Jehova har vært min tilflukt
FORTALT AV PENELOPE MAKRIS
Mor sa inntrengende: «Du må reise fra mannen din. Brødrene dine finner en bedre mann til deg.» Hvorfor ville min kjærlige mor at jeg skulle gi opp ekteskapet mitt? Hva var det som hadde gjort henne så oppbrakt?
JEG ble født i 1897 i den lille landsbyen Ambelos på den greske øya Samos. Familien vår var ivrige medlemmer av den gresk-ortodokse kirke. Far døde kort tid før jeg ble født, og mor, de tre brødrene mine og jeg måtte arbeide hardt for å klare oss. Vi var fattige.
I 1914 begynte den første verdenskrig, og snart fikk de to eldste brødrene mine beskjed om å melde seg til krigstjeneste. Men for å slippe å dra ut i krigen reiste de til Amerika, og jeg og min yngste bror ble igjen hos mor. Noen år senere, i 1920, giftet jeg meg med Dimitris, en ung lærer i landsbyen.
Et viktig besøk
Kort tid etter at vi hadde giftet oss, kom en bror av mor på besøk fra Amerika. Han hadde med seg et av bindene i Studier i Skriften, som var skrevet av Charles Taze Russell. Boken var utgitt av bibelstudentene, som nå er kjent som Jehovas vitner.
Da Dimitris åpnet boken, så han et spørsmål som han hadde grunnet på helt siden han var barn: «Hva skjer med et menneske når det dør?» Han hadde spurt en gresk-ortodoks teolog om dette da han gikk på skolen, men hadde ikke fått noe tilfredsstillende svar. Dimitris ble så begeistret for den fine og logiske forklaringen som ble gitt i boken, at han gikk rett til landsbyens kafé. I greske landsbyer pleier mennene å samles på kafeen. Der fortalte han om det han hadde lært ut fra Bibelen.
Standpunkt for Bibelens sannhet
Omtrent på denne tiden — i begynnelsen av 1920-årene — befant Hellas seg midt i en annen krig. Dimitris ble innkalt og sendt til Lilleasia. Han ble såret og sendt hjem. Da han hadde kommet til krefter igjen, drog vi begge to til Smyrna i Lilleasia (nå Izmir i Tyrkia). Da krigen plutselig sluttet i 1922, måtte vi flykte. Vi kom oss om bord i en båt som viste seg å være sterkt skadet, og det var så vidt vi kom oss til Samos. Da vi kom hjem, falt vi på kne og takket Gud — en Gud som vi fremdeles visste nokså lite om.
Dimitris fikk arbeid som lærer på en skole i Vathi, den viktigste byen på øya. Han fortsatte å lese bibelstudentenes litteratur, og en regnfull kveld kom det to bibelstudenter fra øya Kios for å besøke oss. De var grekere som hadde kommet tilbake fra Amerika for å tjene som kolportører, som heltidsevangelistene på den tiden ble kalt. De overnattet hos oss, og de fortalte mange ting om Guds hensikter.
Senere sa Dimitris til meg: «Penelope, jeg forstår at dette er sannheten, og jeg må følge den. Det betyr at jeg må slutte å synge i den gresk-ortodokse kirke, og at jeg ikke kan gå i kirken sammen med skolebarna.» Selv om vi ikke visste så mye om Jehova, hadde vi et sterkt ønske om å tjene ham. Så jeg svarte: «Jeg vil ikke hindre deg på noen måte. Gjør det som du mener er riktig.»
Han sa, noe nølende: «Ja, men hvis dette blir kjent, kommer jeg til å miste arbeidet.»
«Ikke tenk på det,» sa jeg, «det er vel andre måter å tjene til livets opphold på enn å undervise? Vi er unge og sterke, og med Guds hjelp finner vi sikkert noe annet å gjøre.»
Omtrent på denne tiden fikk vi vite at en annen bibelstudent — en som også var kolportør — hadde kommet til Samos. Da vi hørte at politiet hadde nektet å gi ham tillatelse til å holde et offentlig bibelsk foredrag, gikk vi for å se etter ham. Vi fant ham i en forretning i samtale med to gresk-ortodokse teologer. Teologene følte seg ille berørt over at de ikke kunne forsvare sin tro ved hjelp av Bibelen, så de gikk ganske raskt. Dimitris ble imponert over hvor mye kolportøren visste, og spurte: «Hvordan har det seg at du finner så lett fram i Bibelen?»
«Vi studerer Bibelen systematisk,» svarte han. Han åpnet vesken sin og tok opp studieboken Guds Harpe, og så viste han oss hvordan en kunne studere Bibelen på den måten ved hjelp av denne boken. Vi var så ivrige etter å lære at min mann og jeg, kolportøren og to andre menn med en gang ble med hjem til ham som eide forretningen. Kolportøren gav hver av oss et eksemplar av Guds Harpe, og vi begynte å studere der og da. Vi fortsatte å studere til godt over midnatt, og da det begynte å bli lyst, gikk vi i gang med å lære de sangene som bibelstudentene pleide å synge.
Fra da av studerte jeg Bibelen i flere timer hver dag. Bibelstudenter fra andre land skaffet oss stadig nye hjelpemidler til studium av Bibelen. I januar 1926 innviet jeg meg til Gud i bønn og lovte å gjøre hans vilje uten forbehold. Noen måneder senere, om sommeren, symboliserte min mann og jeg vår innvielse ved å la oss døpe. Vi hadde et sterkt ønske om å snakke med andre om det vi lærte, så vi begynte å forkynne fra dør til dør og levere traktaten Håpets budskap.
Utholdenhet under sterk motstand
En dag var det en ung kvinne som spurte om jeg hadde lyst til å bli med henne til en gudstjeneste i et lite gresk-ortodoks kapell. «Jeg har sluttet å tilbe Gud på den måten,» sa jeg. «Nå tilber jeg ham med ånd og sannhet, slik Bibelen lærer oss å gjøre.» (Johannes 4: 23, 24) Hun ble overrasket og fortalte vidt og bredt om det som hadde hendt, og trakk også min mann inn i det.
Praktisk talt alle begynte å motarbeide oss. Vi fikk ikke være i fred noe sted — verken hjemme eller på de møtene vi holdt med de få interesserte som var på øya. På oppfordring fra de ortodokse prestene samlet store folkemengder seg utenfor det stedet hvor vi holdt møtene, og kastet stein og ropte stygge ting.
Da vi delte ut traktaten Håpets budskap, flokket barna seg rundt oss og ropte «millennister» og andre nedsettende ord. Kollegene til min mann begynte å skape vanskeligheter for ham. I slutten av 1926 ble han stilt for retten, anklaget for å være uskikket til å være lærer i en offentlig skole, og dømt til 15 dagers fengsel.
Det var da mor fikk vite dette, at hun rådet meg til å forlate min mann. «Kjære mor, hør på meg,» sa jeg, «du vet like godt som jeg, hvor glad jeg er i deg, og hvor stor respekt jeg har for deg. Men jeg kan ikke la deg stå i veien for vår tilbedelse av den sanne Gud, Jehova.» Bitter og skuffet reiste hun hjem til den landsbyen hvor hun bodde.
I 1927 holdt bibelstudentene et stevne i Aten, og Jehova gjorde det mulig for oss å overvære det. Vi var begeistret og ble styrket åndelig sett ved å komme sammen med så mange av våre trosfeller. Da vi kom tilbake til Samos, leverte vi 5000 eksemplarer av traktaten Et vitnesbyrd til denne verdens herskere i landsbyene og på tettstedene på øya.
Omtrent på denne tiden ble Dimitris avskjediget fra sin lærerstilling, og på grunn av fordommer ble det nesten umulig å finne annet arbeid. Men ettersom jeg kunne sy og Dimitris var en dyktig maler, klarte vi å tjene nok til å få endene til å møtes. I 1928 ble Dimitris og fire andre kristne brødre på Samos dømt til to måneders fengsel for å ha forkynt det gode budskap. Jeg var den eneste av bibelstudentene som ikke satt inne, og jeg klarte å skaffe dem mat i fengselet.
Kamp mot sykdom
På ett tidspunkt ble jeg syk. Jeg fikk tuberkuløs betennelse i ryggsøylen, som på den tiden var en ukjent kronisk sykdom. Jeg mistet matlysten og hadde stadig høy feber. Behandlingen gikk blant annet ut på at jeg ble gipset fra halsen og ned til lårene. For at vi skulle få råd til å fortsette behandlingen, solgte min mann en tomt. Jeg var nedtrykt og bad hver dag til Gud om å få styrke.
Når slektninger kom på besøk, fortsatte motstanden. Mor sa at alle disse problemene kom fordi vi hadde forandret religion. Jeg var ikke i stand til å bevege meg, og mange ganger var hodeputen full av tårer når jeg bønnfalt vår himmelske Far om å gi meg tålmodighet og mot til å holde ut.
Jeg hadde Bibelen og diverse brosjyrer og traktater liggende på nattbordet med tanke på dem som besøkte meg. Det var en velsignelse at møtene i den lille menigheten vår ble holdt hjemme hos oss; på den måten kunne jeg regelmessig få åndelig oppmuntring. Vi ble nødt til å selge enda en tomt for å betale for behandling som jeg fikk hos en lege i Aten.
Kort tid senere fikk vi besøk av en reisende tilsynsmann. Det gikk inn på ham å se meg i en slik forfatning og å få vite at Dimitris ikke hadde arbeid. Han var så snill å ordne det slik at vi kunne bo i Mytilene på øya Lesbos. Vi flyttet dit i 1934, og Dimitris klarte å få seg arbeid. Der var det også fantastiske kristne brødre og søstre som tok seg av meg mens jeg var syk. Etter fem års legebehandling var jeg endelig blitt frisk.
I 1946, like etter at den annen verdenskrig var over, ble jeg alvorlig syk igjen. Denne gangen fikk jeg tuberkuløs bukhinnebetennelse. Jeg lå til sengs i fem måneder med høy feber og store smerter. Men som tidligere sluttet jeg aldri å snakke med dem som besøkte meg, om Jehova. Etter en tid ble jeg frisk.
Pionertjeneste trass i motstand
I etterkrigsårene møtte Jehovas vitner i Hellas konstant motstand. Vi ble arrestert en rekke ganger mens vi forkynte fra hus til hus. Min mann satt alt i alt nesten et år i fengsel. Når vi gikk ut i forkynnelsesarbeidet, regnet vi som oftest med at vi kom til å tilbringe natten på politistasjonen. Men Jehova sviktet oss aldri. Han gav oss alltid det mot og den styrke vi trengte for å holde ut.
En gang i 1940-årene leste jeg i Budbringer (nå Vår tjeneste for Riket) om feriepionertjenesten. Jeg bestemte meg for å forsøke denne formen for tjeneste, som krevde at man brukte 75 timer i måneden i forkynnelsesarbeidet. Det førte til at jeg fikk flere gjenbesøk og bibelstudier. På ett tidspunkt ledet jeg 17 studier i uken. Jeg fikk også etablert en bladrute i forretningsdistriktet i Mytilene; jeg leverte regelmessig omkring 300 eksemplarer av Vakttårnet og Våkn opp! i forretninger, i banker og på kontorer.
Da en reisende tilsynsmann besøkte vår menighet i 1964, sa han: «Søster Penelope, jeg ser av opptegnelseskortet ditt at du oppnår strålende resultater i tjenesten. Hvorfor sender du ikke inn en søknad om å bli alminnelig pioner?» Jeg kommer alltid til å være takknemlig for at han oppmuntret meg på den måten; i 30 år har jeg hatt den store glede å være opptatt i heltidstjenesten.
En gledebringende opplevelse
I Mytilene er det et tett befolket område som heter Langada, hvor det pleide å bo mange greske flyktninger. Vanligvis gikk vi ikke fra dør til dør der på grunn av den fanatiske motstanden vi var blitt møtt med. Men da min mann satt i fengsel, måtte jeg gå gjennom dette området når jeg skulle besøke ham. En dag da det regnet, var det en kvinne som inviterte meg inn for å spørre om hvorfor mannen min satt i fengsel. Jeg forklarte at det var fordi han hadde forkynt det gode budskap om Guds rike, og at han måtte lide for det, akkurat som Kristus måtte lide.
En annen gang var det en annen kvinne som bad meg inn. Da jeg kom inn, fikk jeg se at hun hadde invitert i alt tolv kvinner. Jeg regnet med å møte motstand, så jeg bad til Gud om å få visdom og mot til å håndtere situasjonen på rette måte, hva som enn måtte skje. Kvinnene hadde mange spørsmål, og noen kom med innvendinger, men jeg klarte å svare ved hjelp av Bibelen. Da jeg reiste meg for å gå, spurte hun som bodde der, om jeg kunne komme tilbake dagen etter. Jeg sa med glede ja til det. Da jeg og en annen kom tilbake dagen etter, satt kvinnene allerede der og ventet på oss.
Etter dette fortsatte vi å ha regelmessige bibelske samtaler, og det ble opprettet mange bibelstudier. Flere av kvinnene gikk framover i nøyaktig kunnskap, og det samme gjorde familiene deres. Denne gruppen utgjorde senere kjernen i den nye menigheten av Jehovas vitner i Mytilene.
Jehova har vært god mot meg
I årenes løp har Jehova lønnet de anstrengelsene min mann og jeg har gjort oss for å tjene Ham. Den lille gruppen av vitner som var på Samos i 1920-årene, har vokst til to menigheter og én gruppe med omkring 130 forkynnere. Og på Lesbos er det fire menigheter og fem grupper med omkring 430 forkynnere. Min mann var aktiv i forkynnelsesarbeidet til han døde i 1977. For et privilegium det er å se at de menneskene vi har hjulpet, fortsatt er nidkjære i tjenesten! Sammen med sine barn, barnebarn og oldebarn utgjør de en stor skare som i forening tilber Jehova.
Jeg har nå vært opptatt i den kristne tjeneste i over 70 år, og det har ikke alltid vært lett. Men Jehova har vært en uforlignelig borg. På grunn av høy alder og sviktende helse er jeg nå lenket til sengen, og det er ikke så mye jeg kan utrette i forkynnelsesarbeidet. Men i likhet med salmisten kan jeg si til Jehova: «Du er min tilflukt og min borg, min Gud, som jeg vil sette min lit til.» — Salme 91: 2.
(Søster Makris døde mens denne artikkelen ble utarbeidet. Hun hadde et himmelsk håp.)
[Bilde på side 26]
Sammen med sin mann i 1955
[Bilde på side 26]
Søster Makris ville ha blitt 100 år i januar 1997