Gode vekstforhold i Ekvatorial-Guinea

FRODIG vegetasjon er det første passasjerene legger merke til når flyet deres lander på Ekvatorial-Guineas internasjonale lufthavn. Rullebanen er omgitt av majestetiske trær som får flyplassbygningene til å virke små. Plantelivet er overdådig helt fra kysten opp til fjelltoppene takket være rikelig nedbør og en temperatur på nærmere 30 grader året rundt.

Det finner også sted en rik vekst av et annet slag i Ekvatorial-Guinea, nemlig «den vekst som Gud gir». (Kolosserne 2: 19) Mange i dette landet er ivrige etter å lære å forstå Bibelen, i likhet med den etiopiske embetsmannen som søkte hjelp hos Filip. (Apostlenes gjerninger 8: 26—39) Det er ikke uvanlig at noen henvender seg til Jehovas vitner på gaten og ber om å få hjelp til å studere Bibelen. De omkring 325 vitnene i Ekvatorial-Guinea leder over tusen bibelstudier.

Da den første sæden ble sådd

Ekvatorial-Guinea er det minste landet i Afrika og ligger sør for Nigeria og Kamerun. (Se kartet.) Det gode budskap ble først brakt dit av nigerianske forkynnere som kom for å få seg arbeid på kakaoplantasjene. Det ble dannet flere engelsktalende menigheter, men de ble senere oppløst da disse brødrene måtte dra tilbake til Nigeria. Like etter at Ekvatorial-Guinea fikk sin selvstendighet i 1968, ble tre misjonærektepar sendt dit av Selskapet Vakttårnet. På grunn av politiske vanskeligheter var det ikke mulig for dem å bli der så lenge, men forkynnelsen deres gav gode resultater.

Santiago, en av misjonærene, traff Buenaventura, en høy og kraftig mann som ble kalt supermann av folk i nabolaget. Han var religiøs og respekterte Bibelen, men han hadde et voldsomt temperament. Den minste fornærmelse kunne få ham til å gå løs på folk. Hvis han ble sint når han var på en bar, stakk alle de andre gjestene av. Noen hoppet til og med ut av vinduene for å slippe å bli slått. Da denne mannen hørte på Santiago, var han faktisk fast bestemt på å gi ham en omgang hvis han ikke kunne legge fram overbevisende bibelske argumenter for det han sa. «Ingen skal få lure supermann,» sa han til seg selv. Han ble begeistret for det han hørte, spesielt av håpet om evig liv på en paradisisk jord, og han gikk derfor med på å ha et bibelstudium.

Etter hvert som det gikk framover med studiet, fikk Buenaventura et stadig sterkere ønske om å leve evig i paradiset, og han lærte at han måtte bringe sitt liv i samsvar med Guds normer for å oppnå dette. Han innså at de sanne kristne ikke må ’gjengjelde ondt med ondt’, og begynte å anstrenge seg iherdig for å beherske sitt hissige gemytt. — Romerne 12: 17.

Den virkelige prøven kom en dag da han befant seg i en bar og ved et uhell kom til å velte glasset til en annen kunde. Vedkommende ble sint og slo til ham. Andre i baren trakk seg straks unna og ventet seg en alvorlig brudulje. Men Buenaventura betalte ydmykt for det knuste glasset, kjøpte noe nytt å drikke til mannen og bad om unnskyldning for sin klossethet. Da folk så at bibelstudiet hadde fått ham til å forandre seg så sterkt, var det flere som gjerne ville studere sammen med ham. På den tiden Buenaventura ble døpt, ledet han allerede fem bibelstudier. Han har nå tjent som eldste i de siste fem årene, og selv om folk fremdeles kaller ham supermann, gjør de det nå for spøk.

«De som er klar over sitt åndelige behov»

De få Jehovas vitner som var igjen i landet i 1970-årene, fortsatte å forkynne og komme sammen til møter så godt de kunne. Senere kom det flere spanske misjonærektepar og hjalp dem. Andrés Botella, som nå har tjent i Ekvatorial-Guinea i tolv år, merket seg snart at folk virkelig var «klar over sitt åndelige behov», og det gjorde et sterkt inntrykk på ham. (Matteus 5: 3) «Det har vært en stor glede å studere Bibelen med så takknemlige mennesker,» sier han.

En spansk søster som heter Mary, studerte Bibelen med en ung kvinne som heter María. María nevnte at foreldrene hennes, Francisco og Fausta, også var interessert i å studere. Mary ledet 15 studier, og Marías foreldre bodde langt unna, og det gikk derfor flere uker før Mary fikk besøkt dem.

Da Mary og hennes mann, Serafín, omsider traff foreldrene, hadde foreldrene allerede boken Du kan få leve evig på en paradisisk jorda og en bibel, og de var ivrige etter å begynne å studere. De gikk derfor straks i gang. Serafín merket seg at Marías foreldre var svært fortrolig med stoffet. Det samme skjedde neste gang de kom til dem, da de studerte det andre kapitlet. «Det var nesten som å studere med to døpte vitner,» forteller Serafín. På det tredje besøket foreslo Serafín at de skulle ta en runde med spørsmål og svar, for å finne ut hvor mye de egentlig forstod, siden det lot til at de kjente stoffet så godt. Han fant ut at Francisco og Fausta hadde studert hele boken på egen hånd.

Hvordan hadde så denne nye kunnskapen virket på dem? I samsvar med det de hadde lært, hadde de allerede sluttet å være med på spiritistiske seanser, og de hadde brutt sin forbindelse med den katolske kirke. Dessuten hadde Francisco sluttet å røyke, og de spiste ikke lenger kjøtt som ikke var tilbørlig tappet for blod. Siden de tydeligvis hadde begynt å praktisere alt de hadde lært, ble de oppfordret til å begynne å dele sin kunnskap med andre. De begynte straks å forkynne for sine naboer. Etter bare tre måneder oppfylte begge to de nødvendige kravene for å kunne bli døpt. Francisco er nå menighetstjener, og takket være deres gode eksempel og nidkjærhet i forkynnelsen er også tre av deres døtre nå Jehovas vitner, mens to sønner kommer på møtene og seks andre slektninger studerer Bibelen.

Ikke så lenge etter at Francisco ble døpt, traff han Pablo, en ivrig katolikk som var kirketjener i sin menighet. Pablo pleide å holde prekenen når presten var fraværende. Når noen av kirkens medlemmer var syke, besøkte han dem, hvis noen var borte fra messen, tok han kontakt for å oppmuntre dem, og hvis noen døde, gjorde han sitt beste for å trøste familien. Forståelig nok var Pablo høyt elsket av alle sognebarna.

Siden Pablo hadde stor respekt for Bibelen, tok han villig imot Franciscos tilbud om å studere med ham. Pablo oppfattet straks hvor fornuftig Bibelens budskap er, og etter noen få studier bestemte han seg for å bruke noen av de skriftstedene han hadde lært, på et av sine besøk hos en av menighetens medlemmer som var syk. Kort etter forklarte han i en av sine søndagsprekener hvor viktig det er å bruke Guds navn, Jehova, og hvorfor vi ikke kan benytte bilder i tilbedelsen.

Ettersom han selv tok imot sannheten så umiddelbart, regnet han med at også andre i kirken ville reagere på samme måte. Men da han hadde holdt tre eller fire slike prekener som var basert på Bibelen, la han merke til at folk mislikte de opplysningene han la fram. Han besluttet seg da for å forlate kirken og komme regelmessig sammen med Jehovas vitner. Etter bare noen måneder oppfylte han kravene for å kunne bli døpt, og han er nå en ivrig forkynner av det gode budskap. Selv om han ikke har anledning til å være heltidsforkynner, leder han for tiden ti bibelstudier.

God møtedeltagelse stimulerer veksten

Forkynnerne i Ekvatorial-Guinea retter seg samvittighetsfullt etter Bibelens formaning om at vi ikke må unnlate å komme sammen. (Hebreerne 10: 25) Siden 1994, da arbeidet igjen ble formelt anerkjent av myndighetene, har brødrene vært ivrige etter å skaffe seg formålstjenlige Rikets saler. De fleste menighetene har faktisk enten allerede bygd egne saler eller påbegynt arbeidet med å få det gjort.

I Mongomo, hvor det ofte er to og en halv gang så mange til stede ved søndagsmøtene som det er Rikets forkynnere, har menigheten arbeidet hardt for å bygge et større møtelokale. Andre trossamfunn i Mongomo bruker ofte leid arbeidskraft for å bygge sine kirker, og de lokale vitnenes byggevirksomhet gikk derfor ikke upåaktet hen. En dag dukket presten i Iglesia Nueva Apostólica (Den nye apostoliske kirke) opp på byggeplassen og spurte en av de eldste hvor mye han betalte disse iherdige arbeiderne. Presten fortalte at til tross for at han hadde engasjert noen murere som tilhørte hans egen kirke, gikk arbeidet meget langsomt framover. Han lurte på om han kunne leie de arbeiderne som bygde Rikets sal. Da han fikk høre at alle vitnene arbeidet gratis, gikk han forundret av gårde.

De som bor langt fra Rikets sal, må noen ganger ofre mye for å komme seg på møtene. Juan, en ung mann som ble døpt i 1994, befant seg i en slik situasjon. Han fikk høre om sannheten i Gabon, hvor han studerte den første halvparten av boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Deretter reiste han tilbake til Ekvatorial-Guinea, til den landsbyen han kom fra. Den ligger omkring 100 kilometer fra Mongomo. Det var derfor en utfordring for ham å fortsette å studere. Men han lot seg ikke avskrekke. Hver måned tok han en åttetimers tur på sykkel til Mongomo, hvor Santiago, en av de lokale eldste, studerte med ham. Han ble i Mongomo i noen dager og hadde tre—fire studier mens han var der. På denne måten klarte han å fullføre studiet og oppfylle kravene for å kunne bli døpt.

Hvordan greier Juan å holde seg åndelig sterk når han er så lite sammen med andre kristne? Først og fremst ved å være en ivrig forkynner av det gode budskap. Han har forkynt for alle som bor i hans landsby, og på den tiden da han ble døpt, ledet han 13 bibelstudier. Seks av dem han studerte med, ble med ham til den spesielle stevnedagen i Mongomo for å være til stede da han ble døpt. Han leder nå et regelmessig Vakttårn-studium med de interesserte på hjemstedet sitt, og det er vanligvis omkring 20 til stede.

Tålmodig vanning

Ikke all åndelig vekst skjer raskt. Noen ganger kreves det stor tålmodighet før såkornet omsider bærer frukt. Slik var det i tilfellet med Paca, som fikk høre det gode budskap for første gang i 1984, da Edita, en pionersøster, forkynte for henne på markedsplassen. Da Edita kom hjem til Paca uken etter, gikk Paca med på å ha et bibelstudium. Det gikk ikke så fort framover, men Edita holdt studiet gående fordi hun så at Paca hadde gode egenskaper. «Hun forekom meg å være et sauelignende menneske,» forteller Edita, «og jeg bad til Jehova om at han måtte åpne hennes hjerte.»

Paca fortsatte å studere med visse avbrudd i fire og et halvt år, men uten at det var nevneverdig framgang. Da de var ferdige med studieboken, hadde Edita en åpenhjertig samtale med Paca om hvor viktig det er å ta sannheten alvorlig. Edita anstrengte seg så intenst for å nå fram til Pacas hjerte at hun gråt.

«Denne inderlige veiledningen rørte meg virkelig,» forteller Paca. «Fra da av begynte jeg å foreta forandringer i mitt liv. Jeg meldte meg inn på den teokratiske tjenesteskolen, og samme år ble jeg udøpt forkynner. Den dagen jeg endelig ble døpt, var den lykkeligste dagen i mitt liv.» Pacas nåværende begeistring er en sterk kontrast til hennes tidligere likegyldighet. Hun leder for tiden 13 bibelstudier, og hun er selvfølgelig tålmodig med dem som ikke gjør så raske framskritt.

Folk blir hjulpet til et bedre liv

Ved å leve i samsvar med Bibelens normer har Jehovas vitner i Ekvatorial-Guinea fått ord på seg for å være ærlige og skikkelige. En mann som tydeligvis hadde merket seg deres atferd, henvendte seg til en eldste i Bata menighet og spurte: «Har du et eksemplar av ’Resonnerboken’?b Jeg er lei av å være et verdslig menneske. Jeg kunne tenke meg å bli et av Jehovas vitner.»

Når det gjelder verdslige mennesker som er blitt Jehovas vitner, er Antonio et typisk eksempel. Antonio er nå menighetstjener i Malabo menighet, men før han studerte Bibelen, førte han et utsvevende liv. Det meste av det han tjente på å reparere ur, drakk han opp, og han levde også et liv i umoral. Hva var det som hjalp ham til å forandre sin livsstil? Den kraftige uttalelsen i 1. Korinter 6: 9, 10 gjorde sterkt inntrykk på ham: «Bli ikke villedet. Verken utuktige . . . eller drankere . . . skal arve Guds rike.» Han innså at han måtte forandre sin måte å leve på for å få Guds godkjennelse. Derfor begynte han å passe på hvem han omgikkes. (Ordspråkene 13: 20) Når hans tidligere venner kom innom og ville ha ham med ut for å drikke, avslo han og avla i stedet et vitnesbyrd for dem. Det varte ikke lenge før de sluttet å be ham med seg.

Var det verdt anstrengelsene? Antonio sier: «Jeg er meget lykkelig over å ha lagt om livsstilen. Jeg har mye bedre helse, selv om jeg nå er over 60 år, mens mine tidligere venner enten er døde eller lider av dårlig helse. Nå har jeg sanne venner og ikke slike som bare vil ha en kompis som er villig til å betale neste drink for dem. Framfor alt har jeg et godt forhold til Gud. Jeg tjener nå som alminnelig pioner, og jeg studerer Bibelen med en mann som også sliter med alkoholproblemer, så jeg kan bruke min egen erfaring til å hjelpe ham.»

De blir Guds slaver

For et par hundre år siden ble folk langs hele Ekvatorial-Guineas kyst tatt til fange og sendt til Amerika som slaver. I dag er det mange som blir slaver helt frivillig — Guds slaver. Denne formen for slaveri har gitt dem sann frihet. Den har frigjort dem fra babylonsk lære og spiritistiske skikker. Den har også lært dem hvordan de kan leve et givende og produktivt liv. De har fått erfare det som Jesus lovte folk: «Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» — Johannes 8: 32.

Det var 1937 til stede ved minnehøytiden i 1995 — nesten seks ganger så mange som antall forkynnere i landet — så mulighetene for fortsatt åndelig vekst er meget lyse. Forkynnerne i Ekvatorial-Guinea fortsetter iherdig å plante og vanne sannhetens sæd, og de stoler på at ’Gud får det til å vokse’. (1. Korinter 3: 6) Det er uten tvil et ideelt klima for åndelig vekst i Ekvatorial-Guinea.

[Fotnoter]