Vitner til den fjerneste del av jorden

ETAH

THULE

GODHAVN

GODTHÅB

JULIANEHÅB

AMMASSALIK

THULE er en betegnelse som fra gammel tid av er blitt brukt om det ytterste mål, enten det var et reisemål eller et annet mål. I dag er det et tettsted som heter Thule, på den nordligste delen av Grønland, jordens største øy. Bosetningen fikk dette navnet i 1910, da den danske polarforskeren Knud Rasmussen brukte den som base for sine ekspedisjoner. Fremdeles er det å reise til Thule mer for en ekspedisjon enn for en fornøyelsestur å regne.

Det er fremdeles behov for ekspedisjoner til Thule-området. Fordi Jehovas vitner ønsker å etterkomme Jesu befaling om å ’være vitner om ham til den fjerneste del av jorden’, er de ivrige etter å bringe det gode budskap om Guds rike ut til dette området, en av de nordligste permanente bosetninger på jorden. — Apostlenes gjerninger 1: 8; Matteus 24: 14.

’Når skal vi komme oss til Thule?’

I 1955 var det to danske Jehovas vitner som kom til Grønland, drevet av et ønske om å ha en andel i å forkynne «til den fjerneste del av jorden». Senere kom det flere, og etter hvert ble det forkynt langs hele sørkysten, langs vestkysten opp til Melville Bugt og langs deler av østkysten. Men i de mest avsidesliggende områdene, for eksempel Thule, ble det nesten utelukkende forkynt pr. brev og pr. telefon.

To heltidsforkynnere, Bo og hans kone, Helen, stod en dag i 1991 på en klippe og speidet mot nord, utover Melville Bugt. «Når skal vi komme oss helt opp til Thule og forkynne det gode budskap for dem som bor der?» spurte de seg selv.

I 1993 tok en annen heltidsforkynner, som heter Werner, sjansen på å krysse Melville Bugt i sin 18 fots speedbåt «Qaamaneq» (Lys). Han hadde allerede tilbakelagt 650 nautiske mil med båten, fra Nuuk (Godthåb) til Upernavik-distriktet. Men å krysse Melville Bugt — 250 nautiske mil med åpent polarhav — det er en ganske annen sak. Størstedelen av året er bukta blokkert av is. Werner greide å krysse bukta, selv om den ene motoren stoppet på grunn av isen. Og han fikk forkynt litt før han måtte dra hjemover.

Av sted til Thule

Etter denne turen begynte Werner å legge nye planer. Han snakket med Arne og Karin, som har en 23 fots båt med fire soveplasser og, framfor alt, moderne navigasjonsutstyr, om å ta en tur til Thule sammen. Med to båter ville losjiproblemet være løst, samtidig som turen over Melville Bugt ville være mindre risikabel. Men de trengte hjelp hvis de skulle klare å gjennomarbeide selve tettstedet, som har 600 innbyggere, og de seks bygdene i området. De inviterte derfor med seg Bo og Helen og Jørgen og Inge, som alle er erfarne forkynnere som er vant til å reise på Grønland. Fem av forkynnerne snakket dessuten grønlandsk.

De sendte en del bibelsk litteratur i forveien. I tillegg ble båtene lastet med litteratur, foruten det som trengtes av mat, vann og ekstra drivstoff, og man fikk også plass til en reservemotor og en gummibåt. Den 5. august 1994, etter flere måneders forberedelse, var hele gruppen samlet, og begge båtene lå klare ved kaien i Ilulissat. Her startet turen mot nord. Werner, Bo og Helen var i den minste båten. «Det eneste man kunne foreta seg, var å sitte eller ligge på plassen sin og holde seg fast,» skriver Bo. La oss nå følge loggboken for turen.

«Lange strekninger lå sjøen speilblank. Storslåtte panoramaer utfoldet seg for øynene våre — det glitrende havet; tykk tåke; sol og blå himmel; isfjell og drivis i fantastiske fasonger og i de vakreste farger; en brun hvalross som solte seg på et isflak; en kystlinje med svarte fjellsider og små sletter — hele tiden var det noe nytt å se.

Det som naturligvis var aller mest interessant, var å besøke folk i bygdene langs ruten. Det kom alltid noen — vanligvis barn — ned til kaien for å se hvem det var, og for å ønske oss velkommen. Vi leverte bibelsk litteratur og lånte folk en video om organisasjonen. Mange fikk sett den før vi måtte dra videre. I Søndre Upernavik var det flere som kom ut med båtene sine for å møte oss. Hele kvelden hadde vi gjester om bord som fikk svar på sine bibelske spørsmål.»

Og så, etter de første 380 nautiske milene av reisen, var gruppen klar til å krysse Melville Bugt.

Den største utfordringen

«De fleste betraktet dette som den største utfordringen på reisen. Vi måtte tilbakelegge hele strekningen i ett strekk, fordi bygden Savissivik (hvor distriktet begynner, og hvor vi ellers kunne ha fått husly) fremdeles var blokkert av is.

Vi drog av gårde. På grunn av all isen måtte vi gå så langt ut at vi nesten ikke så land. Det var heldigvis ikke så høye bølger. Det gikk flere timer uten at det skjedde noe som helst annet enn at vi tilbakela mil etter mil med åpent hav. Om kvelden fikk vi Kapp York i sikte og begynte langsomt å dreie nordover. Nå traff vi på is igjen — gamle, tykke, råtne flak så langt øyet rakk. Vi fulgte iskanten et godt stykke. Enkelte steder måtte vi manøvrere oss gjennom et isbelte. Så ble det tåke, en tykk, blågrå suppe som hadde en særegen skjønnhet i den lave solen. Og bølger! Det var merkelig å oppleve tåke, bølger og is samtidig. Man har gjerne nok med en av disse utfordringene.»

Velkomsten

«Vi kom inn i roligere farvann da vi nærmet oss Pituffik. Skaperverket gav oss en fantastisk velkomst: Solen stod høyt på en blå, blå himmel; foran oss lå en bred, skinnende fjord med spredte isfjell; langt der framme så vi det karakteristiske omrisset av fjellet ved Dundas, det gamle Thule!» Da forkynnerne kom fram til Qaanaaq, knappe 54 nautiske mil lenger nord, var de endelig framme ved bestemmelsesstedet.

Nå var de ivrig etter å komme i gang med å forkynne fra hus til hus. To av dem fikk en nokså brysk mottagelse ved den første døren. «Vi ble kontant avvist, som om det skulle ha vært i Danmark,» fortalte de, «men de fleste steder ble vi tatt godt imot. Folk var reflektert, virket opplyst og fulgte godt med. Noen sa at de hadde hørt om oss og var glad for at vi omsider var kommet. Vi traff noen herlige typer, blant andre noen selfangere som hadde vært med på ekspedisjoner til Nordpolen. Det var tilfredse og nøysomme naturfolk som skeptisk holdt en viss avstand til den moderne sivilisasjon.»

I løpet av de dagene som fulgte, hadde vi alle mange flotte opplevelser. Bøkene og bladene våre ble godt mottatt overalt. Flere steder kunne vi uten videre begynne å studere Bibelen med folk. Inge forteller om et sted hvor hun fant interesse: «Det var et bitte lite hus med bare ett rom, rent og trivelig. Vi besøkte beboeren tre dager på rad og ble virkelig glad i denne hyggelige mannen. Han var en ekte selfanger, med kajakk utenfor huset og det hele. Han hadde skutt flere isbjørner og hvalrosser og mange seler. Da vi bad en bønn sammen med ham på det siste besøket, fikk han tårer i øynene. Nå må vi bare legge saken i Jehovas hender og håpe at vi får tid og muligheter til å ta en ny tur.»

Det kommer ofte kanadiske eskimoer til Thule. Inge forteller: «Helen og jeg traff flere eskimoer fra Canada. Noe som er interessant, er at de kan kommunisere med grønlenderne; de har omtrent samme språk. De kanadiske eskimoene har riktignok utviklet sitt eget skriftspråk, men de klarte å lese litteraturen vår på grønlandsk. Dette kan komme til å åpne spennende muligheter for dem.»

Noen bygder som lå mellom 27 og 32 nautiske mil med båt fra Qaanaaq, ble også besøkt. «På vei til en bygd som heter Qeqertat, gikk vi nokså nær kysten; vi håpet å treffe på noen som var på jakt etter narhvaler. Og ganske riktig, på en berghylle fikk vi øye på en leir hvor tre—fire familier holdt til, med telt og kajakker, og alle sammen kledd i pels. Mennene skiftet på å sitte med harpunen i hånden og speide etter de ettertraktede narhvalene. Egentlig satte de ikke så stor pris på å bli forstyrret; de hadde allerede ventet forgjeves i flere dager, og vi kunne komme til å skremme vekk hvalene. De var helt i sin egen verden. Kvinnene tok imot en del litteratur, men var ikke innstilt på å snakke mer med oss. Vi kom endelig fram til Qeqertat klokken elleve om kvelden, og vi var ferdig med det siste besøket klokken to om natten!

Endelig kom vi til Siorapaluk, Grønlands nordligste bosetning. Den ligger på en sandstrand ved foten av noen grønne, gresskledde fjell i ellers golde omgivelser.» Forkynnerne hadde i bokstavelig forstand nådd ut til den fjerneste del av jorden — iallfall i nordlig retning.

Reisen blir fullført

Forkynnerne hadde fullført arbeidet. De hadde forkynt fra hus til hus og fra telt til telt, levert litteratur, tegnet abonnementer, vist videofilm, snakket med mange grønlendere og ledet bibelstudier. Nå var tiden inne til å begynne på hjemreisen. «Da vi om kvelden satte oss i gummibåten for å ro ut fra Moriusaq, var det flere som var nede ved stranden for å vinke farvel, fremdeles med de bøkene og brosjyrene de hadde fått, i hendene.»

Senere, på en øde strekning langs kysten, fikk forkynnerne til sin forbauselse se en mann som stod på land og vinket, midt ute i det store intet, langt fra nærmeste bebyggelse! «Vi gikk selvsagt i land og pratet med ham. Det var en ung mann fra Berlin som var på vei opp langs kysten i kajakk, og som hadde vært underveis i en måned. Han pleide å få besøk av Jehovas vitner hjemme i Berlin, og han hadde flere av bøkene våre. Vi var sammen med ham et par timer, og det gjorde et dypt inntrykk på ham å treffe vitnene helt her ute.»

I bygden Savissivik, som det ikke hadde vært mulig å besøke på vei nordover, fikk gruppen en overveldende velkomst. Det var noen der som hadde tatt imot bøker året før, og som hadde lest disse, og de hungret etter mer åndelig føde.

Det tok 14 timer å krysse Melville Bugt på tilbaketuren. «Vi opplevde en fantastisk solnedgang som varte i mange timer, med alle dens utrolige fargeskiftninger. Og soloppgangen, som fulgte umiddelbart, varte like lenge. Mens de røde og fiolette stripene fremdeles dekket himmelen i nordøst, stod solen opp litt lenger mot sør. Det lar seg ikke beskrive; det er vanskelig nok å fotografere det.» Alle i begge båtene holdt seg våkne hele natten.

«Vi var svært slitne, men glade og tilfredse, da vi kom fram til Kullorsuaq. Vi hadde fullført reisen til Thule og tilbake igjen. På resten av turen fant vi stor interesse på tettstedene og i bygdene. Mange steder fikk vi spørsmålet: ’Hvorfor kan ikke noen av dere bli her? Det er så trist at dere reiser så snart.’»

I Qaarsut ble fem av forkynnerne invitert til å spise hos en vennlig familie. «Familien spurte om vi ikke ville overnatte. Men vi mente at det var bedre ankringsforhold 22 nautiske mil lenger ned, så vi reiste videre. Senere hørte vi at et stort isfjell hadde kalvet tidlig neste morgen utenfor Qaarsut, og at bølgene hadde senket 14 småbåter!»

Endelig kom de til Ilulissat, og Thule-ekspedisjonen var fullført. Omtrent samtidig som de hadde kommet til Thule, hadde to andre forkynnere reist til isolerte steder langs østkysten av Grønland. På de to reisene hadde forkynnerne til sammen levert 1200 bøker, 2199 brosjyrer og 4224 blad, og de hadde tegnet 152 abonnementer. Kontakten med de mange interesserte blir opprettholdt pr. telefon og pr. brev.

Selv om det koster Jehovas vitner store anstrengelser og dessuten tid og penger å delta i forkynnelsesarbeidet, finner de stor glede i å følge sin Herres befaling: «Dere skal være vitner om meg . . . til den fjerneste del av jorden.» — Apostlenes gjerninger 1: 8.

[Ramme på side 28]

På Grønlands østkyst

NESTEN samtidig som forkynnergruppen kom fram til Thule, reiste et ektepar, Viggo og Sonja, til et annet distrikt som ikke var blitt gjennomarbeidet — Ittoqqortoormiit (Scoresbysund) på østkysten. Når man skal dit, er det mest praktisk å dra helt til Island, reise med fly til Constable Pynt på Grønland og så dra videre med helikopter.

«Det var første gang det kom Jehovas vitner dit,» forteller de to pionerene, som har grønlandsk som morsmål. «Selv om folk der er isolert geografisk sett, var de forbausende opplyst. Likevel var de glad for å få lære nye ting. De er dyktige fortellere og fortalte gjerne om sine mange fangstturer og om naturopplevelser de hadde hatt.» Hvordan tok de imot det budskapet forkynnerne kom med?

«Mens vi forkynte fra hus til hus, traff vi J—, som er kateket. ’Takk for at dere stakk innom meg også,’ sa han. Vi tok fram litteraturen vår og viste ham hvordan han kunne bruke den. Neste dag kom han på besøk til oss; han ville høre om navnet Jehova. Vi viste ham en forklaring i en fotnote i hans egen grønlandske bibel. Da vi var reist, ringte han til vennene våre i Nuuk og takket for vårt besøk i byen. Ham må vi virkelig prøve å hjelpe.

Vi traff også O—, en lærer som kjente til Jehovas vitner fra før av. Vi fikk to timer til å orientere elevene hans, som var mellom 14 og 16 år. Vi viste dem videofilmen om Jehovas vitner, og deretter svarte vi på spørsmål. Boken De unge spør — tilfredsstillende svar og andre bøker gikk som varmt hvetebrød.a Vi traff tre av jentene senere. De hadde mange spørsmål, og en av dem var spesielt interessert. Hun spurte: ’Hvordan blir man et av Jehovas vitner? Det må virkelig være fint å være som dere. Faren min holder også med dere.’ Vi lovte å skrive.

I en annen bygd traff vi enda en kateket, M—, og vi fikk en meget interessant samtale med ham. Han tilbød seg å sørge for at de mennene som var ute på jakt, fikk litteraturen vår så snart de kom hjem. Nå har vi altså en slags ’forkynner’ i denne avsidesliggende lille bygden.»

Det var en omfattende og strabasiøs tur, men de to pionerene følte at de var blitt rikt velsignet for de anstrengelsene de hadde gjort seg.

[Fotnote]