Grip denne enestående muligheten!

PETER var kommet langt i sine medisinstudier da han ble interessert i Bibelens frelsesbudskap. Da han var ferdig med utdannelsen og hadde begynt å arbeide som sykehuslege, ble han gang på gang oppmuntret av sine overordnede til å spesialisere seg som nevrokirurg. Her hadde han en mulighet som mange nyutdannede leger ville ha grepet uten å nøle.

Petera valgte likevel å gi avkall på denne sjansen. Hvorfor? Manglet han simpelthen ambisjoner og den nødvendige motivasjon? Nei, for Peter tenkte nøye igjennom tilbudet. Etter at han var blitt et innviet og døpt vitne for Jehova, ønsket han å bruke så mye tid som mulig i de forskjellige grenene av den kristne tjeneste. Og nå tenkte han at når han først var blitt nevrokirurg, så ville arbeidet kreve stadig mer tid og krefter. Var det ufornuftig eller var det klokt av ham å gi avkall på denne spesielle muligheten?

Noen kan mene at Peter var ufornuftig. Men han tenkte blant annet på det Bibelen sier i Efeserne 5: 15, 16. Der oppfordrer apostelen Paulus sine medkristne: «Pass . . . nøye på hvordan dere vandrer, at det ikke er som uvise, men som vise, idet dere kjøper dere den beleilige tid, for dagene er onde.»

Legg merke til uttrykket «den beleilige tid». Det er oversatt fra et gresk ord som Bibelen for det meste bruker for å henvise til en tid, eller periode, som er kjennetegnet av spesielle trekk eller er passende for et bestemt formål. Her understreket Paulus at de kristne bør sette av tid til viktige gjøremål. Ja, de må ’forvisse seg om de viktigere ting’. (Filipperne 1: 10) Det er et spørsmål om prioritering.

Hva er så Guds hensikt i vår tid? Hva er Guds vilje for dem som elsker ham? Bibelens profetier identifiserer helt klart vår tid som «endens tid», eller «de siste dager». (Daniel 12: 4; 2. Timoteus 3: 1) Kristus Jesus etterlot seg ingen tvil om hva som skulle være av størst betydning i våre dager. Han understreket spesielt at før avslutningen på denne onde tingenes ordning skulle «dette gode budskap om riket . . . bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene». Og først deretter skulle enden komme. — Matteus 24: 3, 14.

Vi må derfor gripe enhver mulighet til å forkynne det gode budskap om Guds rike og gjøre disipler. (Matteus 28: 19, 20) Siden dette arbeidet aldri mer skal gjentas, er dette vår siste mulighet til å gi alt vi har, i denne livreddende virksomheten. «Nå er den spesielt antagelige tid.» Ja, «nå er frelsens dag». — 2. Korinter 6: 2.

Treff en klok avgjørelse

Peter, den unge mannen som ble nevnt innledningsvis, tenkte nøye igjennom sin avgjørelse og vurderte hvilke muligheter han hadde. Han forstod at det ikke ville være galt av ham å studere med tanke på å bli nevrokirurg. Men hva var det viktigste for ham? Jo, det var hans innsats i den kristne tjeneste, med tanke på hvor presserende dette arbeidet er. Men han hadde også forskjellige forpliktelser han måtte oppfylle. Han var gift og måtte forsørge sin kone, som er heltidsforkynner. (1. Timoteus 5: 8) Peter hadde også studiegjeld som han måtte betale tilbake. Hva bestemte han seg for å gjøre?

Jo, han valgte å spesialisere seg innen radiologi og utføre ultralydundersøkelser. Det var en jobb som bare ville kreve vanlige arbeidsdager. Da kom han også til å få opplæring i løpet av arbeidstiden. Noen ville kanskje se på dette som en mindre prestisjefylt stilling, men den ville medføre at Peter fikk mer tid til åndelige gjøremål.

Det lå også andre faktorer til grunn for Peters avgjørelse. Uten å dømme andre som kanskje ville ha truffet et annet valg, var han klar over at det er farlig for en kristen å bli for engasjert i verdslige spørsmål. Det kan få en til å forsømme åndelige forpliktelser. Det blir illustrert av et annet eksempel, som har med verdslig arbeid å gjøre.

En bror som var en heltidsforkynner av Guds rike, var også en dyktig kunstmaler. Han kunne forsørge seg selv ved å selge de bildene han malte. Selv om han brukte mesteparten av sin tid i den kristne tjeneste, som jo er viktigere enn alt annet, klarte han seg fint økonomisk. Men så begynte han å få et ønske om å fremme karrieren som kunstmaler. Han begynte å male stadig mer, ble ytterligere engasjert i kunstnermiljøet og sluttet derfor i heltidstjenesten. Etter hvert ble han fullstendig uvirksom i forkynnelsen av Riket. Med tiden begynte han å leve et liv som var i strid med Bibelens prinsipper, og det førte til at han nå ikke lenger tilhører den kristne menighet. — 1. Korinter 5: 11—13.

Vi lever i en helt spesiell tid

Vi tjener Jehova og ønsker å forbli trofaste mot ham. Vi vet også at vi lever i den mest spesielle tiden i menneskenes historie. Derfor må vi kanskje foreta forskjellige forandringer for å kunne fortsette å tjene Gud og ta oss av dagliglivets gjøremål på en god måte. Vi kan sammenligne oss med bønder som er midt oppe i innhøstningen. Det er en tid med spesiell virksomhet, og da forventer man at gårdsarbeiderne skal jobbe mer enn vanlig og lengre dager enn vanlig. Hvorfor det? Fordi innhøstningen må være ferdig i løpet av en viss tid.

Denne onde tingenes ordning har bare en svært begrenset tid igjen. De sanne kristne må derfor mer enn noensinne gjøre det de kan for å følge Jesu eksempel og vandre i hans fotspor. Hans livsførsel her på jorden viste tydelig hva som var av størst betydning for ham. Han sa: «Vi må gjøre hans gjerninger som har sendt meg, mens det er dag; natten kommer da ingen kan arbeide.» (Johannes 9: 4) Da Jesus sa at natten skulle komme, siktet han til den tiden da han skulle bli stilt for retten, pælfestet og drept. Da ville hans jordiske tjeneste være over, og han ville ikke lenger kunne ta del i sin himmelske Fars arbeid.

Riktignok brukte Jesus en del av sin tre og et halvt år lange tjeneste til å utføre mirakler og helbrede syke, men han var for det meste opptatt med å forkynne budskapet om Guds rike og å «forkynne frigivelse for fangene» innen falsk religion. (Lukas 4: 18; Matteus 4: 17) Jesus gjorde seg oppriktige anstrengelser i sin tjeneste og tok seg også tid til å undervise sine disipler, slik at de kunne bygge videre på den grunnvoll han hadde lagt, og fortsette forkynnelsesarbeidet på en effektiv måte. Jesus grep enhver mulighet til å fremme Rikets interesser, og han ville at hans disipler skulle gjøre det samme. — Matteus 5: 14—16; Johannes 8: 12.

I likhet med Jesus må også vi som er hans etterfølgere i vår tid, ha det samme syn på menneskehetens situasjon som Jehova Gud. Tiden er i ferd med å løpe ut for denne tingenes ordning, og Gud vil i sin barmhjertighet at alle skal få muligheten til å oppnå frelse. (2. Peter 3: 9) Vil det derfor ikke være fornuftig å sette alle andre gjøremål på andreplassen i forhold til det å gjøre Jehovas vilje? (Matteus 6: 25—33) Særlig i en så spesiell tid som nå kan det godt være at noe som vanligvis ville ha blitt betraktet som viktig, blir av underordnet betydning i vårt liv som kristne.

Vil noen av oss komme til å angre på at vi har satt Guds vilje på førsteplassen i vårt liv? Nei, slett ikke, for kristen selvoppofrelse vil gi rike velsignelser. Jesus sa for eksempel til sine disipler: «Jeg sier dere i sannhet: Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for det gode budskaps skyld, som ikke skal få hundre foll nå i denne tiden — hus og brødre og søstre og mødre og barn og åkrer, sammen med forfølgelser, og i den kommende tingenes ordning evig liv.» — Markus 10: 29, 30.

Ingen kan fastsette noen pris i kroner og øre på de velsignelser som blir dem til del som bruker sin tid til å lovprise Jehova og forkynne budskapet om Guds rike. De oppnår mange velsignelser, som innbefatter sanne venner, tilfredsstillelsen av å gjøre Guds vilje, Guds godkjennelse og muligheten til å få leve evig. (Åpenbaringen 21: 3, 4) Og for en velsignelse det er å få hjelpe mennesker åndelig sett og bringe ære til Jehovas hellige navn som hans vitner! Det er uten tvil både fornuftig og glederikt å ’kjøpe den beleilige tid’. Nå er tiden mer enn noensinne inne til å ha en andel i forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike. Vil du gripe og ta vare på denne enestående muligheten?

[Fotnote]