Bioetikk og kirurgi uten blodoverføring
I DE senere år har det skjedd en rivende utvikling på det medisinske område. Men selv om mange medisinske problemer er blitt løst, har noen nyvinninger skapt problemer av etisk art.
Legene kommer opp i slike dilemmaer som: Bør en noen ganger avstå fra intensiv behandling for å la pasienten dø med verdighet? Bør en lege ignorere en pasients avgjørelse hvis han mener at det er til beste for pasienten? Hvordan bør helsetjenestene fordeles når kostbare behandlingsmetoder ikke er tilgjengelige for alle?
Slike kompliserte spørsmål har bidratt til at søkelyset er blitt rettet mot den medisinske disiplin som kalles bioetikk. Det er en disiplin som tar sikte på å hjelpe leger og forskere til å takle de etiske spørsmålene som oppstår i forbindelse med biologisk forskning og medisinske nyvinninger. Ettersom mange av de vanskeligste avgjørelsene må treffes på sykehusene, har mange sykehus opprettet bioetiske utvalg. Utvalgsmedlemmene — som omfatter leger og advokater — gjennomgår vanligvis seminarer i bioetikk. På disse seminarene blir etiske problemer som oppstår innen medisinen, analysert.
Noen av de spørsmålene som ofte er blitt drøftet på slike seminarer, er: I hvilken grad bør leger respektere Jehovas vitner, som, i første rekke av religiøse grunner, nekter å ta imot blodoverføring? Bør en lege gi en pasient blodoverføring mot hans vilje hvis det fra et medisinsk synspunkt virker «tilrådelig»? Vil det være etisk forsvarlig å gjøre det uten pasientens viten, som om ’det pasienten ikke vet, har han ikke vondt av’?
For å kunne gå fram på rette måte i slike saker trenger legene å ha en objektiv forståelse av Jehovas vitners syn. Og Jehovas vitner på sin side vil mer enn gjerne forklare sin holdning for legene, for de er klar over at gjensidig forståelse kan bidra til at man unngår konflikter.
Utveksling av synspunkter
Professor Diego Gracia, en kjent spansk autoritet når det gjelder bioetikk, ville at hans studenter skulle ha en slik dialog. «Det er bare rett og rimelig at dere [Jehovas vitner] får anledning til å gi uttrykk for deres bekymring . . . i betraktning av de problemene dere har hatt i forbindelse med blodoverføringer,» sa professoren.
Den 5. juni 1996 var følgelig tre representanter for Jehovas vitner innbudt til Complutense universitet i Madrid for å forklare vitnenes syn. Omkring 40 leger og andre fagfolk var til stede.
Etter at Jehovas vitner hadde holdt en kort presentasjon, var det anledning til å stille spørsmål. Alle som var til stede, var enige i at en voksen pasient må ha rett til å nekte en bestemt medisinsk behandling. De mente også at det aldri må gis blodoverføring uten informert samtykke fra pasienten. Men det var noen sider ved vitnenes standpunkt som bekymret dem.
Ett spørsmål hadde med penger å gjøre. I noen tilfeller trenger en spesielt utstyr for å operere uten blodoverføring, for eksempel ved laserkirurgi, og også dyre medikamenter, som erytropoietin, som blir brukt for å stimulere produksjonen av røde blodlegemer. Én lege lurte på om vitnene som følge av at de stiller seg avvisende til et mindre kostbart valg (homologt blod), venter at den offentlige helsetjeneste skal gi dem spesielle privilegier.
Vitnenes representant erkjente at penger er en faktor som legene nødvendigvis må ta hensyn til, men henviste samtidig til undersøkelser som har analysert de skjulte kostnadene ved overføring av homologt blod. De innbefatter kostnadene ved behandling av komplikasjoner som inntreffer i forbindelse med blodoverføring, og tap av inntekt som følge av slike komplikasjoner. Han henviste til en omfattende undersøkelse fra USA som viste at hver halvliter blod, som i utgangspunktet kostet 250 dollar, i virkeligheten medførte utgifter på over 1300 dollar — over fem ganger så mye som det opprinnelige beløpet. Han pekte derfor på at kirurgi uten blodoverføring er kostnadsbesparende, alt tatt i betraktning. En god del av de såkalt ekstra utgiftene i forbindelse med kirurgi uten blodoverføring går dessuten med til anskaffelse av utstyr som kan brukes om igjen.
Flere av legene hadde spørsmål som gjaldt gruppepress. De spurte: Hva ville skje hvis et av Jehovas vitner gav etter og tok imot blodoverføring? Ville han bli frosset ut av de andre vitnene?
Reaksjonen ville avhenge av situasjonen, for det er en alvorlig sak å bryte Guds lov. Det er noe menighetens eldste ville måtte undersøke. Jehovas vitner vil hjelpe enhver av sine trosfeller som har hatt den traumatiske opplevelse å gjennomgå en livstruende operasjon, og som har tatt imot blodoverføring. En slik person føler seg sikkert ille til mote og er bekymret for sitt forhold til Gud. Han har behov for hjelp og for å bli vist forståelse. Ettersom kjærlighet er ryggraden i kristendommen, ønsker de eldste, som i alle utvalgssaker, å mildne bestemthet med barmhjertighet. — Matteus 9: 12, 13; Johannes 7: 24.
«Er det ikke en mulighet for at dere snart kommer til å revurdere deres etiske standpunkt?» spurte en amerikansk professor i bioetikk. «Andre religionssamfunn har gjort det i de senere år.»
Jehovas vitners standpunkt når det gjelder blodets hellighet, er et trosspørsmål og ikke en etisk holdning som kan forandres fra tid til annen, fikk han til svar. Bibelens klare påbud gir ikke rom for kompromiss. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) For et av Jehovas vitner er det like uakseptabelt å bryte en slik lov fra Gud som å se gjennom fingrene med avgudsdyrkelse eller utukt.
Jehovas vitner er svært takknemlige for at det finnes leger — som dem som overvar bioetikkseminaret i Madrid — som er villige til å respektere den beslutning de har truffet om å søke alternative behandlingsformer som er i overensstemmelse med deres bibelske overbevisning. Bioetikk kommer uten tvil til å spille en viktig rolle med hensyn til å forbedre forholdet mellom lege og pasient og fremme større respekt for pasientens ønsker.
Som en berømt spansk lege skal ha sagt, må legene alltid huske at de «arbeider med ufullkomment utstyr og midler som kan slå feil». De må derfor ha den «overbevisning at kjærligheten alltid bør komme til uttrykk når kunnskapen ikke strekker til».