de erobrede landene. Denne politikken kalles hellenisering. Jødene følte at de var utsatt for et konstant kulturelt angrep. Hvis gresk kultur og gresk filosofi fikk overhånd, ville også jødenes religion bli undergravd. Hva kunne demme opp for denne påvirkningen?

Den jødiske bibeloversetteren Max Margolis nevner ett motiv jødene kan ha hatt for å utarbeide Septuaginta. Han sier: «Hvis vi kan tilskrive det jødiske samfunn denne planen, må det ha vært et annet motiv inne i bildet, nemlig å gi den ikke-jødiske befolkning innsyn i den jødiske lov og overbevise verden om at jødene hadde en kultur som var fullt på høyde med den greske visdom.» Å gjøre De hebraiske skrifter tilgjengelig for den gresktalende verden kan derfor ha vært både en form for selvforsvar og et motangrep.

Aleksanders helleniseringspolitikk hadde gjort gresk til det internasjonale språk i datidens verden. Selv etter at romerne hadde overtatt makten over Aleksanders rike, fortsatte fellesgresk (koiné) å være det språket som ble brukt i forbindelse med handel og kommunikasjon nasjonene imellom. Enten dette skyldtes bevisste bestrebelser eller var en naturlig utvikling, fant Septuaginta snart veien til mange ikke-jøders hjem, og den nådde deres hjerter. Denne oversettelsen av De hebraiske skrifter gjorde dypt inntrykk på mange som tidligere ikke hadde kjent Gud og jødenes lov. Resultatene var forbløffende.

Proselytter og «gudfryktige»

I det første århundre e.v.t. kunne Filon skrive at «Moselovens skjønnhet og verdighet er aktet ikke bare blant jødene, men også av alle andre nasjoner». Den jødiske historikeren Joseph Klausner sier om jøder som bodde utenfor Palestina i det første århundre: «Det er vanskelig å tro at alle disse millioner jøder var blitt samlet bare ved utvandring fra det lille Palestina. En er nødt til å trekke den slutning at denne store økningen også skyldtes at mannlige og kvinnelige proselytter i stort antall kom til.»

Men ikke nok med det — forfatteren Shaye J.D. Cohen, som er professor i jødisk historie, sier: «Mange ikke-jøder, både menn og kvinner, konverterte til jødedommen i løpet av de siste århundrene f.v.t. og de to første århundrene e.v.t. Men det var enda flere ikke-jøder som sluttet seg til visse trekk ved jødedommen, men som ikke konverterte.» Både Klausner og Cohen omtaler disse, de som ikke konverterte, som «gudfryktige», et uttrykk som forekommer ganske ofte i gresk litteratur fra denne perioden.

Hva var forskjellen mellom en proselytt og en «gudfryktig»? Proselyttene var konvertitter, de hadde fullt ut gått over til jødedommen og ble betraktet som jøder i enhver forstand. De tilbad Israels Gud (og forkastet alle andre guder), lot seg omskjære og sluttet seg til Israels nasjon. Med de «gudfryktige» var det annerledes. Cohen sier: «Selv om disse ikke-jødene fulgte en rekke jødiske skikker og på forskjellige måter æret jødenes Gud, betraktet de ikke seg selv som jøder, og de ble heller ikke av andre betraktet som jøder.» Klausner sier at de «stod i en mellomstilling», idet de godtok jødedommen og «fulgte en del av dens skikker, men . . . ikke ble jøder i full forstand».

Noen ble kanskje interessert i å lære om Gud på grunn av samtaler med jøder som drev misjonsvirksomhet, eller fordi de hadde lagt merke til at jødene skilte seg ut ved sine skikker og sin livsførsel. Ikke desto mindre var Septuaginta det viktigste redskapet som ble brukt til å hjelpe disse «gudfryktige» til å lære om Jehova Gud. Det er umulig å vite nøyaktig hvor mange «gudfryktige» det fantes i det første århundre, men Septuaginta utbredte uten tvil en viss kunnskap om Gud i hele Romerriket. Ved hjelp av Septuaginta ble det også lagt et viktig grunnlag.

Septuaginta bidrog til å berede veien

Septuaginta spilte en viktig rolle i forbindelse med utbredelsen av det kristne budskap. Da den kristne menighet ble grunnlagt på pinsedagen i år 33, var det mange gresktalende jøder til stede. Blant dem som ble Kristi disipler på dette tidlige tidspunktet, var det også proselytter. (Apostlenes gjerninger 2: 5—11; 6: 1—6; 8: 26—38) For at de inspirerte skriftene som ble nedtegnet av Jesu apostler og andre tidlige disipler, skulle nå et så stort publikum som mulig, ble de skrevet på gresk.a Mange sitater fra De hebraiske skrifter som forekommer i De kristne greske skrifter, er derfor basert på Septuaginta.

Det var ikke bare kjødelige jøder og proselytter som var rede til å ta imot budskapet om Riket. Ikke-jøden Kornelius var «en gudhengiven mann, en som fryktet Gud sammen med hele sin husstand, og han gav mange barmhjertighetsgaver til folket og påkalte stadig Gud». I år 36 ble Kornelius, hans familie og andre som var samlet i hans hjem, døpt som de første ikke-jødiske disipler av Jesus Kristus. (Apostlenes gjerninger 10: 1, 2, 24, 44—48; jevnfør Lukas 7: 2—10.) Når apostelen Paulus reiste omkring i Lilleasia og Hellas, forkynte han for mange ikke-jøder som allerede fryktet Gud, og for ’grekere som tilbad Gud’. (Apostlenes gjerninger 13: 16, 26; 17: 4) Hvorfor var Kornelius og disse andre ikke-jødene rede til å ta imot det gode budskap? Septuaginta hadde bidratt til å berede veien. En bibelforsker formoder at Septuaginta «er en bok som har hatt så avgjørende betydning at både kristendommen og den vestlige kultur ville ha vært utenkelig uten den».

Septuaginta mister sin status som «inspirert»

Det at det etter hvert ble gjort så utstrakt bruk av Septuaginta, førte til negative reaksjoner blant jødene. For eksempel hevdet jødene i diskusjoner med kristne at Septuaginta var galt oversatt. Sent på 100-tallet e.v.t. hadde det jødiske samfunn fullstendig vendt ryggen til den oversettelsen som det tidligere hadde lovprist som inspirert. Rabbinerne forkastet legenden om de 72 oversetterne og sa: «Det hendte en gang at fem eldste nedskrev Toraen for kong Ptolemaios på gresk, og den dagen var like uhellsvanger for Israel som den dagen da gullkalven ble laget, ettersom Toraen ikke kunne bli nøyaktig oversatt.» Rabbinerne gav sin godkjennelse til at det ble utarbeidet en ny oversettelse til gresk, en oversettelse som holdt seg strengere til rabbinske synspunkter. Den ble utarbeidet på 100-tallet e.v.t. av den jødiske proselytten Aquila, som var disippel av rabbineren Akiba.

Jødene sluttet å bruke Septuaginta, men denne oversettelsen ble standardutgaven av «Det gamle testamente» for den framvoksende katolske kirke, inntil den ble erstattet av Hieronymus’ latinske oversettelse, Vulgata. Selv om en oversettelse aldri kan ta originalens plass, spilte Septuaginta en viktig rolle når det gjaldt å utbre kunnskap om Jehova Gud og hans rike ved Jesus Kristus. Ja, Septuaginta er virkelig en bibeloversettelse som forandret verden.

[Fotnote]

[Bilde på side 31]

Mange av dem Paulus forkynte for, kunne forstå «Septuaginta»

[Bilderettigheter på side 29]

Gjengitt med tillatelse av Israel Antiquities Authority