Et bedre håp for sjelen

DE ROMERSKE soldatene hadde ikke ventet noe slikt. Da de stormet inn i fjellfestningen Masada, de jødiske opprørsstyrkenes siste støttepunkt, stålsatte de seg til angrepet på fienden og til brølene fra krigerne og hylene fra kvinner og barn. I stedet hørte de bare knitrende flammer. Mens de gjennomsøkte det brennende citadellet, gikk den grufulle sannheten opp for dem: Opprørerne — omkring 960 mennesker — var allerede døde! Systematisk hadde de jødiske krigerne drept sine egne familier, og så hverandre. Den siste hadde tatt sitt eget liv.a Hva hadde fått dem til å begå dette uhyggelige massemordet og selvmordet?

Ifølge den samtidige historikeren Josefus var troen på sjelens udødelighet en viktig faktor. Lederen for selotene på Masada, Eleasar Ben Jair, hadde først prøvd å overbevise mennene sine om at det ville være mer ærerikt å begå selvmord enn å bli drept av romerne eller å bli gjort til slaver. Da han så at de nølte, gikk han over til å holde en følelsesladet tale om sjelen. Han framholdt at legemet i virkeligheten var en byrde, et fengsel for sjelen. Deretter sa han: «Men når sjelen blir befridd fra den byrde som trykker den til jorden og omslutter den, vender den tilbake til sitt eget hjem, og da får den i sannhet del i en velsignet kraft og en ubegrenset styrke og forblir like usynlig for menneskers øyne som Gud selv.»

Hvordan reagerte tilhørerne? Josefus forteller at da Eleasar hadde talt i disse banene en god stund, «[avbrøt] alle hans tilhørere . . . ham, og fylt av ustyrlig begeistring skyndte de seg å skride til verket». Josefus tilføyer: «Som om de skulle være besatt, styrtet de seg ut i det, og alle prøvde ivrig å komme sidemannen i forkjøpet, . . . så uimotståelig var det ønsket de nå hadde om å drepe sine hustruer, sine barn og seg selv.»

Denne redselsfulle hendelsen illustrerer i hvor høy grad læren om sjelens udødelighet kan rokke ved det normale synet på døden. De som tror på denne læren, har fått høre at de ikke må betrakte døden som menneskets verste fiende, men som en port som gjør det mulig for sjelen å nå en høyere tilværelse. Men hvorfor trodde de jødiske selotene på dette? Mange vil anta at deres hellige bok, De hebraiske skrifter, lærer at mennesket har en bevisst ånd inni seg, en sjel som lever videre etter døden. Er dette virkelig tilfellet?

Sjelen og De hebraiske skrifter

For å si det med ett ord: Nei. Allerede i den første boken i Bibelen, 1. Mosebok, kommer det fram at sjelen ikke er noe du har, men noe du er. I forbindelse med skapelsen av Adam, det første menneske, leser vi: «Mennesket ble en levende sjel.» (1. Mosebok 2: 7, NW, EN) Det hebraiske ordet for sjel som blir brukt her, neʹfesj, forekommer godt over 700 ganger i De hebraiske skrifters grunntekst, men ikke en eneste gang overbringer det tanken om at sjelen er en atskilt, overjordisk, åndelig del av mennesket. Sjelen framstilles tvert imot som noe håndgripelig, konkret og materielt.

Slå opp de nedenstående skriftstedene, som alle sammen ifølge grunnteksten inneholder det hebraiske ordet neʹfesj. De viser tydelig at sjelen kan stå overfor fare, ja, til og med bli bortført (5. Mosebok 24: 7, NW; Dommerne 9: 17, NW; 1. Samuelsbok 19: 11, NW); røre ved ting (Job 6: 7, NW; se også norsk oversettelse av 1904 [GN]); bli lagt i jern (Salme 105: 18, NW, EN); lengte etter å spise, bli plaget på grunn av faste og bli avkreftet av sult og tørst; lide av en tærende sykdom eller til og med søvnløshet som følge av sorg. (5. Mosebok 12: 20, NW, GN; Salme 35: 13, NW, EN; 69: 11, NW, EN; 106: 15, NW; 107: 9, NW, EN; 119: 28, NW, EN) Med andre ord: Fordi din sjel er deg, kan den oppleve alt det du kan oppleve.b

Betyr så dette at sjelen i virkeligheten kan dø? Ja. De hebraiske skrifter framstiller slett ikke menneskesjeler som udødelige, men sier at de kan bli ’avskåret’, eller bli henrettet, for å ha begått visse gale handlinger, og at de kan bli slått i hjel, bli myrdet, bli utryddet og bli revet i stykker. (2. Mosebok 31: 14, NW, GN; 5. Mosebok 19: 6, NW; 22: 26, NW; Salme 7: 3, NW, EN) «Den sjel som synder — den skal dø,» sier Esekiel 18: 4 (NW, GN). Altså blir alle menneskesjeler til slutt rammet av døden, for det er jo ingen av oss som aldri synder. (Salme 51: 7) Det første menneske, Adam, fikk vite at straffen for synd var døden — ikke udødelighet i åndeverdenen. (1. Mosebok 2: 17) Og da han hadde syndet, ble følgende dom avsagt: «Av jord er du, og til jord skal du bli.» (1. Mosebok 3: 19) Etter sin død ble Adam og Eva rett og slett det Bibelen flere steder omtaler som ’døde sjeler’. — 4. Mosebok 5: 2, NW; 6: 6, NW.

Det er ikke så rart at oppslagsverket The Encyclopedia Americana har følgende å si om sjelen og De hebraiske skrifter: «Det gamle testamente framstiller mennesket som en enhet, ikke som en forening av sjel og legeme.» Det tilføyer: «Nefesj . . . oppfattes aldri som noe som opptrer uavhengig av legemet.»

Hvordan oppfattet så rettroende jøder døden? Enkelt sagt mente de at døden er det motsatte av livet. Salme 146: 4 (NW; se også EN) beskriver hva som skjer når ånden, eller livskraften, forlater et menneske: «Hans ånd farer ut, han vender tilbake til sin jord; på den dagen går hans tanker til grunne.»c I tråd med dette skrev kong Salomo at de døde «vet slett ingen ting». — Forkynneren 9: 5.

Hvorfor var det da så mange jøder i det første århundre, for eksempel selotene på Masada, som var overbevist om at sjelen er udødelig?

Gresk påvirkning

Jødene fikk ikke denne forestillingen fra Bibelen, men fra grekerne. Mellom det sjuende og det femte århundre før vår tidsregning ser det ut til at læren først spredte seg fra visse mystiske greske religiøse kulter til gresk filosofi. Forestillingen om et liv etter døden der sjeler ble pint som en straff for sine onde handlinger, hadde lenge hatt sterk appell, og etter hvert ble den grundig etablert og vidt utbredt. Filosofene engasjerte seg i endeløse debatter om sjelens natur. Homer hevdet at sjelen forlot legemet i dødsøyeblikket med en hørbar susende, summende eller pipende lyd. Epikuros sa at sjelen i virkeligheten hadde masse og derfor bestod av en uendelig liten mengde materie.d

Men den kanskje fremste talsmannen for sjelens udødelighet var den greske filosofen Platon, som levde i det fjerde århundre før vår tidsregning og var en elev av Sokrates. Hans beskrivelse av Sokrates’ død viser at han hadde mye av den samme oppfatningen som vi finner hos selotene på Masada flere hundre år senere. Teologen Oscar Cullmann sier: «Platon viser oss hvordan Sokrates går sin død i møte med fullstendig fred i sinnet. Sokrates’ død er en vakker død. Vi ser ikke noe til dødens redsler her. Sokrates kan ikke frykte døden, siden døden faktisk befrir oss fra legemet. . . . Døden er sjelens store venn. Slik framstiller han det, og slik, i praktfull harmoni med sin egen lære, dør han.»

Det var øyensynlig i løpet av makkabeertiden, i det andre århundre før Kristus, at jødene gav etter for gresk påvirkning og begynte å tro på denne læren. I det første århundre etter vår tidsregning forteller Josefus at den ble forfektet av fariseerne og esseerne — to innflytelsesrike jødiske religiøse grupper. En del poesi som sannsynligvis skriver seg fra denne perioden, gjenspeiler den samme oppfatningen.

Men hva med Jesus Kristus? Framholdt han og hans etterfølgere også denne greske religiøse forestillingen?

De første kristnes syn på sjelen

De kristne i det første århundre hadde ikke det samme synet på sjelen som grekerne. Tenk for eksempel på det som skjedde da Jesu venn Lasarus døde. Om nå Lasarus hadde hatt en udødelig sjel som lykkelig forlot legemet i dødsøyeblikket, ville ikke da beretningen i Johannes, kapittel 11, ha lydt helt annerledes? Hvis Lasarus levde i beste velgående og var ved bevissthet i himmelen, ville Jesus uten tvil ha fortalt disiplene at det var slik; i stedet framholdt han det samme som De hebraiske skrifter og sa at Lasarus sov, at han var uten bevissthet. (Vers 11) Hvis hans venn befant seg i en vidunderlig, ny tilværelse, ville Jesus selvfølgelig ha gledet seg over det; i stedet finner vi at han åpenlyst gråt over vennens død. (Vers 35) Hvis Lasarus’ sjel var kommet til himmelen og var blitt velsignet med lykksalig, udødelig liv, ville Jesus aldri ha vært så grusom at han kalte ham tilbake for at han skulle leve enda noen år i det ufullkomne, fysiske legemes «fengsel» midt iblant den syke og døende menneskehet.

Kom Lasarus tilbake fra de døde med begeistrede beretninger om de fantastiske fire dagene han hadde opplevd som et frigjort, legemsløst åndevesen? Nei, det gjorde han ikke. De som tror på sjelens udødelighet, vil si at dette kom av at hans opplevelse var for ærefryktinngytende til å kunne uttrykkes i ord. Men et slikt argument lyder ikke særlig overbevisende, for kunne ikke Lasarus i det minste ha fortalt sine nærmeste såpass — at han hadde hatt en opplevelse som var så overveldende at han ikke klarte å beskrive den? Han sa imidlertid ikke et ord om at han skulle ha opplevd noe mens han var død. Tenk på det — å forholde seg taus om det som står mer i fokus for menneskenes nysgjerrighet enn noe annet, nemlig hvordan det er å være død! En slik taushet kan bare forklares på én måte: Det var ikke noe å fortelle. De døde sover; de er uten bevissthet.

Framstiller så Bibelen døden som sjelens venn, som rett og slett et ritual man må igjennom for å komme fra ett trinn i tilværelsen til et annet? Nei! For de sanne kristne, for eksempel apostelen Paulus, var døden ingen venn; den var «den siste fiende». (1. Korinter 15: 26) De kristne betrakter ikke døden som noe naturlig, men som noe redselsfullt og unaturlig, for den er en direkte følge av synd og opprør mot Gud. (Romerne 5: 12; 6: 23) Den var aldri en del av Guds opprinnelige hensikt med menneskene.

Selv om sjelen dør, er ikke de kristne uten håp. Beretningen om Lasarus er en av mange beretninger i Bibelen som gir en malende beskrivelse av det som er det sanne, bibelske håpet for døde sjeler — oppstandelsen. Bibelen forteller om to forskjellige typer oppstandelser. Det store flertall av dem som sover i graven, enten de har vært rettferdige eller urettferdige, har håp om å bli oppreist til evig liv i et paradis her på jorden. (Lukas 23: 43; Johannes 5: 28, 29; Apostlenes gjerninger 24: 15) En liten gruppe mennesker, som Jesus omtalte som sin «lille hjord», blir oppreist til udødelig liv som åndevesener i himmelen. Disse, som innbefatter Kristi apostler, skal sammen med Kristus Jesus herske over menneskene og løfte dem opp til fullkommenhet. — Lukas 12: 32; 1. Korinter 15: 53, 54; Åpenbaringen 20: 6.

Hvorfor lærer så kristenhetens kirkesamfunn at menneskesjelen er udødelig i stedet for å holde fram håpet om oppstandelsen? Tenk over det svaret teologen Werner Jaeger gav i tidsskriftet The Harvard Theological Review i 1959: «Det viktigste faktum i den kristne læres historie er at den kristne teologiens far, Origenes, var en platonisk filosof ved skolen i Alexandria. Han innlemmet hele det kosmiske dramaet om sjelen, som han hadde tatt fra Platon, i den kristne lære.» Kirken gjorde altså nøyaktig det samme som jødene hadde gjort flere hundre år tidligere. De forlot Bibelens lære til fordel for gresk filosofi.

Lærens egentlige opprinnelse

Enkelte som forsvarer læren om sjelens udødelighet, vil kanskje spørre: Hvorfor finnes den samme læren, i en eller annen form, i så mange av verdens religioner? Bibelen gir et klart svar på hvorfor denne læren har en så fremtredende plass i denne verdens religionssamfunn.

Bibelen sier at «hele verden ligger i den ondes makt», og den viser tydelig at Satan er «denne verdens hersker». (1. Johannes 5: 19; Johannes 12: 31) Verdens religioner har åpenbart ikke vært immune mot Satans påvirkning. De bærer tvert imot en stor del av ansvaret for vanskelighetene og stridighetene i dagens verden. Og når det gjelder synet på sjelen, er det ikke til å komme bort fra at de gjenspeiler Satans tanker. Hvordan kan vi si det?

Husk den aller første løgnen som ble fortalt. Gud hadde sagt til Adam og Eva at de ville komme til å dø hvis de syndet mot ham. Men Satan forsikret Eva: «Dere kommer slett ikke til å dø!» (1. Mosebok 3: 4) Det er ingen tvil om at Adam og Eva virkelig døde; de ble til jord, slik Gud hadde sagt. Satan, «løgnens far», oppgav imidlertid aldri sin første falske påstand. (Johannes 8: 44) Talløse religionssamfunn som avviker fra Bibelens lære eller åpenlyst ignorerer den, framholder fortsatt den samme tanken: ’Dere kommer slett ikke til å dø! Kroppen går nok til grunne, men sjelen fortsetter å leve i all evighet — akkurat som Gud!’ Interessant nok sa også Satan til Eva at hun ville bli «som Gud». — 1. Mosebok 3: 5.

Hvor mye bedre er det ikke å ha et håp som er basert på sannheten, enn å tro på løgner eller menneskelige filosofier. Hvor mye bedre er det ikke å vite at våre kjære er uten bevissthet i graven, enn å bekymre seg om hvor deres udødelige sjel har havnet. At de døde sover i graven, behøver ikke å skremme oss eller å gjøre oss nedtrykte. Vi kan på en måte se det slik at de døde befinner seg på et trygt hvilested. Hvorfor trygt? Fordi Bibelen forsikrer oss om at de døde som Jehova elsker, fremdeles lever i en spesiell forstand. (Lukas 20: 38) De lever i hans minne. Dette er virkelig en trøsterik tanke, for hans minne har ingen begrensninger. Han har et sterkt ønske om å bringe talløse millioner av mennesker tilbake til livet og gi dem muligheten til å leve evig på en paradisisk jord. — Jevnfør Job 14: 14, 15.

Oppstandelsens herlige dag vil komme, for alle Jehovas løfter vil med sikkerhet bli oppfylt. (Jesaja 55: 10, 11) Se for deg oppfyllelsen av denne profetien: «Dine døde skal bli levende, de døde legemer som tilhører meg, de skal stå opp. Våkn opp og rop av fryd, dere som bor i støvet! For din dugg er en lysende dugg, og jorden gir døde tilbake til livet.» (Jesaja 26: 19) De døde som sover i graven, er derfor like trygge som et foster i morens mage. De vil snart bli «født» — bli brakt tilbake til liv på en paradisisk jord!

Hvilket håp kan vel være bedre enn det?

[Fotnoter]

[Bilde på side 7]

De jødiske selotene på Masada trodde at døden ville befri deres sjeler