Familien — en institusjon i krise
«OG SIDEN levde de lykkelig alle sine dager.» Disse avslutningsordene fra eventyrene passer på stadig færre ektepar nå for tiden. Det løfte brudefolk avgir om å «elske hverandre i gode og onde dager» så lenge de lever, er altfor ofte bare en tom frase. Mulighetene for å oppnå et lykkelig familieliv ser ut til å være små.
Mellom 1960 og 1990 økte antall skilsmisser til over det dobbelte i de fleste vestlige industriland. I noen land ble det fire ganger så mange skilsmisser. Hvert år blir det for eksempel inngått 35 000 ekteskap i Sverige, og omkring halvparten av dem kommer til å bli oppløst. Dette berører over 45 000 barn. Blant par som bor sammen uten å være gift, er det enda flere som går fra hverandre, og dette berører ytterligere titusener av barn. En lignende tendens begynner å gjøre seg gjeldende i mange land over hele verden, slik det framgår av rammen på side 5.
Oppløste familier og ekteskap er sant nok ikke noe nytt i historien. Hammurabis lovbok fra det 18. århundre før vår tidsregning inneholder lover om skilsmisse i Babylonia. Moseloven fra det 16. århundre før vår tidsregning tillot skilsmisse i Israel. (5. Mosebok 24: 1) Men familiebåndene har aldri vært svakere enn nå i det 20. århundre. For over ti år siden skrev en journalist: «Om femti år vil vi kanskje ikke ha noen familier i tradisjonell forstand. De vil kanskje være erstattet av forskjellige slags kollektiver.» Og det ser ut til at utviklingen i tiden etter at dette ble skrevet, bekrefter hans oppfatning. Familieinstitusjonen har erfart så raske tilbakeslag at spørsmålet om hvorvidt den vil overleve, blir mer og mer aktuelt.
Hvorfor er det så vanskelig for så mange ektepar å holde sammen og ta vare på familiens enhet? Hva er hemmeligheten ved at noen har klart å holde sammen gjennom et langt liv og glade til sinns har kunnet feire både sølvbryllup og gullbryllup? I 1983 ble det faktisk opplyst at en mann og en kvinne i den tidligere sovjetiske republikken Aserbajdsjan feiret sin 100 års bryllupsdag — i en alder av henholdsvis 126 og 116 år.
Hva er det som truer ekteskapet og familien?
I mange land kan noen av de aksepterte skilsmissegrunnene være ekteskapsbrudd, mental eller fysisk grusomhet, at den ene ektefellen forlater familien, alkoholisme, impotens, sinnssykdom, bigami og narkotikamisbruk. Men en mer generell årsak er at den grunnleggende holdningen til ekteskap og tradisjonelt familieliv har forandret seg radikalt, spesielt i de senere tiår. Respekten for en institusjon som lenge er blitt betraktet som hellig, er brutt ned. Griske produsenter av musikk, filmer, såpeoperaer og populærlitteratur har forherliget den såkalte seksuelle frihet, umoral, løsaktig oppførsel og en egosentrisk livsstil. De har fremmet en kultur som har fordervet hjerte og sinn hos både unge og gamle.
Ifølge en spørreundersøkelse som ble foretatt i 1996, mener 22 prosent av amerikanerne at et utenomekteskapelig forhold noen ganger kan være gunstig for ekteskapet. I en spesialutgave av Aftonbladet, en av Sveriges største aviser, ble kvinner oppfordret til å skille seg, med den begrunnelse at «det kan bare bli bedre». Noen populære psykologer og antropologer har til og med spekulert på om menneskene er «programmert» av utviklingen til å skifte make med få års mellomrom. De antyder med andre ord at utenomekteskapelige forhold og skilsmisser er noe helt naturlig. Noen hevder til og med at foreldrenes skilsmisse kan være til fordel for barna fordi den forbereder dem på å takle sin egen skilsmisse når den tiden kommer!
Mange unge ønsker ikke lenger å leve i en tradisjonell familie med far, mor og barn. «Jeg kan ikke tenke meg å leve med samme partner hele livet,» tenker mange. «Ekteskapet er som julen — bare en myte. Jeg tror rett og slett ikke på det,» sier en 18 år gammel dansk gutt. «Mange tenker som så: Hvorfor ta bryet med å leve sammen med mannfolk og vaske sokkene deres,» sier Noreen Byrne i kvinnenes nasjonalråd i Irland. Hun fortsetter: «Nøy deg med å gå ut og leke med dem . . . En mengde kvinner har funnet ut at de ikke trenger menn for å overleve.»
Det blir stadig flere aleneforelderfamilier
Over hele Europa har en slik holdning ført til en rask økning i antall enslige mødre. Noen av disse aleneforeldrene er tenåringer som synes det er helt i orden at de blir gravide selv om de ikke har planlagt det. Noen er kvinner som ønsker å oppfostre sine barn alene. De fleste er mødre som lever sammen med barnefaren en stund, uten planer om å gifte seg med ham. Bladet Newsweek hadde i fjor en artikkelserie om temaet: «Er ekteskapet i ferd med å dø?» Her het det at tallet på barn født utenfor ekteskap er sterkt økende i Europa, og at ingen later til å bry seg om det. Sverige har kanskje rekorden, for der blir nå halvparten av alle barn født utenfor ekteskap. Det gjør også nesten halvparten av de barna som blir født i Danmark og Norge, og omkring én av tre i Frankrike og England.
I USA har antall familier med to foreldre gått sterkt tilbake i de senere tiår. I en rapport heter det: «I 1960 . . . levde ni prosent av alle barn i aleneforelderfamilier. I 1990 hadde dette tallet steget til 25 prosent. I dag blir 27,1 prosent av alle amerikanske barn født inn i aleneforelderfamilier, og tallet er stigende. . . . Siden 1970 er tallet på aleneforelderfamilier blitt fordoblet. Den tradisjonelle familien er i dag så sterkt truet at den kan stå på randen til å bli utryddet, sier noen forskere.»
I land hvor den katolske kirke har tapt mye av sin moralske autoritet, øker antall aleneforelderfamilier. Færre enn halvparten av de italienske husstandene består av mor, far og barn, og den tradisjonelle kjernefamilien blir i stigende grad erstattet av barnløse par og aleneforelderfamilier.
Trygdeordningene i noen land virker faktisk som en oppfordring til folk om å la være å gifte seg. Enslige mødre som får hjelp fra det offentlige, mister denne støtten hvis de gifter seg. Enslige mødre i Danmark og Norge får forhøyet barnetrygd, og noen steder får umyndige mødre ekstra ytelser og husleiestøtte. Det er derfor penger med i bildet. Alf B. Svensson hevder at en separasjon i Sverige koster skattebetalerne mellom to og tre millioner kroner i form av forskutterte bidrag, husleiestøtte og sosialhjelp.
Kristenhetens kirkesamfunn gjør tydeligvis lite eller ingenting for å forsøke å snu denne ødeleggende tendensen på familielivets område. Mange prester har sine egne familiekriser å kjempe med, og de føler seg derfor ikke i stand til å hjelpe andre. Noen later også til å anbefale skilsmisse. I Aftonbladet for 15. april 1996 fortelles det at pastor Steven Allen fra Bradford i England har utarbeidet en spesiell skilsmisseseremoni som etter hans mening bør bli en offisiell handling i alle britiske kirker. «Den skal være en lindrende tjeneste for å hjelpe folk til å bære det som har skjedd med dem. Den hjelper dem til å innse at Gud fremdeles elsker dem og frir dem fra sårede følelser.»
Hva kommer så til å skje med familieinstitusjonen? Er det noe håp om at den vil bestå? Kan de enkelte familier bevare sin enhet når det er så mye som truer den? Se følgende artikkel.
[Oversikt på side 5]
ANTALL INNGÅTTE EKTESKAP SAMMENLIGNET MED ANTALL SKILSMISSER I LØPET AV ET ÅR I NOEN LAND
LAND ÅR EKTESKAP SKILSMISSER
Australia 1993 113 255 48 324
Canada 1992 164 573 77 031
Cuba 1992 191 837 63 432
Danmark 1993 31 507 12 991
Estland 1993 7 745 5 757
Frankrike 1991 280 175 108 086
Japan 1993 792 658 188 297
Maldivene 1991 4 065 2 659
Norge 1993 19 464 10 943
Puerto Rico 1992 34 222 14 227
Russland 1993 1 106 723 663 282
Storbritannia 1992 356 013 174 717
Sverige 1993 34 005 21 673
Tsjekkia 1993 66 033 30 227
Tyskland 1993 442 605 156 425
USA 1993 2 334 000 1 187 000
(Basert på 1994 Demographic Yearbook, De forente nasjoner, New York 1996)