En helt spesiell vielse
I DEN nordlige delen av Mosambik ligger en frodig dal omgitt av vakre fjell — noen steinete, andre dekket av kraftig vegetasjon. Det er her vi finner landsbyen Fíngoè. På klare vinterkvelder funkler stjernene på himmelen, og månen lyser opp stråtakene på husene i landsbyen. Det var under slike storslåtte forhold at en helt spesiell vielse fant sted.
Hundrevis av mennesker gikk i timevis, ja i dagevis, for å være til stede ved denne spesielle begivenheten. Noen krysset ugjestmilde og farlige områder der hyener, løver og elefanter holdt til. Foruten sin personlige bagasje hadde mange av dem med seg kyllinger, geiter og grønnsaker. Da de kom fram til landsbyen, gikk de til et åpent område som vanligvis blir brukt til kristne stevner. De var trette etter reisen, men lykkelige, og de smilende ansiktene gjenspeilte spent forventning til det som skulle skje.
Hvem var det som skulle gifte seg? Det var mange! Ja, en hel rekke par. De deltok ikke i noen form for massevielse som ble arrangert for å skape avisoverskrifter. De var tvert imot oppriktige og reflekterte par som tidligere ikke hadde hatt mulighet til å få sitt ekteskap registrert fordi de bodde i avsidesliggende strøk, langt fra registreringskontorene. Alle disse parene hadde studert Bibelen sammen med Jehovas vitner og var blitt klar over Guds krav når det gjelder ekteskap. De forstod at de for å behage Skaperen, som har innstiftet ekteskapet, måtte gifte seg i henhold til landets lover, slik Josef og Maria måtte oppfylle kravene om å bli registrert på den tiden Jesus ble født. — Lukas 2: 1—5.
Forberedelser til begivenheten
Jehovas vitners avdelingskontor i Mosambik ønsket å hjelpe til. Først kontaktet det justisdepartementet og innenriksdepartementet i landets hovedstad, Maputo, for å få vite hvilke framgangsmåter loven krevde. Deretter tok misjonærene i hovedstaden i provinsen Tete kontakt med lokale myndigheter for ytterligere å samordne planleggingen. Sammen med representanter for notarialkontoret og det kontoret som utsteder identifikasjonspapirer, avtalte de tidspunktet for å dra til landsbyen Fíngoè. I mellomtiden sendte avdelingskontoret ut et brev med retningslinjer til alle menighetene som var inne i bildet. Både vitnene og lokale myndighetspersoner så fram til denne spesielle begivenheten.
Lørdag 18. mai 1997 kom tre misjonærer og de offentlige tjenestemennene fram til Fíngoè. Lokale myndigheter hadde ordnet med bekvem innkvartering for tjenestemennene i nærheten av administrasjonsbygningen. Men den gjestfriheten Jehovas vitner viste, gjorde så sterkt inntrykk på de besøkende tjenestemennene at de heller foretrakk å overnatte sammen med misjonærene i provisoriske hytter. De ble overrasket over å få vite at en av dem som laget maten, var eldste i den lokale menigheten, og at en reisende tilsynsmann var blant de frivillige som utførte de mer trivielle oppgavene som måtte gjøres som en forberedelse til vielsen. De la også merke til misjonærenes gode humør, og at de uten å klage overnattet i en enkel hytte og vasket seg med vann fra en liten vannkanne. De hadde aldri sett slike sterke bånd mellom folk med så forskjellig bakgrunn. Men det som gjorde sterkest inntrykk på dem, var den tro som ble vist ved at folk var villig til å bringe store ofre for å leve i samsvar med landets lover og Guds ordning.
En glederik begivenhet
Etter hvert som parene kom fram til landsbyen, begynte de straks å forberede første skritt av vielsen; de skaffet seg en fødselsattest. Alle ventet tålmodig i kø foran registreringspersonalet for å gi personopplysninger. Så stilte de seg i en annen kø for å bli fotografert, for deretter å gå til representantene for det kontoret som utsteder identifikasjonspapirer, for å få sitt identitetskort. Så gikk de tilbake til registreringspersonalet for å klargjøre utstedelsen av den lenge etterlengtede vielsesattesten. Etterpå ventet de tålmodig til navnene deres ble ropt opp ved hjelp av en megafon. Overrekkelsen av vielsesattestene var en følelsesladet scene. Gleden var stor da hvert par holdt vielsesattesten sin opp som et kostbart trofé.
Alt dette fant sted under en stekende sol. Ja, gleden over det som skjedde, lot seg ikke dempe av varme og støv.
Mennene var pent kledd, mange av dem i jakke og slips. Kvinnene var kledd på tradisjonelt vis, blant annet med et langt, fargerikt klede — en capulana — rundt livet. Noen bar barn inntullet i lignende kleder.
Det hele gikk knirkefritt, men det var for mange par til å betjene alle på én dag. Da mørket falt på, var tjenestemennene så vennlige at de besluttet seg for å fortsette å betjene parene. De sa at de ikke kunne la «brødrene våre» vente etter at parene hadde brakt så store ofre for å komme dit. Den samarbeidsvillige og selvoppofrende ånd de la for dagen, vil ikke bli glemt.
Med natten kom intens kulde. Noen var innkvartert i hytter, men de fleste parene samlet seg rundt bålene utenfor, uten at det la noen demper på den gleden de følte. Lyden av latter og firstemt sang overdøvet sprakingen fra bålene. Mange fortalte om ting de hadde opplevd på reisen, mens de holdt et fast grep rundt sine nyervervede papirer.
Ved daggry drog noen inn til landsbyen for å selge kyllinger, geiter og grønnsaker for på den måten å få dekket noe av utgiften ved å registrere ekteskapet sitt. Mange «ofret» disse dyrene ved å selge dem for langt mindre enn det de egentlig var verdt. For fattige mennesker er en geit en verdifull eiendel, men de var likevel villig til å bringe dette offeret for å kunne gifte seg og glede sin Skaper.
Strabasiøse reiser
Noen av parene hadde gått langt for å komme dit. Det var tilfellet med Chamboko og hans kone, Nhakulira. De fortalte historien sin den andre kvelden, mens de varmet bena sine ved et bål. Trass i at Chamboko var 77 år gammel, var blind på det ene øyet og hadde dårlig syn på det andre, gikk han barbent i tre dager sammen med resten av menigheten, fast bestemt på at han og Nhakulira skulle legalisere sitt 52 år lange forhold.
Anselmo Kembo, som var 72 år gammel, hadde allerede bodd sammen med Neri i omtrent 50 år. Da han jobbet på åkeren noen dager før de skulle legge ut på reisen, skadet han benet sitt alvorlig på en stor torn. Han ble straks brakt til nærmeste sykehus for behandling. Ikke desto mindre ville han gjennomføre reisen til fots, og med smerter haltet han av gårde til Fíngoè. Det tok ham tre dager. Anselmo kunne ikke skjule den gleden han følte da han holdt vielsesattesten i hånden.
Evans Sinóia, en tidligere polygamist, er en annen av de nygifte som det er verdt å merke seg. Da han ble kjent med sannheten i Guds Ord, bestemte han seg for å legalisere forholdet til sin første kone, men hun ville ikke og forlot ham til fordel for en annen mann. Hans andre kone, som også hadde studert Bibelen, ville gjerne gifte seg med ham. De måtte gå gjennom et farlig område der det var løver og andre ville dyr, men etter tre dager kom de fram og ble lovformelig gift.
Fredagen, fem dager etter at misjonærene og representantene for myndighetene hadde kommet til landsbyen, var arbeidet fullført. Det var blitt utstedt 468 identitetskort og 374 fødselsattester. Tallet på vielsesattester var 233! Det hersket en munter stemning. Trass i de anstrengelsene som lå bak, var alle enig i at det absolutt hadde vært verdt det. Det var uten tvil en begivenhet som gjorde et uutslettelig inntrykk på dem som var med på den. Det var i sannhet en helt spesiell vielse!