Åndelig næring for sauelignende mennesker i navahoenes land

HÓZHÓNÍ betyr «vakkert» på navahoindianernes språk, og dette er et ord navahofolket gjerne bruker når de skal beskrive landet sitt. I 1868 tildelte den amerikanske regjeringen navahoene et reservat på omkring 62 000 kvadratkilometer i det nordøstlige Arizona, rundt det som kalles «four corners», der de fire statene Arizona, Colorado, New Mexico og Utah møtes. Monument Valley, som er blitt berømt gjennom flere westernfilmer, er nå bevart som naturpark og tiltrekker seg turister fra hele verden. Denne dalen byr på imponerende, 300 meter høye monolittiske fjell av rød sandstein som i ensom majestet rager over ørkensletten. Navahoenes navn på dalen betyr treffende «plassen mellom klippene».

Navahofolket som et hele er kjent for sin ydmyke innstilling, sin varme gjestfrihet og sine fast sammenknyttede storfamilier. De 170 000 innbyggerne i reservatet bor hovedsakelig på ensomt beliggende steder, der de følger sitt tradisjonelle levesett. Noen holder fremdeles sauer og bor i jordkledde tømmerhytter som kalles hoganer. Navahoenes kunst og håndverk har vunnet stor popularitet. Særlig skattet er de fargerike gulvmattene og teppene med geometriske eller tradisjonelle mønstre, vevd av saueull. Sølvsmykkene med turkiser og andre naturmaterialer er like velkjente.

Det gode budskap blir forkynt for navahoene

I over 30 år har Jehovas vitner kommet til navahoenes land, ikke bare for å dra på sightseeing, men også for å forkynne det gode budskap om Guds rike for folk i dette avsidesliggende området. (Matteus 24: 14) Det er alminnelige pionerer og spesialpionerer (heltidsforkynnere) som har tatt ledelsen i dette arbeidet. Mange av dem har kommet hit etter at reisende tilsynsmenn og lokale vitner har oppfordret dem til å tjene på et sted der behovet har vært større. Noen har kommet fra menigheter i nærheten, mens andre, deriblant medlemmer av andre amerikanske indianerstammer, har kommet fra forskjellige deler av USA.

Disse selvoppofrende menn og kvinner har sammenlignet sin tjeneste her med misjonærtjeneste. Hvorfor det? For det første er de lokale språkene ytterst vanskelige å lære på grunn av de kompliserte lydene, strukturene og uttrykkene. Dernest har lokalbefolkningen i det store og hele holdt fast ved sine tradisjonelle former for religion, familiestruktur og landbruk. Videre er det knapt med boliger og arbeid for ikke-indianere, noe som gjør det vanskelig for innflyttere å bli boende her. Og dessuten har innbyggerne forståelig nok fått en skeptisk holdning til folk utenfra på grunn av den hvite manns dårlige behandling av dem gjennom lang tid.a

Til å begynne med brukte vitnene dress og slips i tjenesten fra hus til hus, men det førte til at de ble tatt for å være mormoner, og mange ville ikke åpne døren. Da de gikk over til å kle seg mer uformelt, ble de invitert inn og kunne ofte snakke med beboerne i en time eller mer. Nå gjenkjenner folk Jehovas vitner, selv om de på nytt bruker dress og slips i tjenesten.

Bare det å ta seg fram til dem som bor i navahoreservatet, er litt av en utfordring. Det vanlige er at man må kjøre mange kilometer på umerkede veier som kan være fulle av steiner, sand og gjørme. Dette sliter naturligvis både på kjøretøyene og passasjerene. Kjøretøyene kan også bli sittende fast, men folk som kommer forbi, er vanligvis rede til å gi en hjelpende hånd. Det å besøke interesserte, dra på et hjemmebibelstudium eller hente noen til et kristent møte krever ofte flere timers kjøring fram og tilbake. Men vitnene gir villig av seg selv og viser på den måten sin kjærlighet til lokalbefolkningen. — Jevnfør 1. Tessaloniker 2: 8.

Navahoene liker å snakke med andre om Bibelen. Vanligvis samler de hele familien — barn, foreldre og besteforeldre — for å lytte til håpet om et framtidig paradisisk hjem for menneskene. Da en navahomann ble spurt om hvordan han trodde paradiset ville se ut, svarte han: «Grønt, med massevis av sauer.» Dette gjenspeiler den kjærligheten navahoene har til landet sitt og dyrene sine. De setter også pris på bibelsk litteratur, noe de innimellom viser ved å gi perler, såpestykker, boksemelk og lignende ting som bidrag for å støtte tjenesten for Riket. En spesialpioner tegnet rundt 200 abonnementer på bladene Vakttårnet og Våkn opp! i løpet av et år, deriblant to hos en mann som satt på hesteryggen.

«Saueleirer»

Når sommeren kommer, må en navahogjeter flytte sauene sine til en saueleir. På dette sommeroppholdsstedet, som er valgt ut fordi det ligger i nærheten av grønne beitemarker og en god vannkilde, trives sauene godt. I billedlig forstand kan en Rikets sal sammenlignes med en slik leir — den er et åndelig beite og en kilde som inneholder sannhetens vann. Der kan folk finne åndelig næring som gjør dem åndelig sunne og sterke.

I en periode ble møtene holdt i et klasserom på en skole i Kayenta i Arizona. I august 1992 ble det så bygd en ny Rikets sal i Kayenta, og hundrevis av frivillige vitner fra flere forskjellige stater hjalp til med arbeidet. Denne salen og flere andre i området gir et signal til lokalbefolkningen om at Jehovas vitners forkynnelsesarbeid er av permanent karakter. Andre Rikets saler i dette enorme distriktet innbefatter de som ligger i Tuba City og Chinle, begge i reservatet, en som ligger i Keams Canyon i hopienes område innenfor navahoreservatet, og flere andre som ligger i byer som grenser opp til reservatet. Hvilke resultater er blitt oppnådd?

Overveldende reaksjon på Rikets budskap

I Kayenta er omkring tolv personer fra lokalbefolkningen blitt døpt etter at Rikets sal ble bygd, noe som viser at Jehova velsigner dette stedet for sann tilbedelse. Salen er et vitnesbyrd om at Jehovas vitner har kommet for å bli, og det inngir tillit til det gode budskap om Riket som de forkynner. Nylig ble det første offentlige bibelske foredraget på navahospråket holdt der. De 40 medlemmene av menigheten var glad over å kunne ønske 245 personer velkommen til en tale som handlet om foreldres forpliktelser. En familie på åtte som viste stor verdsettelse, reiste over tre timer hver vei for å høre talen — deres første besøk noensinne i en Rikets sal.

Et annet nyttig redskap som Jehova har skaffet til veie, er brosjyren Du kan få leve evig på jorden! på navahospråket. Å oversette brosjyren til navaho, et ytterst komplisert språk, var en formidabel utfordring. Oversetterne brukte til sammen over 1000 timer for å forsikre seg om at brosjyren formidler Rikets budskap på en korrekt måte. Etter at den ble frigitt på slutten av 1995, har de lokale vitnene levert flere tusen eksemplarer av den, noe som har resultert i at det er blitt startet flere titalls bibelstudier med sannhetssøkende mennesker.

Navahospråket blir i stadig større grad brukt i tjenesten etter hvert som Rikets forkynnere lærer seg å snakke det. Menigheter i området har begynt å bruke navaho på den teokratiske tjenesteskolen, og det blir holdt kurs i navaho for å lære opp forkynnerne. I tillegg blir programmet på lokale stevner også oversatt til navaho. Alle disse tiltakene vil uten tvil føre til at enda flere i reservatet reagerer positivt.

Noe som ikke må overses blant den Rikets frukt som er blitt frambrakt i dette indianerreservatet, er de gode åndelige egenskapene som våre navahobrødre legger for dagen. I sju år tok Jimmy og Sandra med seg de fem barna sine tolv mil hver vei for å overvære de ukentlige møtene. Familien minnes med glede at de sang Rikets sanger og studerte Bibelen sammen under de lange reisene. Foreldrenes nidkjærhet og kjærlighet til sannheten motiverte barna til å følge deres eksempel og bli innviede lovprisere av Jehova. Fire av dem tjener nå som alminnelige pionerer, og Jimmy tjener som eldste. Enda en ting familien gleder seg over, er at Jimmys søster nylig ble døpt. Hun er det første døpte vitnet som bare snakker navaho.

Lokale gjetere og deres flokker gir det steinete landskapet i navahoreservatet et anstrøk av landlig idyll. Profeten Jesaja sa for lang tid siden om Jehova: «Som en hyrde skal han gjete sin flokk. Med sin arm skal han samle lammene; og ved sin barm skal han bære dem. Dem som gir die, skal han føre med varsomhet.» (Jesaja 40: 11) Gjennom sin gode hyrde, Jesus Kristus, leder Jehova sauelignende mennesker til sin åndelige beitemark, deriblant alle dem i navahoreservatet som ønsker å høre det gode budskap om Riket og motta hans evige velsignelse.

[Fotnote]

[Bilde på side 24]

En kvinnelig navahogjeter får høre det gode budskap