Blir livet ditt styrt av skjebnen?
«ALA NÒ DON.» Dette er et uttrykk som forekommer i språket bambara i Mali i Vest-Afrika, og som betyr «Det er Guds verk». Slike munnhell er nokså vanlige i den delen av verden. På språket wolof sier man «Yallah mo ko def» (Det var Gud som gjorde det). Og på en dogon-dialekt er det vanlig å si «Ama biray» (Det var Gud som forårsaket det).
Disse talemåtene har sine motstykker i andre land. Slike talemåter som «Hans tid var kommet» og «Det var Guds vilje» er ofte å høre i forbindelse med dødsfall og andre tragedier. I Vest-Afrika blir forskjellige munnhell, for eksempel «Mennesket spår, Gud rår», malt på offentlige transportmidler og slått opp på veggene i butikkene. For mange er dette bare talemåter, men ofte er det en dypt rotfestet fatalisme som ligger til grunn for slike uttalelser.
Hva er egentlig fatalisme? Aschehoug og Gyldendals Store Norske leksikon sier at det er «den tro at alt som skjer, er forutbestemt og ikke kan avverges eller endres ved menneskets inngripen». Hvilke krefter er det så som tenkes å forutbestemme alt som skjer? For flere tusen år siden trodde babylonerne at stjernenes stilling på himmelen i det øyeblikket en person ble født, hadde stor betydning for hans skjebne. (Jevnfør Jesaja 47: 13.) Grekerne trodde at tre mektige gudinner holdt folks skjebne i sin hånd, at de spant livstråden, bestemte hvor lang den skulle være, og klipte den av. Det var imidlertid teologer i kristenheten som innførte forestillingen om at det er Gud selv som forutbestemmer hvert enkelt menneskes skjebne.
Augustinus avviste astrologenes «falske og skadelige meninger». På den annen side hevdet han at «det å bekjenne at Gud eksisterer, og samtidig benekte at Han har forutviten om framtidige hendelser, er den mest åpenbare dårskap». Han hevdet at hvis Gud virkelig skal kunne sies å være allmektig, må han «kjenne til alt før det skjer», og «ikke la noe være uten forutbestemmelse». Likevel argumenterte Augustinus glødende for at mennesker har en fri vilje, til tross for at Gud på forhånd kjenner til alt som skal skje. — De civitate Dei (Om Guds stat).
Flere hundre år senere gikk den protestantiske teologen Jean Calvin et skritt videre og hevdet at noen er «forutbestemt [av Gud] til å være barn og arvinger til det himmelske rike», mens andre er forutbestemt til å «motta hans vrede».
I dag blir skjebnetroen virkelig tatt på alvor mange steder i verden. Som eksempel kan vi nevne Ousmane, en ung mann i Vest-Afrika. Han hadde vært en av de dyktigste elevene på skolen, men så strøk han til avsluttende eksamen. Ikke nok med at han måtte gå et år om igjen, det hele var også pinlig overfor familie og venner. En venn av ham prøvde å trøste ham. Han sa at det var Guds vilje at det skulle gå som det gikk. Moren mente også at det var skjebnen som hadde skylden for at han hadde strøket.
Til å begynne med aksepterte Ousmane gladelig det de sa for å trøste ham. Hvis det var Guds vilje at han skulle stryke til eksamen, var det tross alt ingenting han kunne ha gjort for å forhindre det. Faren hans hadde imidlertid et annet syn på saken. Han sa til Ousmane at det var hans egen feil, ikke Guds feil, at han hadde strøket til eksamen. Ousmane hadde simpelthen strøket fordi han hadde forsømt studiene sine.
Nå som Ousmanes tro på skjebnen var blitt rokket ved, bestemte han seg for å undersøke saken selv. Vi vil gjerne oppfordre deg til også å gjøre dette ved å tenke over det som kommer fram i den neste artikkelen.