En «vitnerøys» i landet med «Guds fjell»

HVIS du følger kysten av Vest-Afrika på et kart og så går østover langs Guineabukta til det punktet hvor kystlinjen begynner å peke sørover igjen, finner du Kamerun. Fortsetter du sørover langs kysten, kommer du til en enorm strekning med svarte sandstrender. Den svarte sanden er et resultat av vulkansk aktivitet i Kamerun-fjellet.

Dette kjegleformede, 4070 meter høye fjellet dominerer området fullstendig. Når solnedgangen kaster sitt lys over Kamerun-fjellets skråninger, er det et fargesprakende skue i lilla, oransje, gyllent og rødt. Havet og sumpene i nærheten reflekterer alle disse fargenyansene som et speil og gjør det nesten umulig å skille himmelen fra jorden. Det er lett å forstå hvorfor de animistiske stammene i området gav fjellet navnet Mongo Ma Loba, som oversettes «gudenes vogn» eller, som vanligere er, «Guds fjell».

Lenger sør er det flere kilometer lange hvite sandstrender, og hele veien langs disse strendene vokser det kokospalmer. Bortsett fra den idylliske kysten er store deler av landet dekket av tett skog som strekker seg fra grensen mot Kongo og Den sentralafrikanske republikken og nordover til Nigeria og Tchad. Den vestlige delen av landet er fjellrikt og kan minne besøkende om deler av Europa. Men det varme klimaet lar deg ikke glemme at du befinner deg bare et steinkast fra ekvator. Variasjonen i landskapet gjør at mange turister beskriver Kamerun som et Afrika i miniatyr. Dette inntrykket forsterkes av de forskjellige etniske gruppene og de over 220 språkene og dialektene som er registrert.

Hvis du skulle besøke Kamerun, ville du kanskje ha tatt inn på et av de store hotellene i havnebyen Douala eller i hovedstaden, Yaoundé. Men da ville du kanskje gå glipp av muligheten til å lære folk i landet nærmere å kjenne — og særlig de over 24 000 vitnene for Jehova, som har vært travelt opptatt med å bygge opp en «vitnerøys» i landet med «Guds fjell».a Hvorfor ikke bli med på en tur gjennom landet og treffe noen av dem? Du vil ha mye igjen for å utforske dette vestafrikanske landet.

Med kano, bushtaxi eller sykkel?

Der hvor Sanaga, den lengste elven i Kamerun, løper ut i havet, danner den et stort delta. For å nå alle som bor i dette vidstrakte området, må Jehovas vitner ofte bruke kanoer som er laget av uthulte trestammer. Det gjør de ni forkynnerne av Riket i den lille gruppen i Mbiako. To av dem bor 25 kilometer unna, i landsbyen Yoyo. De må padle jevnt og trutt for å komme seg til Mbiako, men de er alltid til stede på de kristne møtene. En reisende tilsynsmann som besøkte denne gruppen, foreslo at han kunne vise videoen «Jehovas vitner — organisasjonen bak navnet». Men det var lettere sagt enn gjort. Hvor skulle han finne en videospiller, et fjernsynsapparat og strøm i en slik avsidesliggende landsby?

I løpet av den uken besøket varte, var det noen av forkynnerne som kom til presten i en av stedets kirker. Til deres overraskelse tok presten hjertelig imot dem, og de hadde en livlig bibelsk samtale med ham. Brødrene la merke til at han ikke bare hadde en videospiller, men også en elektrisk generator, og de tok mot til seg og spurte om de kunne få låne dette utstyret. Presten var begeistret for samtalen og sa seg villig til å hjelpe. Lørdag kveld var 102 personer til stede for å se videoen, deriblant presten og de fleste av dem som tilhørte kirken hans. De to vitnene fra Yoyo hadde med seg flere interesserte i to kanoer. De hadde ikke noe imot å måtte padle mot tidevannsstrømmen. Da de hadde sett videoen, var de dypt rørt og sterkt oppmuntret, og de var stolte over å tilhøre en så storslått organisasjon, som har som mål å ære Jehova.

Når man skal til steder som det ikke er mulig å nå med kano, kan man bruke bushtaxi. På de parkeringsplassene hvor disse taxiene venter på passasjerer, er det alltid et yrende liv. Det er lett å bli forvirret blant alle vannselgerne, bananselgerne og de såkalte bussguttene. Bussguttenes oppgave er å skaffe passasjerer til de ventende bushtaxiene, som alle sammen er «klar til å kjøre,» som de sier. Ordet «klar» må imidlertid ikke oppfattes for bokstavelig. De reisende må vente i timevis og av og til i dagevis. Så snart passasjerene er blitt stuet inn og sjåføren har plassert bagasje, sekker med landbruksprodukter og av og til levende høner og geiter på taket, kan bushtaxien gi seg i kast med de humpete, støvete krøtterstiene.

En reisende tilsynsmann som var lei av denne formen for transport, valgte en løsning som gav ham større frihet. Han fikk seg en sykkel. Han sier: «Etter at jeg begynte å sykle for å komme meg fra menighet til menighet, har jeg alltid kommet tidsnok. Turen kan nok ta mange timer, men nå behøver jeg i hvert fall ikke å kaste bort en dag eller to med å vente på bushtaxiene. I regntiden er det noen av veiene som så godt som forsvinner på grunn av oversvømmelsene. Man må ta av seg skoene for å krysse disse strekningene med gjørme og vann. En dag mistet jeg den ene skoen i en bekk, og den kom ikke til rette igjen før etter flere uker, da datteren til et av vitnene helt tilfeldig kom over den mens hun fisket. Jeg er glad for å kunne bruke dette skoparet igjen etter at den ene skoen har vært blant fiskene. Av og til drar jeg gjennom områder hvor Jehovas vitner aldri har forkynt før. Landsbyboerne spør meg alltid hva jeg har med meg. Derfor har jeg blad og brosjyrer lett tilgjengelig. Hver gang jeg gjør et opphold, viser jeg fram disse bibelske publikasjonene og avlegger et kort vitnesbyrd. Jeg tror Jehova vil få disse sannhetens såkorn til å spire.»

Lengst inne i landet

Jehovas vitner bestreber seg på å dele det gode budskap med andre også i de indre delene av Kamerun, i de landsbyene som ligger skjult inne i de dype skogene. Dette krever stor innsats, men resultatene er hjertevarmende.

Marie, som er heltidsforkynner, startet et bibelstudium med en ung pike som heter Arlette. Da det første studiet var over, spurte Marie Arlette om hun ville følge henne til døren, slik skikken er i denne delen av Afrika. Men den unge piken svarte at hun omtrent ikke kunne gå fordi hun hadde så store smerter i føttene. Føttene hennes var infisert av en type lopper der hunnen graver seg inn i kjøttet og forårsaker byller. Marie fjernet tappert loppene én etter én. Senere fikk hun også rede på at den unge piken ble plaget av demoner om natten. Marie forklarte tålmodig hvordan man kan sette sin lit til Jehova, særlig ved å si navnet hans høyt i bønn. — Ordspråkene 18: 10.

Arlette gjorde raske framskritt. Til å begynne med hadde familien hennes ingen innvendinger mot at hun studerte, på grunn av de store framskrittene hun gjorde både fysisk og intellektuelt. Men da de forstod at hun ønsket å bli et av Jehovas vitner, forbød de henne å fortsette studiet. Men tre uker senere innså Arlettes mor hvor fortvilt datteren var, og kontaktet Marie for å be henne gjenoppta studiet.

Da tiden for kretsstevnet kom, betalte Marie en sjåfør for å kjøre Arlette begge dagene. Men sjåføren nektet å dra opp dit hvor Arlette bodde, fordi han mente avkjørselen fra veien ikke var kjørbar. Marie måtte derfor få piken ned til veien. Jehova velsignet virkelig disse anstrengelsene. I dag kommer Arlette på alle møtene i menigheten. Marie kommer utrettelig og henter henne. Sammen går de en time og et kvarter hver vei. Ettersom søndagsmøtet begynner halv ni om morgenen, må Marie gå hjemmefra halv sju; men de kommer alltid tidsnok. Arlette håper at hun snart kan symbolisere sin innvielse ved vanndåpen. Marie sier: «Den som ikke har sett henne da hun begynte å studere, kan ikke forestille seg hvor mye hun har forandret seg. Jeg takker Jehova inderlig for den måten han har velsignet henne på.» Marie er et godt eksempel når det gjelder det å vise selvoppofrende kjærlighet.

Lengst mot nord

Det nordlige Kamerun er full av kontraster og overraskelser. I regntiden blir dette området omdannet til en gigantisk, frodig hage. Men når den brennende solen overtar, visner gresset bort. Ved middagstid, når solen står i senit og skygge ikke er å oppdrive, trenger sauene seg sammen mot husveggene av rød leire. Det eneste som er igjen av grønt blant sand og tørt gress, er de få bladene på apebrødtrærne. Selv om disse trærne ikke er så store som sine slektninger i skogene ved ekvator, er de like hardføre. Deres evne til å tåle de barske forholdene står som et godt bilde på nidkjærheten og motet til de få vitnene som har bosatt seg i denne regionen for å la sannhetens lys skinne.

Det hender at det er mellom 500 og 800 kilometer mellom menighetene i dette området, og følelsen av isolasjon er svært reell. Men det finnes mye interesse. Vitner fra andre steder kommer hit for å hjelpe til. Skal de få utrettet noe i tjenesten, må de lære seg foufouldé, en lokal dialekt.

En forkynner fra Garoua bestemte seg for å bruke noen dager til å forkynne i den landsbyen han kom fra, som lå drøyt 150 kilometer unna. Han fant en del interesse, men de høye reiseutgiftene hindret ham i å komme regelmessig tilbake. Noen uker senere fikk han et brev fra en av de interesserte hvor han ble tryglet om å komme tilbake. Han manglet fortsatt penger og kunne ikke dra. Tenk deg hvor overrasket han ble da den interesserte dukket opp hjemme hos ham i Garoua for å fortelle ham at det var ti stykker i landsbyen som ventet på at han skulle komme på besøk!

I en annen landsby, nær grensen til Tchad, har 50 interesserte dannet en egen bibelstudiegruppe. De har ordnet det slik at tre av dem drar til møtene i den nærmeste menigheten i Tchad. Når de kommer tilbake, leder de så bibelstudiet med hele gruppen. Jesu ord passer godt her: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens Herre om å sende arbeidere ut til sin høst.» — Matteus 9: 37, 38.

Forkynnelse i byene

For cirka to år siden ble bladene Vakttårnet og Våkn opp! fritt tilgjengelig i Kamerun etter at det i mange år hadde vært vanskelig å få tak i dem. Mange leser nå bladene for første gang, og det er stor begeistring og interesse for dem. Et ungt spesialpionerektepar som fikk i oppdrag å tjene i en av byene, leverte 86 blad den første formiddagen de arbeidet i sitt nye distrikt. Noen forkynnere leverer opptil 250 blad på en måned! Hva er hemmeligheten bak dette? Jo, å tilby blad til alle.

Et vitne som arbeider på et offentlig kontor, lar alltid bladene ligge framme. En kvinne kikket på bladene, men tok ikke med seg noen. Forkynneren fikk inntrykk av at hun var interessert, og tilbød henne et blad, og hun tok imot det. Til sin overraskelse så han at hun kom tilbake dagen etter. Hun ville ikke bare gi et bidrag for bladet hun hadde fått, men ville også ha flere. Hvorfor? Hun hadde vært offer for voldtekt og valgte derfor et blad som tok opp det emnet. Hele natten hadde hun lest de rådene som ble gitt, om og om igjen. Hun følte seg svært lettet og ville gjerne vite mer om Jehovas vitner.

Selv små barn kan være med på å spre Bibelens budskap om håp. Da læreren til en seks år gammel pike, som er et av vitnene, bad henne om å synge en katolsk salme, nektet hun og sa at hun var et av Jehovas vitner. Da bad læreren henne om å synge en sang som hennes eget religionssamfunn bruker, slik at han kunne gi henne karakter på grunnlag av det. Hun valgte den sangen som heter «Guds løfte om paradiset», og sang den utenat. Læreren spurte henne ut og sa: «Du nevnte et paradis i sangen. Hvor er det paradiset?» Piken forklarte at Gud har til hensikt å skape et paradis på jorden om kort tid. Læreren var overrasket over svaret og bad foreldrene hennes om å få se den boken hun studerte. Han var villig til å gi henne karakter på grunnlag av den i stedet for på grunnlag av det hun lærte i religionstimene. Foreldrene foreslo for læreren at han burde studere boken selv først, slik at han kunne være bedre i stand til å gi henne karakterer. Det ble startet et bibelstudium med ham.

Har du lyst til å komme på besøk?

I mange deler av verden stiller folk seg i dag likegyldige til det gode budskap om Riket. De er verken interessert i Gud eller i Bibelen. Andre er lammet av frykt og tør rett og slett ikke å snakke med fremmede ved døren. Alt dette er en stor utfordring for Jehovas vitner. Men så annerledes det er i Kamerun!

Det er en glede å forkynne fra dør til dør her. I stedet for å banke på roper man vanligvis «Kong, kong, kong». En stemme innenfra svarer: «Hvem er det?», og deretter presenterer vi oss som Jehovas vitner. Foreldrene ber gjerne barna hente benker og sette dem i skyggen under et tre, kanskje et mangotre. Så følger en hyggelig prat der vi forteller hva Guds rike er, og hva det skal gjøre for å rette på den ynkelige tilstand menneskeheten befinner seg i.

Etter en slik samtale var det en kvinne som utøste sitt hjerte og sa: «Jeg er så fortvilt over å se at den sannheten jeg søker, ikke er å finne i den religionen jeg er født og oppvokst i. Jeg takker Gud for at han har vist meg sannheten. Jeg var diakonisse i kirken. Diakonene og diakonissene har statuen av jomfru Maria hjemme hos seg én uke om gangen, slik at hver og én kan komme med sine anmodninger til henne. Jeg bad alltid Maria om hjelp til å lære sannheten å kjenne. Nå har Gud vist meg at sannheten ikke er å finne hos henne. Jeg takker Jehova.»

Så hvis du en dag skulle få lyst til å erfare den intense gleden det er mulig å oppleve i forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike, hvorfor ikke da besøke denne delen av Vest-Afrika? Foruten å oppdage «Afrika i miniatyr» vil du da kunne yte et bidrag til den ’vitnerøysen’ som bygges i landet med «Guds fjell».

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 22]

Kart: Mountain High Maps® Copyright © 1995 Digital Wisdom, Inc.