Bibelskole sender ut nye misjonærer

FORDI Jehovas vitner følger de første kristnes eksempel, er de over hele verden kjent for sin forkynnelse fra dør til dør. Det ble fokusert på dette arbeidet i de innledende bemerkningene under det programmet som ble holdt 1. mars 1997 i forbindelse med avslutningshøytideligheten for den 102. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead.

Albert Schroeder, som er medlem av Jehovas vitners styrende råd, henledet oppmerksomheten på en artikkel som stod i det franske tidsskriftet Le Point for ikke så lenge siden. Den handlet om at katolikker i Italia har tenkt å begynne å forkynne fra hus til hus, og det stod: «For at [misjonærene fra Vatikanet] ikke skal komme tomhendte når de er ute og konkurrerer med Jehovas vitner, har Vatikanet gått så langt at det har fått trykt en million eksemplarer av St. Markus’ evangelium, ettersom utsendingene møter eksperter [Jehovas vitner] når de forkynner det gode ord fra dør til dør.»

De 48 elevene som nettopp hadde gjennomgått Gilead, er blant dem som har etterlignet Jesu forkynnelsesmetoder for å utbre Guds Ord. De kom fra åtte land til Vakttårnets undervisningssenter i Patterson i staten New York. I løpet av de fem månedene som skolen varte, studerte de Bibelen fra perm til perm. Pensumet innbefattet også Guds organisasjons historie, praktiske sider ved misjonærlivet og Guds ånds frukter. Alt dette hadde ett siktemål — det skulle forberede dem til misjonærtjeneste i de 17 landene de skulle bli sendt til. Det var en internasjonal forsamling på 5015 personer som gledet seg over å overvære avslutningshøytideligheten. Hvilke siste, praktiske råd fikk disse nye misjonærene?

De nye misjonærene får fin oppmuntring

Etter ordstyrerens innledende bemerkninger kom den første korte talen, med praktiske råd til de nye misjonærene. Talen ble holdt av Ralph Walls, som er assistent for det styrende råds personalutvalg, og hadde temaet «Husk å vise kjærlighet». Han pekte på at Bibelen i 2. Timoteus, kapittel 3, forutsier at verden skulle bli mer og mer kjærlighetsløs. Han kom med denne aktuelle påminnelsen til de nye misjonærene, i tråd med den måten kjærligheten blir beskrevet på i 1. Korinter 13: 1—7: «Det kan være at dere misjonærer klarer å overgå timekravet deres. Det kan være at dere sitter inne med et vell av kunnskap etter den undervisningen dere har fått på Gilead. Eller det kan være at vi nidkjært arbeider overtid med vårt arbeid på Betel. Men alle våre anstrengelser og ofre er ingenting verd hvis vi glemmer å vise kjærlighet.»

Den neste på programmet var Carey Barber, som er medlem av det styrende råd. Han talte over emnet «Jehova leder oss fram mot seier». Fra den spede begynnelse etter den første verdenskrig har Jehova Gud ledet sine trofaste tjenere til seier i forkynnelsen av det gode budskap om hans rike, trass i forfølgelse. I 1931 antok bibelstudentene, som de var kjent som den gangen, navnet Jehovas vitner, til stor ergrelse for kristenhetens presteskap. «Den 102. klassen av Gilead-utdannede misjonærer har nå det enestående privilegium å ha en stor andel i det storslagne arbeidet som består i å gi så mange som mulig anledning til å lære om dette hellige navnet,» sa bror Barber. De blir føyd til den lange listen på 7131 misjonærer som har gjennomgått Gilead-skolen, og som har bidratt til at forkynnelsen av Guds Ord har spredt seg fra de 54 landene som det ble forkynt i i 1943, til de 233 landene som det blir forkynt i nå.

Den neste taleren, Lloyd Barry, også et medlem av det styrende råd, gjennomgikk Gilead-skolens 11. klasse og var misjonær i Japan i over 25 år. Hans oppmuntrende tale hadde temaet «Hold ved med disse ting». «Mye av den gleden dere kommer til å erfare, kommer til å være gleden ved å holde ut,» sa han til elevene. Hvilke fordeler er det ved å holde ut i misjonsarbeidet eller en hvilken som helst annen teokratisk oppgave en er satt til? «Framfor alt fører vår utholdenhet til at vi gleder Jehovas hjerte . . . Det gir stor tilfredshet å være trofast under prøvelser . . . Gjør misjonærtjenesten til deres livsoppgave . . . Som belønning vil dere få høre et hjertevarmende ’vel gjort’.» (Matteus 25: 21; Ordspråkene 27: 11) I slutten av sin tale anbefalte bror Barry de nye misjonærene inntrengende å ’holde ved med disse ting’ ved å være fast bestemt på å gjøre misjonsmarken til selve livet. — 1. Timoteus 4: 16.

«Hva kommer dere til å se?» var det spørsmålet som ble reist av Karl Adams, som har vært med på å undervise mange Gilead-klasser. Han påpekte at det som de nye misjonærene vil se i det landet de kommer til, ikke bare avhenger av den fysiske synsevnen, men også av hjertets øyne. (Efeserne 1: 18) Han illustrerte det med det de israelittiske speiderne så da de utforsket det lovte land. Alle de tolv speiderne så de samme tingene, men det var bare to av dem som så det lovte land fra Guds synsvinkel. Misjonærer kan også se ting forskjellig. I noen av de landene de vil bli sendt til, kan det nok være at de vil få se fattigdom, lidelser og håpløshet. Men de bør ikke reagere negativt og reise derfra. Bror Adams fortalte om en misjonær fra en av de siste klassene, som sa: «Disse opplevelsene har fått meg til å innse at jeg er nødt til å bli her. Disse menneskene trenger et håp for framtiden. Jeg vil gjøre noe for dem.» Bror Adams avsluttet med å oppmuntre de nye misjonærene til å se de landene de kommer til, som områder som Jehova akter å gjøre til en del av sitt verdensomfattende paradis, og å betrakte menneskene der som framtidige medlemmer av den nye verdens samfunn.

Det siste foredraget i denne delen av programmet ble holdt av Wallace Liverance, som var misjonær i en årrekke før han ble lærer på Gilead. «Handle med innsikt i Guds underfulle gjerninger» var hans tema. Å handle med innsikt vil si å handle klokt og med sunn fornuft. Det var noe kong Saul i Israel ikke gjorde. — 1. Samuelsbok 13: 9—13; 15: 1—22.

Én måte å handle med innsikt på er å ta imot den utfordring det er å tilpasse seg en ny tilværelse, deriblant det å lære seg et nytt språk og å bli kjent med nye mennesker. De opplevelsene som misjonærene har når de møter utfordringer og overvinner hindringer, kan styrke dem åndelig sett på den måten som Josva og Kaleb ble styrket på da de inntok det landet som Gud hadde gitt dem.

Intervjuer

Den neste delen av programmet innbefattet intervjuer. Harold Jackson intervjuet 85 år gamle Ulysses Glass, som er Gilead-skolens sekretær og i mange år har vært lærer ved skolen. Mange misjonærer som har gjennomgått skolen i årenes løp, husker godt hans trofaste undervisning. Deretter kom Mark Noumair, som var misjonær i Afrika i en del år før han ble lærer på Gilead. Han intervjuet elevene angående den forkynnelse de hadde utført i løpet av de fem månedene skolen varte. Det de hadde opplevd, viste tydelig at det finnes mennesker i distriktet som er interessert i Guds Ord.

Etterpå snakket Robert Ciranko og Charles Molohan med erfarne menn som gjennomgikk en annen skole ved Patterson, en skole for brødre som arbeider ved avdelingskontorene. De rådde de nye misjonærene til blant annet å være ydmyke og å gjøre sitt for å fremme enheten i menigheten. De rådde dem til ikke å ha forutfattede meninger om hva som vil komme til å skje i misjonsarbeidet, men heller bare være villige til å godta det som måtte komme. Hvis de følger denne veiledningen, vil de helt sikkert kunne fullføre sitt oppdrag som lærere i Guds Ord.

Til slutt talte Theodore Jaracz, et medlem av det styrende råd, til forsamlingen over emnet «Hva påvirker hvem?» Han forklarte at når vi som kristne legger åndens frukt for dagen, kan vi øve en god innflytelse på andre. «Misjonærer som er sendt ut av Jehovas organisasjon, har gjort en rosverdig innsats når det gjelder å påvirke mennesker på en sunn, åndelig måte,» sa han. Så viste han til hva som er blitt sagt av noen som er blitt hjulpet til å tjene Gud som følge av misjonærers gode eksempel. Han avsluttet med ordene: «Måtte dere beholde det omdømmet som Jehovas folk har fått, og fortsette å banke på dører i de fremmede landene dere kommer til, på leting etter dem som fortjener det . . . Motstå verdens ånd ved deres rettskafne, rene oppførsel, og øv god innflytelse til Jehovas pris og ære.»

Ordstyreren oppsummerte programmet og formidlet hilsener fra fjern og nær før han delte ut vitnemålene og opplyste om hvilke land de forskjellige skulle bli sendt til. Deretter leste en av elevene opp en resolusjon som klassen hadde vedtatt, der elevene uttrykte sin takknemlighet for den opplæringen de hadde fått. Det er ingen tvil om at programmet ved avslutningshøytideligheten for den 102. klassen fikk alle som var til stede, til å bli enda mer bestemt på å fortsette å gjøre kjent Guds Ord.

[Bilde på side 31]

Den 102. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead

På listen under er rekkene nummerert fra den forreste til den bakerste, og i hver rekke er navnene ført opp fra venstre mot høyre.

(1) C. Duffy; D. Alexis; R. Harff; J. Lee; V. Corey; T. Nortum; N. Mora; F. Journet. (2) L. Djupvik; K. Singh; B. Hart; M. Kirkoryan; S. Lee; S. Rastall; K. Zoulin; K. Kollat. (3) D. Singh; J. Pitteloud; F. Pitteloud; N. Bokoch; C. Torma; A. Muxlow; C. Richardson; D. Nortum. (4) J. Harff; K. Journet; A. Barber; J. Loberto; R. Loberto; M. Muxlow; R. Mora; M. Hart. (5) S. Torma; A. Rastall; R. Diaz; H. Diaz; M. Weiser; J. Weiser; G. Kirkoryan; A. Zoulin. (6) R. Alexis; D. Barber; H. Djupvik; C. Duffy; T. Kollat; M. Richardson; S. Bokoch; G. Corey.